Om ungen er homo og sånn

[Gjest -<<-]

Altså - de fleste tar det for gitt at alle er streite. De fleste spøker med at lille Per skal date naboens lille Kari når han blir stor, spør lille Per hvem som er den søteste jenta i klassen, snakker til lille Per om "når du gifter deg," forklarer lille Per at barn blir til ved at mann og kvinne har seg osv., de fleste spør hva "hun" heter når lille Per kommer hjem og forteller at han skal få seg samboer osv.

 

Normen er å være hetero. Dere går antagelig ut fra at folk rundt dere er hetero inntil ting tyder på noe annet. Og dermed gjør dere det hver dag litt vanskeligere for lille Per å presentere Håkon som kjær'sten sin.

 

Derfor kan det være lurt å spørre.

 

[Gjest]

Og det kan være lurt å la være fordi lille Per kan føle seg "presset" til å si noe han ikke er trygg på selv enda, og fordi han slett ikke er sikker på om det er homo, bifil eller hetero han er.

 

Derfor er vel det lureste å være tydelig på fra starten at det er greit uansett hvem han presenterer og når han gjør det! Da vet han at ingen reagerer eller blir skuffet om han kommer hjem med Håkon eller Kari, eller kommer og forteller at han ikke klarer å bestemme seg for hvem han liker best ;-)

 

Vanskelig med slike ting ... det som funker for én funker sjelden for alle.

[Gjest -<<-]

Joa, men det skader sjelden å ta en prat om det i alle fall. Du behøver ikke insistere på en kategorisering, men bare høre med ungen om h*n har lyst å prate om det.

 

Det sitter så vanvittig mange småhomoer rundt i Norges land og tror at de er helt alene i verden, fordi verden er så heteronormativ som den er. Og de har en voldsom tendens til å tro at mamma og pappa og søster og bror ikke egentlig mener at det er greit.

[Gjest]

Forsåvidt enig med deg. Det jeg mente å si var at man vel bør være åpen for alle retninger fra barna er "små" og at de alltid vet at uansett hva så får de støtte hjemme.

 

Kommer til å "slite litt" dersom mini er homo, for vi har noen skikkelige homofober i familien (laaaangt uti), men jeg vil ikke at han skal sitte og høre dem legge ut om hvor fæle disse "mannekjærestene" er. Det kan jo ta motet fra hvemsomhelst!

[Gjest -<<-]

Nei. Jeg har forresten aldri brukt å kalle meg lesbisk. Men familien min er dritsær og finnes ikke representativ, og jeg kjente en hel bande homofile fra jeg var liten - dermed var det særdeles normalisert i omgangskretsen.

 

Innringerne til f.eks homofiles ungdomstelefon er nok langt mer representative for hva en del unge, veldig ofte på bygda, strever med. Og det er mye av de tingene jeg nevnte ovenfor.

[Gjest]

Akkurat den samme tanken, spesielt det med at man spør "hva heter hun" om lille Per kommer hjem og sier han er forelsket, streifet meg da jeg så "Mannen som elsket Yngve". Skal prøve å forholde meg nøytral i forhold til datteren min, og vi trenger påminnelser som denne..:-)

[Gjest -<<-]

Ja, man bør absolutt vise slik åpenhet. Men fakta per i dag er nok at langt de fleste familier ikke gjør det. Og da er mitt generelle råd at man spør om man lurer, ikke tabubelegger temaet aldeles og mener at det er en privatsak. Legning, eller hva man nå vil kalle det, er ingen privatsak; det er dønn relevant for omgivelsene, og enhver hetero går rundt og er gjennomført hetero uten å måtte si det høyt - det samme gjelder dessverre ikke om preferansene ligger på andre felt.

[Gjest -<<-]

Nei, jeg blir ikke fornærmet. Om jeg på død og liv skal defineres bruker jeg gjerne homo.

