virkelig dillemma med barnefar/samboeren min...

[Anonym bruker]

altså.. jeg har en vanskelig situasjon foran meg..

 

Vi har snart 2 barn sammen.. ble slutt da jeg ble gravid med nr 1 så ble vi sammen igjen (det varte 6 mnd) , slutt og sammen igjen (vært sammen nå siden desember 06 og forlovet oss).. nå er det sånn at jeg er gravid igjen med nr 2 (sukk.....) og forholdet ser ganske mørkt ut!! er mange ting som har skjedd som jeg ikke klarer å legge bak meg fra forholdet med han . jeg elsker han men dette går bare ikke.. ser ikke for meg livet mitt med han noe som gjør meg helt rådvill.. jeg kan ikke sitte å vente på at han faktisk vil stille opp som pappa og ikke være barn nr 3 i hus. Dette skriver jeg ikke fordi jeg er gravid og har masse hormoner men dette er noe jeg har følt lenge før jeg ble gravid også.. føler at jeg har det bedre alene med snuppa mi!

 

vil gjerne ha en mann som behandler meg og barna bra, ikke sånn som det er nå... at x-box/ps3/biler blir prioritert..

 

håper noen kan gi meg veiledende svar for jeg er rett og slett på bunnen nå.. tanken på å være alene skremmer meg enormt og det er vel grunnen til at jeg blir...for barnas skyld.. og det er ikke riktig

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg vet ikke helt hva du spør om. er det om du skal bli eller gå som du lurer på?

[Anonym bruker]

nja.. er litt usikker på hva jeg spør om selv.. men hva ville dere gjort i en sånn situasjon? der far ikke stiller opp og prioriterer andre ting,setter familien i en vanskelig økonomisk situasjon og oppfører seg som om han skulle vært 14 ..

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg har vært med på det før og jeg forlot han (eller han meg, det spørs hvem av oss du spør... hehe) men jeg elsket ikke han. så det blir litt vanskelig og sette seg inn i.

 

men tror du at barnet og du vil får det best alene? eller best sammen med en som altid gjør deg usikker?

[Anonym bruker]

jeg tror at jeg og barna får det best alene!! nå kommer nr 2 i mai og jeg kjenner allerede hvor slitsomt det kommer til å bli da jeg har alene ansvaret omtrent allerede.. nå istad beskyldte han meg for utroskap av INGEN grunn!! han er vekke hos foreldrene sine (en del timer unna) og jeg kranglet med han i dag morges på sms så til slutt gav jeg f`en i å svare og da spurte han meg om en kamerat av meg var på besøk siden jeg ikke gadd å svare (en kamerat som har samboer !!! ) . er bare pissa lei av sånne ting! da jeg ble gravid med nr 1 beskyldte han meg for å være utro med en kamerat fordi jeg og kameraten min gikk å shoppa julegaver uten han så da ble han automatisk far til barnet.. jeg har da det mye bedre uten en sånn dritt som ikke har annet å gjøre enn å beskylde meg for utroskap med en gang jeg har kontakt med kamerater??

 

sambo er halveis til 60 og burde da vite bedre!!?

 

godt å få litt frust her..

[:::) Frøken Velferdsrett]

hva med og stille han et ultumatum.

 

enten går vi til familierådgiving ellers er det slutt og da må du alikvel på fvk. så rådgiving blir det uansett.

 

kansje dere kan finne ut av ting med litt hjelp?