Helt vondt!

[BarniHodet og enihverarmkrok]

I gaar var vi paa besoek til et vennepar av oss, som har en liten gutt paa 6 mnd. Han er helt herlig! Nydelig, smilende og tillitsfull. I tillegg var to andre vennepar av oss der, som er gravide, i henholdsvis 12. og 22. uke. Kan dere tro jeg var utaforr eller??? Og det mest ergelige av alt, er at jeg alltid har vaert den eneste av oss alle som virkelig oensker aa faa barn! Alle disse tre har vaert uhell! (Ett av dem mer "skjer-det-saa-skjer-det") Og det var BARE prat om hvor lykkelige de var, hvor fantastisk det var, hvor de gledet seg... Og i ny og ned saa de paa meg mens de proevde aa inkludere meg mest mulig, med "vi-synes-saa-synd-paa-deg" i blikket, og kommentarer som "Det blir nok din tur snart"... -MY ASS!!! Det gaar jo overhodet ikke fremover med oss! Jeg har helt vondt, fysisk vondt, aeresord, langt inni meg! Vet ikke om noen somm kan forstaa hva jeg foeler heller, dette utrolig enorme savnet og lengselen og smerten av aa se at denne droemmen, dette aller stoerste oensket i livet, ikke engang er i naerheten til aa kunne oppfylles.

Det gjoer bare saa vondt...

[Tweak]

Huff, den følelsen av at venner prøver å inkludere en og vise medfølelse eer GODT kjent ja! Det hjelper jo ikke at ALLE i familien og vennegjengen er enige i at vi burde sette igang og få barn nå, når ikke sambo vil...

 

Mamma kom til og med med en kommentar om den kjolen jeg hadde kjøpt til et bryllup vi skal i til sommeren, at vi ikke behøvde å sy den inn eller noe sånn helt enda, vi visste jo ikke hvordan den ville passe om noen måneder. HÆ? tenkte jeg? Joda, hun tror at jeg skal klare å overtale samboeren min OG bli gravid innen juni. NO WAY! Som om DET skjer liksom...

 

Prøver å vise interesse i barna til vennene mine, men nr to venninner har barn som bare er 3 mnd aldersforskjell på, så er det ikke sjelden eg faller helt utenfor... Og når de prøver å forhindre det, så blir det mer sånne kommentarer som "Når du får barn, så må du baaaare forvente at det blir slik og slik!".

 

Det er derfor vi har dette forumet vettu, for her er det jo andre som nettopp forstår den vonde smerten og lengselen etter å få noe så stort som et barn! Jeg lengter så mye etter å få barn, at jeg nesten er redd for å bli gravid... Det er trygt å lulle seg inn i lengselen, men jeg håper jo at det en dag skal bli virkelig. Hvordan blir følelsene mine den dagen jeg kanskje blir gravid?

 

vil jeg kunne være lykkelig om det sammen med samboeren min? Vil jeg kunne "klage" over evt. kvalme og svangerskapsplager, uten å få tilbake "det var du som ville være gravid..."?

 

Vi får bruke forumet her for det det er verdt, for venninnene mine er nok snart lei av å høre på meg, spesielt når det ikke går framover, som du sier!

 

Likte nicket ditt forresten! :-)

[Anonym bruker]

Hei. Kjenner meg godt igjen i innleggene deres. Velger å være anonym, og håper det er greit. Jeg har riktignok fått mannen på gli til å prøve om noen få mnd, men det har tatt sin tid. Jeg har vært babysyk i 1,5 år. Jeg vet hvordan dere har det, og får vondt i kroppen når jeg leser innleggene deres. Jeg kjenner fortsatt den følelsen det er å være alene i forholdet om dette. Føler meg heldig nå som har fått mannen med på å prøve, men samtidlig er det litt sånn: 'hva hvis jeg ikke hadde 'mast', hadde han tatt initiativ til å få barn da?'. Han har så innmari god tid at jeg blir helt matt..

 

Jeg vet at han blir en god pappa, og han er veldig glad i nevøen sin. Skjemmer han nesten bort. Men av en eller annen grunn så er han supertreig med å ville få barn selv. Vi har snakket mye om dette med prøvingen. Og jeg har sagt alt til ham hva jeg tenker og føler. Klarer ikke å gå rundt og ikke snakke med ham om det. Da blir jeg bare sur og gretten, og det går ut over forholdet. Kan nevne at vi begge er passert 30, så det er jo på tide!

 

Samtalene våres har hjulpet, og han sier jeg ikke maser. Han sier han er mye mer klar for barn nå enn for 1 år siden. Dette begrunner han med at han nå har mer oversskudd av ulike årsaker. Han vil være helt klar før vi setter i gang prøvingen, og ser på det å få barn som et stort ansvar. Jeg setter veldig pris på disse egenskapene hos ham. Nå er han omtrent 70% klar. Min oppfatning er at man ikke kan bli helt klar for det å få barn, man må vokse litt på rollen. Det er jo tross alt et nytt liv vi setter til verden. Dessuten er vi ferdig utdannet, i jobb, har hus og alt er på stell. Aldersmessig bør vi ikke vente lenger, særlig når vi vil ha to-tre barn. Men samtidlig klarer jeg å se det fra mannen min sin side også. Mennene våres står litt på 'utkanten' av hele graviditeten og det er er kanskje skumlere for de?

 

Uff, dette ble skikkelig rotete. Men jeg vil bare gi et råd som hjalp for meg: Snakk med mennene deres. Ikke vær redd for å si akkurat hva dere føler. Inngå et kompromiss om at da og da prøver dere. Lett å si, den datoen for oss har blitt utsatt mange ganger.. Vi startet med aug/sept, så nov. Og nå skal vi altså prøve i juni. Spurte han nå en dag om han fortsatt holdt på juni, og han sa ja! Med disse 'fristene' har han fått tid/vært nødt til å tenke. Vi må sette litt krav vi damene også. Med god samvittighet tenker jeg! Det er ikke bare vi som skal føye oss etter dem, de må føye seg etter oss også!

 

Lykke til! Og fortell hvordan det går da. Er her inne av og til og leser fortsatt jeg.