[ScaryMama]

Litt på siden, men jeg lurer på en ting pila... Du sier at legning ikke er en privatsak, og er relevant for omgivelsene. Samtidig sier du at du ikke vil definere legningen din. Forklar? Jeg spør ikke for å krangle, jeg er oppriktig nysgjerrig nå

[Gjest -<<-]

Ja, altså - det er superrelevant for omgivelsene at mange ikke er hetero. Fordi omgivelsene da kan slutte å omtale alle par som han og hun, slutte å si at alle barn lages ved puling, slutte å si at alle unger har en mamma og en pappa, slutte å spørre hva hun heter når han kommer hjem og har fått kjæreste osv.

 

Det er ikke dermed nødvendig at man setter et ord på dette som tilsier at ting alltid skal være slik. Jeg er sammen med en kvinne, og bruker ofte ordet homo fordi folk da kjapt skjønner hva jeg sier - men jeg har ikke lyst å identifisere meg med et begrep som tilsier at jeg aldri skal kunne forelske meg i noen annen. Det synes jeg blir begrensende.

 

Men plenty av ikke-heterofile er uenige med meg, og foretrekker å definere seg klart og tydelig. Kanskje fordi de mener de faktisk kan utelukke at de noensinne vil forandre sine kjærlighetsmessige preferanser.

[ScaryMama]

Skjønner:) Så du mener at uttrykket er begrensende... Men det er kanskje fordi du tror at du er tilbøyelig til å forelske deg i en mann eller? Men de som identifiserer seg med begrepet homofil vet at de aldri ville klart å forelske seg i det andre kjønn?

[ScaryMama]

Herregud, jeg så ikke det siste avsnittet du skrev... Der forklarte du nettopp det jeg spurte om *klaske seg i pannen*.

[Gjest -<<-]

Vel, nei, jeg tror vel egentlig slett ikke at jeg er tilbøyelig til å forelske meg i en mann. Jeg er bare skeptisk til å utelukke det kategorisk likevel. Derfor heller ikke begrepet bifil.

 

Men som sagt, homo er helt i orden det. Og jeg synes absolutt folk skal spørre ungene sine om de er homo fremfor å holde aldeles kjeft om alle tanker rundt det at ungen kanskje ønsker noe annet enn standard "utelukkende tiltrekning seksuelt og emosjonelt mot person av annet kjønn."

[ScaryMama]

Jeg er velig enig med deg Pila, og kommer til være bevisst på dette når den tid kommer.

[Gjest -<<-]

Ja, som sagt - de var "heller det enn alternativet total tabubelegging."

 

Primært bør man gi ungene en forståelse av at samme hva de tiltrekkes av er det greit, men jeg synes man skal spørre på en like naturlig måte om Per synes Håkon eller Martin er kjekkest som man spør om han har ei greie for Caroline. Og dersom ungen preges av å slite med noe, er det veldig naturlig å ta dette opp - for det er vanvittig mange som sliter med akkurat dette. Nettopp fordi samfunnet som helhet er så heteronormativt som det er.

 

(Forøvrig en vanskelig balansegang - jeg vil aldeles ikke bli syntes synd på, og når jeg sier til noen at jeg har kone og unger blir jeg irritert om det ses på som en betroelse. Samtidig er det nå en gang slik at masse tenåringshomoer strever intenst med identiteten sin og det faktisk er synd på dem).

[Gjest -<<-]

Nja ... teoretisk sett. I praksis er det plenty av dem som lyver fordi de tror du forventer at det skal være Caroline og ikke Håkon. Mens de svarer ut fra hva de faktisk tenker i det du veldig tydelig åpner for andre muligheter.

 

Men dette varierer selvsagt utrolig ut fra forholdet du har til ungene dine, inntrykket de har fått av dine forventninger etc.

 

Særlig i småbygder rundt i landet opplever jeg at fjortisene nærmest sikler etter noen å kjenne seg igjen i, fordi de er så omringet av forventningen om at de skal være noe de ikke er.