Hjelp! Er dette slutten?!

[Anonym bruker]

Jeg og samboeren min har vært sammen i 8 år, har ett barn på 2 år.

Vi krangler sjeldent, men jeg føler at vi ikke er kjærester lenger... Jeg husker ikke sist vi kysset, må være mins 2 mnd siden. Jeg mener TO MÅNEDER siden et kyss!!! Han klager veldig på at vi har sex så sjeldent. Jeg prøver å forklare at hvis jeg skal få lyst til å ha sex må vi være litt mer intime i hverdagen. Jeg trenger en klem, et kyss, et stryk over ryggen, en klem osv.. men det finnes ikke i hverdagen vår desverre... Og jeg er nok ikke noe flinkere til å gi han slike ting.. Hvis han plutselig kysser meg, eller spør om jeg ikke vil ligge på sofa`n med han er det fordi han er sprengkåt (som han sier) Så han nærmer seg meg kun når han vil ha sex. Han legger seg alltid mins 1 time etter meg om kvelden. (jeg legger meg rund 23, noe jeg ikke synes er tidlig når vi må opp 6-7 dagen etter) Jeg prøver å forklare at han må iallefall innimellom legge seg samtidig med meg hvis vi skal ha noen for form for nærhet på soverommet.

I hverdagen jobber han MYE og det er jeg som ordner mesteparten med barnet vårt og huset vårt. Og han er veldig flink til å kommentere de gangene det kanskje ikke er 100% ryddig her, men nevner aldri noe de andre dagene hvor det e helt "blåst" her.

Føler at våre felles interesser ikke er der lenger bortsett fra barnet vårt.Det er nok hun som holder oss sammen. Er vi på hytteturer så er dt en selvfølge at jeg står opp med henne og han sover 2 timer lengre. Jeg må mase masse på han for at han skal stå opp, og jeg mener at det er vel ingen selfølge at det er jeg som skal stå opp og han ligge..

 

Huff dette føler jeg at ble mye klaging mot han, men det jeg vil frem til er at jeg føler at vi er mer venner enn kjærester.. Jeg vet at man ikke er nyforelskt hele livet, og det forvente jg heller ikke, Men noen følelser må jo være der. Jeg er utrolig glad i han og han er utrolig snill og flink med jenta vår. Men jeg føler at det siste året har jeg holdt ut pga jenta vår, og at jeg føler meg egoistisk som vil ødelegge for henne ved å ikke kunne få bo sammen med både mamma og pappa...

Men jeg har det ikke bra, den blide sprudlende jenta jeg engang var er borte.Mamma kommenterer det ofte at jeg har forandra meg.

 

Et brudd er helt forferdelig uansett,men jeg føler at det er så vanskelig med tanke på barnet vårt.. Begge har kjempe bra forhold til svigerfamilene, og jeg føler jeg kommer til å skuffe alle ved et event brudd. Vi har tatt opp temaet mye siste året og begge lover å forbedre seg og det varer omtrent 1 mnd så er vi tilbake til det gamle.. Jeg vil så inderlig at et skal funke,men det gjør jo ikke det.. Føler meg bare kjempe trist.... :(

Vi er begge i slutten av 20 årene, og det er skremmende at forholdet våres er så "kaldt" allerede nå...

.

 

Huff jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette,men trengte å få ut noen tanker. Tar gjerne imot tips, råd og om andre om er i samme situasjon.

 

[-maria-]

Det var begynneslen på slutten for meg-oss hvertfall når jeg hadde sånne følelser og tanker.. KAn jo være annerledes for dere!?

[Anonym bruker]

Dette var som å lese om meg selv. Vi har vært sammen i 5 år, to små barn. Jeg orker aldri ha sex, føler han tvinger seg på meg. Alt han gjør av kos prøver jeg å begrense fordi jeg vet at jeg da trigger ham til å ville mer.

 

Men jeg føler ikke engang at vi er særlig gode venner. Jeg har universitetsutdannelse, han yrkesfaglig. I utg.pkt. tenkte jeg aldri over at dette ville bli et problem, men det er det altså blitt. Eller, det at han ikke gidder å lese en dritt i hverdagen. Han setter seg aldri inn i ting, han forventer at jeg skal gjøre det og så fortelle hva som sto etterpå. Alt som er av papirarbeide er det jeg som har ansvar for. Merker at jeg ser mer og mer på ham med forakt, tenker om ham at han er mindre intelligent. Vet jeg høres fryktelig arrogant ut nå, men dette kommer på toppen av alt det andre. Jeg har vært ganske heldig med utseendet mitt, og akkurat nå er jeg ifølge BMI skalaen nesten 10 kg undervektig. Han synes jeg er akkurat passe, at jeg absolutt ikke bør legge på meg ihvertfall, men at jeg burde trene litt mer slik at jeg blir kvitt de få cellulittene jeg har og får mer markerte muskler. Hallo! Jeg har aldri hatt større komplekser for kroppen min og jeg hater at jeg er blitt så opptatt av den. Når jeg forteller ham at jeg blir såret over de tingene han sier svarer han med at han bare er ærlig og at han aldri kommer til å forandre seg, han vil jo bare hjelpe meg til å bli så fin som mulig. Og, sier han videre, han bemerker kun de tingene det faktisk er mulig å forandre på. Han kommenterer hver en flekk, litt gule tenner, litt slappe pupper. Jeg er rett og slett rasende på ham, hvorfor kan han ikke være fornøyd med meg slik jeg er?!!! Jeg vil ikke forandre meg. Forleden kveld sto han foran speilet og kommenterte noen rynker han selv hadde fått i pannen, og lurte på om jeg ikke kunne sjekke ut om det fantes en krem for å få disse mindre... Er dette sant, tenkte jeg.

 

Jeg stopper her, det er så mange episoder, og alle disse kommentarene er begynnelsen på slutten for oss. Når han nå også begynner å legge begrensninger for arbeidslivet mitt føler jeg at jeg virkelig må bryte ut. Må vi flytte på oss en periode i livet så kan jo ikke det være så farlig tenker jeg, men da mener han at jeg må fire litt på kravene. Er det jeg som er urimelig? Jeg er så drittlei av å ha alt ansvaret med hus, barn, papirarbeide etc at jeg synes ikke han fortjener annet enn en smekk. Det jeg er redd for er hvordan han vil takle å ha ansvaret for barna alene. Han har ved flere anlendinger prestert å legge minstemann ut i vogna både uten lue, ullsokker og votter "Han dør ikke av det!" er svaret da. Idiot, tenker jeg da, og må ta meg sammen for å ikke lage storbråk foran ungene. Hvis jeg tar det opp senere kaller han det for å krangle om bagateller, og i det siste har jeg bare resignert og gått virkelig i tenkeboksen. Familiene våre går overhodet ikke sammen og jeg makter ikke å være i samme rom som svigermor mer enn en time i gangen, noe som i hovedsak skyldes hennes groteske innblanding i absolutt alt, særlig blander hun seg inn i mitt liv og de valg jeg gjør, samtidig som hun overstyrer meg i forhold til barneoppdragelsen. Setter jeg grenser, opphever hun dem sekundet etterpå noe som gjør at hun eldste ofte er helt uspiselig når ve er hos dem. Det jeg frykter er at de vil gjøre alt som står i sin makt for å få delt omsorg dersom det blir brudd, og det vil jeg ikke. Livet til barna vil ikke bli annet enn kaos dersom de skal være annenhver uke hos meg og far. Han får ikke ha de mer en toppen annenhver helg.

 

Oppgitt, ulykkelig og rasende