Søsteren min liker meg ikke...

[Anonym bruker]

Hun er bare 2 år yngre enn meg, men har aldri delt følelsene sine med meg. Snakker aldri om gutter eller om andre alvorlige ting. Har prøvd å komme nærmere henne, men hun er så kald. Vet ikke om hun snakker med venninner heller, men hun har mange av de og gjør sikkert det.

Det er som om vi er fremmed av og til.

Jeg har hatt en del psykiske problemer og bodd for meg selv i mange år, men vi var ikke nære før det heller.

Jeg ser på andre folk, søstre med f.eks. 2 år mellom, de snakker om alt sammen og er gode venninner, mens jeg treffer nesten bare søsteren min i familiesammenheng. Vi har aldri festet sammen f.eks. Hun har nesten aldri vært på besøk hos meg alene.

Hun virker så lite interessert i meg.

I helgen kranglet hun med typen. De skulle egentlig være med ut på byn (for første gang sammen med meg), men det ble da avlyst. Jeg spurte om noe var gale og at hun måtte si hvis jeg kunne gjøre noe, men hun nektet for at det var noe gale.

Dagen etter sa faren vår at det var slutt mellom dem, og at hun hadde spurt om å få bo hos ham noen dager mens typen fikk seg flybillett (han bor i utlandet, og bor hos henne her).

Jeg blir så lei meg for at hun ikke kan snakke med meg...

Da jeg spurte henne om dette, og forklarte at jeg synes det var trist at hun løy ble hun irritert og sa jeg ikke skulle bry meg med alt, og at hun ville ha privatlivet sitt for seg selv...Jeg ville jo bare hjelpe...

De er sammen igjen nå da, så det er jo bra med henne heldigvis.

Men føler vi er så unormale. Søstre skal vel ikke ha det sånn?

Av og til føler jeg at hun ikke tåler trynet mitt, at hun er flau over å være søsteren min, og at hun ikke ønsker mer kontakt med meg enn det som er "nødvendig". Hun er så "kul" og populær og verdensvant, en partyjente med peiling på klær, sminke osv. Jeg er mislykket, sær og ingen liker meg. Var mer normal før, men er blitt innesluttet og folkesky etter år med depresjon og angst. Skjønner jo henne godt, og er jo vant med at folk ikke liker meg. Har nesten ingen venninner, og vennene til samboer liker meg ikke, ukjente folk liker meg ikke, men jeg har liksom håpet at min egen familie ser meg annerledes. At de er glad i meg ihvertfall.

Men nå lurer jeg på om hun bare ikke fordrar meg.

Tenk, når min egen søster ikke liker meg, kan jeg ikke være så veldig kul at det gjør noe!

Sorry, forventer ikke at noen skal gidde å lese alt, men ingen å snakke med her nå, så måtte bare få det ut...

[Mamma Mirabell]

virker veldig barnslig.. er hun ikke gammel?

[Kjukka]

Er veldig forskjellig hvordan søstre har det da... Noen har ett veldig tett forhold, som jeg og søstra mi, nå er vi tvillinger da, så vi stiller kanskje litt annerledes. Men venner av meg og samboer, som har søstre, har det veldig forskjellig. Ei venninne av samboer snakker såvidt med søstra si, selv om det er under ett år i mellom de. En venninne av meg, er bestevenner med søstra si, selv om det er 5 år mellom dem. Og at folk ikke liker deg, skal du bare hoppe og drite i. Folk må lære seg å akseptere den du er, og hvis de ikke kan det, så får det bare være. Er en haug av folk som ikke liker meg også, vet ikke helt hvorfor, men jeg driter i det. Jeg er den jeg er, case closed. Men kanskje du og søstra di er på forskjellige plan her i livet. Du har kanskje unger og ett stabilt forhold, søstra di har ikke unger og er i ett mer ustabilt forhold (hørtes bare ikke så stabilt ut, når det først ble slutt, så ble de sammen igjen osv.) Det kan også ha mye å si.

 

Men over til saken. Er mange som ikke har noe godt forhold til søsknene sine.

