Spinnoff av tråden om hvordan du ville reagert hvis...

[Gjest]

noe livfarlig skjedde med et av barna.

Sant nok, det vet man ikke før man har prøvd det. Noen blir paniske, noen rolige.

MEN man kan vel diskutere det optimale uansett vel? Jeg er enig med spetakkel og co som hevder at det ikke er bra å freake ut foran små barn. Det kan jeg vel mene uavhengig om det er selvopplevd eller ikke. Hvorfor er man maningsberettiget bare hvis man selv har vært i en slik situasjon?

Dette gjelder andre ting som diskuteres på dib også. Man kan diskutere ut fra andre kilder enn egen liverfaring, men da er det alltid noen som klubber en ned med at "det vet ikke du noe om hvis du ikke har opplevd det"

[Gjest]

Jeg er helt enig at det sikkert ikke er lurt å bli hysterisk og bryte sammen foran barna, men det er noen ytterst få ganger man bare ikke makter å ta seg sammen og bare går på instinkt. Jeg er en av dem som takler det meste med stoisk ro der og da og så avreagerer jeg etterpå når ungene ikke er i nærheten, men den ene gangen hvor jeg virkelig trodde ene barnet mitt var på god vei over til den andre siden holdt jeg meg rolig og gjorde det jeg burde der og da (dvs, hylte på mannen min innimellom, han ankom på sekunder), men etterpå var hele mitt overveldende instinkt å holde barnet inntil meg og jeg klarte bare ikke å stoppe skjelving, gråting og etterhvert brekninger, men fikk gitt fra meg ungen og gått for mg selv å roet meg ned etterpå. Sikkert ikke sundt for barna å se meg slik (de to andre var der), men jeg hadde ikke kontroll på etterreaksjonen min der og da i det hele tatt...

[Gjest]

Jeg er veldig glad for at barna mine ikke var våkne når pappaen min døde....

Hvis og når en krise oppstår tror jeg det er lurt at den forelderen som er roligst håndterer barna mens hysterikeren låser seg inn på badet.

[Gjest Sekretøsa]

Jeg er og enig i hva som burde være, når slikt skjer, men vi kan ikke styre det. Man kan gjerne diskutere det, men tror ordbruken er problemet. Enkelte henviser seg noe alla "jammen kjære deg, er det noe og bli hysterisk for?"..

[Gjest]

HI i det opprinnelige innlegget sa jo selv at hun var hysterisk...

[Gjest]

Nei ordlyden i det første innlegget var mer "så flink du var, men det er nok lurt å begrense hysteriet foran ungene, da de kan ta skade av det"

[Gjest Sekretøsa]

I knwo, refererte bare til et inlegg jeg skrev her for en tid tilbake, da hunden vår glefsa etter jentungen i ansiktet, og jeg ble så redd at jeg begynte og gråte, OG var dum nok til og si det her inne....

[Gjest Sekretøsa]

wops, "know"..

[Silja FullFres McQueen]

Jeg var oxo fast overbevist om at hvis det skulle skje noe, så skulle jeg holde meg kald og rolig. Man MÅ jo det, sant? For ikke å skremme barna...

 

Men da huset vårt ble påtent midt på natta, og da vi var i frontkollisjon, greide jeg ikke holde meg rolig. Jeg ble ikke hysterisk, som i at jeg sprang rundt og hylte, men jeg var IKKE rolig...

 

Det beste ER jo om man greier å holde seg kald og rolig, men slik vet man jo ikke før man evt står midt oppi det.

[Cat.68]

Selvfølgelig skal det kunna diskuteres uten at man har forhåndskjennedom til et tema. Men det blir veldig feil når noen som Ikke opplevd det forteller de som har det reagerer feil.

 

Hva jeg vil si er at man vet ikke hvordan man reagerer i forskjellige situasjoner (spesielt i livstruende og stressende situasjoner) før man har vært der, og til og med da kan man reagere ulikt i lignede situasjoner senere. Det finnes ingen Fasit.

 

Det jeg reagerer på er at man på en nedlatende måte forteller hvor feil det er å bli hysterisk når man er redd for at barnet dør!!

Det er unødvendig og helt uten hensikt!!

[Min *lille* prins*er stor*]

Har selv opplevd 3 alvårlige ting med barn i bildet, og klarte merkelig nok å holde meg rolig.

 

Første gang var nevøen min som kutta to fingertupper, de hang i en ynn skinnfelle.

Klarte rolig å be lillesøstra mi om å ringe mamma (hun var 7) for det var det som kom til å gå raskest. fikk tatt en ren klut med kalt vann på og la det over fingrne så de skulle holde seg på plass.

Da legene hadde sydd på plass fingrene fikk vi vite at de hadde ikke gått hadde det ikke vært for at alt ble gjort riktig etter ulykken.

Skjønner ikke den dag i dag at jeg klarte det, men tyder jo på at de førstehjelps kursene jeg har hatt har fungert!

 

De andre gangene var mens sønnen min var på sykehuset og han har sluttet å puste, og blitt blå i armene mine.

Begynte automatisk å masere bryste hans mens jeg fikk sykepleiere til han.

Knakk ikke sammen før jeg kom hjem fra sykehuset på kvelden begge gangene

[mamman_til _♥♥♥♥♥]

jeg har opplevd at et av barna mine fikk feberkramper/epilepsi (legene vet ikke helt sikkert hva som skjedde) han ble helt borte fra meg,helt stiv og det skummet ut av munnen, å han ble blå.. dette skjedde to ganger.

jeg var LIVREDD men beholdt roen.

 

tenkte hele tiden på at jeg måtte være rolig så jeg ikke skremte gutten! (fikk skryt av legen som kom,ikke at det betydde noe akkurat da men..)

 

men da gutten kom på sykehuset fikk jeg den store skjelven. sikkert for at nå kunne jeg senke skuldrene å la legene ta vare på han.

 

har opplevd flere episoder ang. kveling, men klarer å holde hodet kaldt til det er "over" altså det gikk bra. DA kommer reaksjonen..

 

men sånn er jeg i alle situasjonene jeg kommer over, jeg trenger tydligvis en del tid på å få fordøye hva som skjedde. har aldri opplevd å fått en umiddelbar reaksjon på noen ting..

 

men vi er forskjellige:)