Hva skal man gjøre? (Oj, ble langt det her)

[Anonym bruker]

trenger å få luftet litt tanker nå jeg.. Jeg er så usikker på alt mulig, når det gjelder samboeren min.. Han er så snill.. Han er en kjempe fin person, og han elsker meg.. Men herregud, jeg blir sprø av han.. Jegføler at alt har hendt så fort, og plutselig våkner jeg opp med et helt annet liv enn jeghadde sett for meg, fordi om jeg aldri ville byttet det bort.. Jeg forelsket meg i min sjef for snart tre år siden.. Åh, jeg så så opp til han, han var så smart, så ufattelig snill, jeg hadde kjæreste den gangen, og ting hanglet, og jeg falt pladask.. Min (nåværende) samboer måtte flytte, noen timer unna, og det tok meg ikke lang tid før jeg pakket sakene mine og flyttet hjem til mamma.. etter noen måneder med besøking flyttet jeg inn til samboeren min, tre uker etter var jeg gravid.. Nå er sønnen vår et og et halvt år, og alt er s¨forandret føler jeg..

Kjæresten min og jeg, vi krangler hele tiden.. Vi krangler om så dumme ting også, ting som ikke betyr noenting egentlig.. Og jeg vet at det er ikke bare han, det er selvfølgelig meg også..

Men jeg føler at ingenting er bra nok for han.. Jeg jobber 80% nå, han jobber fullt, og har en mye bedre betalt jobb enn meg.. Dette blir tatt opp hver gang vi krangler, at jeg ikke bidrar nok.. Jeg sier at det må da også telle det jeg gjør hjemme.. Han er ryddigere enn meg, jeg er ikke et skikkelig ordensmeneske som han.. Han er flinkere til å rydde, men det er jeg som vasker, det er jeg som vasker klær, det er jeg som lager mat, det er jeg som henter og leverer gutten i barnehagen hver eneste dag.. Det er jeg som leker mest med gutten, det er jeg som handler.. Bør ikke dette bety noe, i forhold til den ene dagen ekstra han har med jobb i uken? Men det er en selvfølge at jeg skal gjøre det meste, i og med at han jobber en ekstra dag.. jeg tar ofte på meg ekstravakter, slik at jeg jobber full uke, men sliten får jeg ikke lov å være, fordi han ikke er det, og hans jobb er bedre betalt.. MEn det gjør vel ikke min jbob noe mindre slitsom, at den er mindre betalt? han sitter faktisk på kontor, jeg jobber fysisk med kroppen-- Jeg ble tilbudtfull stilling på jbob her, med litt høyere stilling, men kunne ikke si ja, for samboeren min vil ikke ta halvparten av levering og henting, og da rekker jeg ikke jobben med de nye vaktene.. Hvorfor skal han klage på at jeg jobber 80%, når han ikke gir meg noen mulighet til å jobbe noe mer, og dermed tjene mer penger?

Jeg kan vaske og ordne til han kommer hjem fra jobb, og det eneste han ser at jeg ikke f.eks. har hengt opp den siste klesvasken.. Alt jeg gjør er galt, han kan si hva han vil, hvis jeg sier noe alla det samme, ekspoderer det.. Han hører ikke på noe jeg sier, bare ser dumt på meg og lurer på hvorfor jeg forteller noe så uinteressant.. JEg har gått ned i vekt, gått ned 9 kilo ufivillig, dette blir galt, får beskjed om at jeg får se til å slutte med dette tullet og gå opp i vekt fordi det ikke er noe fint, mens jeg spiser som en hest for å gå opp i vekt..

Han blir irritert for det aller meste, skriker, banner, "drittkjærring", "hore", dra "ett visst sted", "flytt hjem til mora di", "håper ikke (sønnen vår) arver noe fra deg, stakkars unge", ++++++++... En halvtime senere komemr han bort og kysser meg og later som ingenting! er jeg forstsatt irritert, er det galt også, så jeg orker ikke bry meg lenger.. Det verste er at jeg blir ikke lei meg engang.. jeg blir lei meg for at jeg blir så sint på han at jeg hodler på å bli sprø, men han sårer meg ikke med det han sier, for det er så innmari vane nå, og jeg orker ikke å bry meg.. Han har i det siste begynt å ta i meg, og det syens jeg er over grensen.. Jeg vet han aldri ville skadet meg, for han er en bra person.. Men han dytter, og klemmer, og presser meg ned i gulvet eller inn i veggen og slike ting, ikke noe som skader meg, men jeg synes det er feil.. Eks. kan han kaste tingene mine bortover gulvet fordi jeg har lagt ting på vogna i gangen.. Så ble jegså irritert selv at jeg tok buksa hans på sofaen og slang på gulvet tilbake, da kommer han løpende bort og drar meg ned i bakken og klemmer haka/kinnet mitt ganske hardt, og det eneste jeg hadde gjort var nettopp det samme som han..

