Hva ville dere gjort?

[Gjest]

Kort fortalt: Vi planlegger barn. Jeg har ikke egne barn fra før, men mannen min har en sønn på 5 som bor fast hos oss. Mannen min jobber for tiden i prosjekt, og reiser en del. I disse dager kjører han 2 timer tur/retur hver dag. Etterhvert må han reise lenger hvis han skal være med i prosjektet videre, derfor prøver han å søke nye jobber, slik at han har noe annet å gå til når han går ut av prosjektet på slutten av dette året. I tillegg skal han begynne å studere til høsten (nettstudier) + at sønnen hans begynner på skolen.

 

Det blir med andre ord veldig hektisk for oss i de neste årene, og jeg lurer virkelig på om det er dumt å planlegge barn nå. Vi har egentlig bestemt oss for å starte prøvingen i april, men jeg er så redd for at mannen min skal måtte gå ned i lønn når han finner seg ny jobb (antagelig innenfor samme firma). Vi bor nemlig i en leilighet som er et pengesluk og vanskelig å få solgt, og da er det utrolig dumt hvis han går ned i lønn (som jeg tenker at han mest sannsynlig kommer til å gjøre, pga at dette prosjektet er veldig godt betalt.) Så jeg tenker liksom at dette ikke er tiden for å planlegge barn.

 

Barnet kommer riktignok ikke med en gang, og vi har litt tid til å forberede ting og bli vant med situasjonen med jobb og studier for mannen min + 5-åring på skole, men jeg er likevel i tvil.

 

Gjør vi noe dumt? Burde vi vente? Vil vi ha råd til barn? Andre som har vært i samme situasjon? Hva ville dere gjort?

[Gjest]

*dytte*

[Gjest]

Hei du!

 

Jeg forstår deg veldig godt at slike tanker dukker opp når man snakker om et nytt medlem av familien. Jeg lever etter at det aldri passer å få barn- men vi tilpasser oss alltid etter nye situasjoner. Selv ble vi gravide rett etter bryllupet vårt- jeg var/er student og mannen min tjente ikke så altfor godt. På han kom det som et sjokk da jeg fortalte at vi var gravide- han tenkte nok at det trengtes mer enn 1 forsøk I dag angrer ikke noen på at vi ble gravide. Vi sitter med verdens beste lille 2 åringen som vi forguder begge to. Jeg har studert hele veien- er ferdig nå til sommeren- og derfor må vi vente med nummer 2 pga jobbsituasjonen min. Har fått full jobb fra høsten så å bli gravid i mai passer godt ift permisjon og full rett på permisjonspenger. Selvfølgelig har det vært tøft i perioder, men vi har klart oss godt allikevel. I perioder må vi takke nei til invitasjoner rett og slett fordi vi ikke har råd- men vi vet det kommer bedre tider

 

Tror dere skal føle på det litt- og som du sier kommer ikke barnet med en gang- husk vi går gravide i 9 mnd for å forberede oss til noe stort )

Håper dette hjalp deg litt )

 

Klem

 

 

[Gjest]

Er det noen flere som har erfaringer på dette området? Råd til meg?

[Gjest]

Dytter litt til på dette jeg.......

 

Jeg og mannen min lå lenge våkne og tenkte og grublet i går kveld. Han fikk avslag på en jobb i går, og det var en liten nedtur, og vi ble litt deppa igjen.

 

Er så bekymret for at han skal gå ned masse i lønn når han slutter i det prosjektet han er i nå, for da kommer vi ikke til å klare oss. Og det blir jo ikke akkurat noe bedre med et lite barn som ikke er gratis.

 

En annen ting er jo denne forbanna leiligheten vår som det er umulig å selge. Det er ikke noe galt med den i det hele tatt, det er rett og slett bare pga den høye fellesgjelda. Folk er generelt skeptiske.

 

Jeg er sååååååå fortvila nå! Og frustrert og lei meg og bekymra og....og....og...... Hva i huleste skal vi gjøre!?