[Anonym bruker]

Jeg har heller aldri hatt noe nært forhold til søsteren min. Det plager meg fint lite. Hun prøver hele tiden å snakke med meg om nære ting, men vi er så forskjellige og har alltid vært det. Jeg har rett og slett ikke lyst til å dele med henne, fordi ihun er som en fremmed på tross av at vi har vokst opp sammen. Hun var ikke særlig snill med meg da vi var yngre. Det var en tid hvor hun prøvde å være pen og populær (men jeg tror hun alltid har følt at hun har kommet til kort på det området), mens jeg var lubben og ikke særlig pen. Jeg vokste det imidlertid av meg til hennes store misunnelse, og nå elger hun seg inn på meg, men hun er fake. Jeg utstår henne ikke. For det første liker jeg henne ikke, og for det andre bor vi på hver vår planet. Må alle ha et nært forhold til familien sin? Det sies at djevelen velger din familie, men du skal takke Gud for at du kan velge vennene dine selv.

[Anonym bruker]

Takk for svar folkens, og at dere ikke er spydige. Hun er 22 år, jeg 24. i er jo på forskjellig plan her i livet, men har samtidig mye felles, føler ikke at vi er så forskjelig egentlig. Utenom at hun har mange venner og nyter livet...

Vet at ikke alle har godt forhold til søsteren sin, men jeg har likevel utrolig lyst å ha det, og det stikker i meg når jeg føler hun ikke liker meg. Jeg var kanskje veldig sjefete mot henne da vi var yngre, håper ikke hun tenker på det nå...Føler også jeg kan være litt fake mot henne, men det er jo nettopp fordi vi kjenner hverandre dårlig, og at jeg blir så opptatt av at hun skal like meg når vi er sammen, at jeg ikke er for teit for henne.

Har jo lyst at barna våre (når hun får) skal være en del sammen (men det forandrer seg kanskje da håper jeg...).

Vanligvis driter jeg i om folk ikke liker meg, men så kommer det stunder der jeg savner en god venninne eller to som jeg kan ringe til og snakke om alt, eller invitere på besøk uten at det blir fake stemning...

Men på en måte er det godt å vite at ikke ALLE andre har et bestevenninne-forhold til søsteren da, at vi ikke er SÅ unormal, selv om jeg skulle ønske vi kunne vært litt venninner ihvertfall...

[Gjest]

Vet du hva, jeg liker heller ikke broren min veldig godt, men jeg er glad i ham fordet. Vi er bare veldig forskjellige, hadde aldri hatt noe med hverandre å gjøre om vi ikke var søsken. Vi ltro at hun er glad i deg selvom hun ikke "liker" deg i betydningen har en kjemi med deg som gjør dere fortrolige.

[Anonym bruker]

Takk for det :-)

Men har jo veldig lyst at hun skal like meg og da, ikke være flau over meg og sånn. Men kanskje det blir annerledes når vi er litt eldre begge to. Håper det!

[Gjest]

Min erfaring (har nærmere tjue år forsprang på dere) er at mye jevner seg ut i marsjen, man blir både mer befesta som den personene man er, og samtidig rundere i kantene overfor folk man nå engang er i familie med. Om hun er flau over deg er hennes greie - det er ikke din, det skal du huske på. Du er ansvarlig kun for deg, for å leve livet ditt slik du kan og vil og utfra hvem du er, ikke for hvordan hun føler om deg, så lenge du ikke aktivt gjør henne vondt. Å være forskjellige er ikke å gjøre hverandre vondt med vilje.

Og en annen ting - det er ofte de en har valgt inn i livet sitt som er de tryggeste, ikke de en tilfeldigvis ble født med..

[Anonym bruker]

Nei, du sier noe der. Takk for ord. Har liksom bare sett på alle rundt meg som er søstre, og som har et kjempenært forhold, og det har derfor blitt litt sårt for meg at vi ikke er sånn. Hadde sikkert ikke savnet det SÅ mye om jeg hadde hatt andre venninner... Men jeg får vel ta tiden til hjelp som vanlig :-)

[Alabana]

Søstra mi er to år eldre og vi har ikke spesilet nært forhold. Vi har ikke bodd sammen på over 20 år ( jeg er 38 og hun 40 )

Hvorfor skal søtre liksom være så nære? Vi er familie, ikke venninner.

 

Ikke vær så sikker på at det er så mange som ikke liker deg. Tror heller at det er selvtilliten som spiller deg et puss.