Blir så frustrert, for i går sa han til meg at hvis jeg ikke hadde gått med søpla når han var tilbake, "da banker jeg deg".. Jeg sa at nå er jeg på vei ut, skulel rekke toget, jeg tar det når jeg kommer tilbake.. Da sier han "jeg banker deg når jeg kommer hjem".. Altså, jeg vet han ikke ville ha gjort det, jeg vet jo det, men kjente en liten bekymring inni meg likevel..

Han gjør meg ikke noe foran sønnen min, men det var en gang han dyttet til meg foran han, og DA var det like før jeg bare dro, for det aksepterer jeg ikke.. Jeg fortalte at skjer det EN gang til, kan han bare dra, for det fortjener ikke min sønn, for han ble redd stakkar, men så begynte jeg å le, så han trodde vi lekte..

samtidig, min samboer er på ingen måte en slem mann.. Han er så ufattelig flink med sønnen vår, han kommer med komplimenter (når han ikke er sur), han poengterer at det er viktig jeg kommer meg ut med venner, men blir sur når jeg heller vil være hjemme med dem, siden han er en del ute.. han er i bunn og grunn ett veldig fint menneske, men han blir så sint og jeg blir aldri bra nok for han.. I det siste føler jeg ingenting.. JEg er så fryktelig glad i han, men jeg er helt følelsesløs, jeg har ikke lyst til å klemme han, kysse han, jeg føler ingen form for glede rundt han, bare likegyldighet, men så kommer jeg plutselig på hvor god han er, hvor ufattelig glad jeg er i han.. samtidig holder jeg på å bli sprø, for jeg vil ikke bo sammen med han, men jeg vil ikke miste han.. og jeg husker når vi møttes, jeg husker han som løftet selvtilliten min høyere enn den noengang hadde vært, mens nå drar han den bare ned i søla hver gang har forteller meg hvor udugelig jeg er, samtidig som han fem minutter senere kan fortelle meg hvor bra jeg er... Jeg forstår ikke så mye egentlig..

JEg vil være sammen med han, men jeg vil ikke være sammen med han.. Jeg elsker han fortsatt, men jeg elsker han ikke lenger.. Jeg klarer ikke å forklare, jeg er lei..

Herregud, hva skal man gjøre?

[Anonym bruker]

Han tar i deg i sinne!?!!! Kaller deg for drittkjærring,hore, osv. Foran barnet deres?

 

Les det du har skrevet, og om det var noen andre som hadde det sånn hva hadde du rådet dem til? Det er mulig å prøve familieterapi. INGEN har rett til å behandle et annet menneske dårlig. hadde ikke godtatt det fra en fremmed, så hvorfor skal du finne deg i det fra kjæresten din?! Han skal jo liksom være mer glad i deg enn noen andre!!!

 

Skal barnet ditt vokse opp med at det er "greit" å behandle mamma dårlig, for hun bryr seg ikke allikevel?

 

Får vondt inni meg når jeg leser det du skriver. X-en min var slik... Kalte meg de styggeste ting når vi var uenige/jeg ba han om å delta hjemme, og nektet å be om unnskyldning fordi jeg var jo de tingene han kalte meg... Ene gangen så gjorde han akkurat det med å holde meg fast i sinne, og ALDRI om jeg finner meg i det igjen!! Jeg var en voksen person på 25, og ikke en trassig unge på 3!!! Var kanskje heldig jeg, for i en krangel noen uker senere så slo han opp, og jeg pakka sakene mine og reiste. Han sa så fint at han kunne ta meg tilbake, men at det var vanskelig for han å gjøre det, så da måtte jeg være villig til å forandre på ting. (så fordi han var villig til å fortsette forholdet så skulle jeg være villig til å finne meg i hans dårlige behandling...) Har aldri angret på at jeg reiste, men han fikk nok sjokk. Hadde ikke regnet med at jeg fremdeles hadde nok selvtillit til å klare meg uten ham!!! (og jeg var gravid når jeg gikk.)

 

Det jeg vil frem til er at du klarer deg alene om du må!! Og er du ikke klar for å gå så kom dere til familierådgivning!!! Han har et problem, og du burde ALDRI godta at noen behandlet deg slik!!!

 

Og forresten, du ender ikke opp alene om du forlater ham! Jeg traff verdens beste mann rett etter fødselen, og vi gifter oss nå i Juni!!!

[Anonym bruker]

takk for svar! Familieterapi har jeg faktisk ikke tenkt på en gang, det hørtes ikke dumt ut..

Nei, heldigvis, så skjer det ikke foran sønnen min, han er en utrolig fin far, han dyttet til meg en gang, men han skjønte fort hva som kom til å skje om han gjrode det igjen..

Jeg vil jo ikke lære sønnen min at det er greit, jeg vil heller ikke være en sånn person som godtar slikt, og jeg vet at om han hadde skadet meg noengang, hadde jeg ikke godtatt det heller.. Herregud, klarer ikke å forklare megengang her, han er en fin fyr, det er det som er så frustrerende, hadde han bare vært en drittsekk hadde det vært enklere på en måte, men han er jo i bunn og grunn en veldig omtenksom fyr..

takk for tipset, hadde ikke tenkt på det en gang, og det er kjempe fint å høre at ting ordnet seg for deg, gratulerer med bryllupet;)

[Chezka]

Sitat: "hadde han bare vært en drittsekk hadde det vært enklere på en måte"

 

Å hvem andre enn drittsekker er det som oppfører seg slik du beskriver om jeg tørr spørre??? Psykopater kanskje....