 

Er det dumt å få barn i en sånn situasjon? Jeg har tenkt å slutte på p-piller om bare noen uker, men jeg nøler sånn..... Hadde satt pris på flere tanker og råd.

[Gokkel 15pp]

Om dere virkelig ønsker et barn til begge to, så synes jeg dere bare skal starte prøvingen. Mannen min ble arbeidsløs i novemver og har ikke klart og fått seg noen ny jobb. Likevel er vi prøvere. Økonomien er det så som så med akkurat nå, men siden vi allerede har en gutt på 3 år, sa har vi nå det meste av alt utstyr liggende. Jeg tar ikke lett på ting, men jeg tenker at ting ordner seg alltid. Om man hele tiden skal lete etter grunner for ikke å få barn, så passer det aldri. Økonomi er nok en tungtveiende grunn når man skal tenke over familieforøkelse, men det bør ikke være den avgjørende faktoren for hva man bestemmer seg for. Dersom det nå blir slik at økonomien blir trangere så er det flere steder man kan få hjelp og støtte. Dere kan bl.a søke bostøtte igjennom husbanken eller kommunen.

[Gjest]

Jeg synes det er kjempevanskelig å si hva man burde gjøre osv. Selv er jeg 22 år og jobber deltid. Samboer er 27 og driver for seg selv som håndverker. Økonomien er så som så, men vi klager ikke. Jeg tror aldri det rette tidspunktet for å få barn vil komme. Jeg tror det konstant vil være små ting som hele tiden kommer i "veien". Vet ikke om dette er et råd, men jeg er i allefall av den oppfatning av at jeg vil ikke vente!

 

Kjedelig med den leiligheten da, i allefall at det er høy fellesgjeld. Kan være skummelt det. :/

 

Håper dere finner ut av det i allefall!

[håpet omden lille...]

Hei lillekrokodille, mitt råd til deg er ikke vent!!!

 

Jeg er 30 og mannen min er 37 år, og vi har vært sammen lenge, 8 år. Grunnen til at jeg forteller deg dette er at når vi ble sammen var jeg student, jeg ville bli ferdig utdannet føer vi giftet oss så alt ble utsatt. Etter dette ville jeg ta mastergras i psykiatri, så igjen bryllup og barn var utsatt. Etter deg igjen ville jeg ha meg en god og godt betalt jobb, igjen alt ble satt på vent. Når begge begynte å jobbe fant jeg ut av at vi måtte leve livet og reise sammen, oppleve ting sammen osv, igjen alt utsatt. Så var det å kjøpe lilighet og legge alt til rette, før bryllup og barn kommer, igjen det tok sin tid. Så giftet vi oss for 1, 5 år siden og da tenkte jeg at det passet med å få barn, begge hadde faste og stabile jobber, leiligheten var kjøpt og alt så jo lysende ut. Jeg ble gravid en måned etter bryllupet og lykken varte ikke lenge, hadde MA i uke 12.

Etter det har jeg prøvd å bli gravid uten å lykkes, og det hjelper lite når folk sier "ja, ja du som ville planlegge barn ift jobbsituasjonen, leilighet og alt annet". Da føler jeg meg så mislykket og forbanner meg selv og tenker hvorfor måtte jeg vente. Jeg har venner og familie som tjener halvparten av det jeg tjener og noen som ikke har faste jobber, og ikke minst de som ikke har jobb i det hele tatt og ikke leilighet! men de har barn, de har klart det og er lykkerigere en meg som har på en måte mer en jeg trenger!!

Så ikke vent, dere klarer dere og du virker jo som en reflektert og oppegående person som tenker rundt dette, det i seg selv er fantastisk. For mange kaster seg ut i dette uten å vite hva det egentlig innebærer.

En ting til, du vet aldri hvor lang tid det kan ta før du blir gravid, så etter mine erfaringer vil jeg råde deg med å starte prøvingen hvis begge er klare for det, for vi lever jo i verdens beste land og så langt har jeg ikke hørt om noen som ikke har fått viss hjelp av staten når de har trengt dette!

Lykke til og håper at du finner ut av dette. Klem