 

Du bedyrer at du ikke godtar ditt og datt, men viser at det er nettopp det du gjør. Du godtar at han behandler deg på den mest nedverdige måten en mann kan behandle sin kvinne på. Du lar deg tråkke på, og jeg skal love deg at det vet han! Du beskriver jo nettopp at han bruker det for alt det er verdt.

 

Det virker som om han har tråkket deg så langt ned at du ikke lenger vet hvordan et normalt forhold mellom mann og kvinne som elsker hverandre skal være.

 

Du er dessverre blind for din egen situasjon og ser ikke hvor ille dette faktisk er. Du sier at han er en fin og omtenksom fyr - det er ingenting ved det du beskriver som sier at han er noen av delene. Psykopat og mishandler er ord som dekker bedre hva han er.

 

Våkn opp jente - og redd deg selv og barnet ditt før det er for sent. Men jeg tror du må kontakte noen som kan hjelpe deg å komme ut av dette destruktive maktforholdet. Du kan begynne med å snakke med helsesøster, hun vil gi deg råd videre.

 

Lykke til i fremtiden - den er ikke sammen med denne drittsekken!

[Anonym bruker]

Jeg vet hvor lett det er å godta en unnskyldning, så kommer det seg en stund før han gjør noe værre enn sist, og man tilgir igjen for det var jo ikke "så alvorlig". Og plutselig så har man godtatt, unskyldt og akseptert mer enn man noen gang trodde man ville...

 

 

[Anonym bruker]

HEI.

 

Det var godt å høre at jeg ikke er alene på denne jord. vet ikke om du har lest innlegget mitt her. det er det med "når slo han for siste gang". samboeren min er også slik du beskriver. hvis jeg har ryddet og vasket hele leiligheten kan han bli sur for at jeg ikke har satt inn en asjett i oppvask maskinen eller lignende. at han mister matlysten når vi spiser sammen, blir kvalm av meg når jeg er lei meg osv. samboeren min har på en måte utviklet seg i feil retning. han begynte med å slå og så gikk det nedover til å "bare" dytte meg inn i veggen og de tingene du forteller at samboeren din gjør. vet hvordan du har det. du har sinnsykt lyst til å gå, men klarer ikke i håpet på at ting blir som før. håper du finner ut av ting. skal prøve på det samme. har prøvd å få med sambo til familie terapi, men da sier han bare at vi klarer å ordne opp selv hvis jeg bare slutter å gråte når han kjefter på meg, for da blir han ikke forbanna. men har tenkt til å foreslå det en gang til å si at hvis han ikke blir med så drar vi. håper det går bra med deg.

[Anonym bruker]

Kjære HI..

Du må komme deg bort fra denne mannen...eller lille gutten, som jeg helst vil kalle ham, for han er ikke mye mann i mine øyne. Og jeg skjønner så veldig godt at ting ikke lenger er svart/hvit når man står midt oppi situasjonen, men dette kommer ikke til å endre seg bare ved at du så inderlig ønsker dette.

På det du beskriver virker han manipulerende, med til dels psykopatiske trekk. Han knekker selvtilliten din, bit for bit, og farger synet ditt på hvordan et normalt forhold skal være. Ingen skal finne seg i å bli behandlet slik. Dersom en person på jobben din hadde behandlet deg slik, ville du anmeldt denne. Som en innlegger over nevnte, hvorfor skal du finne deg i en slik oppførsel fra han som skal beskytte og ta vare på deg, og barnet ditt?

 

Jeg tror du må innse realitetene, og komme deg bort, få en pause og kanskje et nytt perspektiv på forholdet deres. Hvis du drar kan det kanskje være hensiktsmessig å forsøke familieterapi, men min erfaring sier at det beste er å komme seg bort først, slik at han innser alvoret, og slik at han får mulighet til å se hva han faktisk gjør mot deg.

 

Uansett, så ønsker jeg deg lykke til. Det gjør vondt å lese dine opplevelser, og jeg håper du snart kan finne et menneske å snakke med, ansikt til ansikt. Enten en god venn, eller noen i det profesjonelle hjelpeapparatet..

[mammalade4]

DU MÅ KOMME DEG BORT. KJENNER PSYKOPATISKE TREKK OG DET ER AKKURAT DET HAN HAR/ER!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

 

Ingen problem å se hvor underkuet du er siden du forsvarer det han gjør med at han "egentlig er en utrolig fin far/mann". Har vært i samme situasjon som deg, og det eneste som hjelper er å komme seg bort. Starte på nytt uten han.

 

Tviler sterkt på at at han kommer til å gå med på familieterapi.. Nei kom deg vekk!!