Er det meg som er stemor fra helvete? Langt...

[Anonym bruker]

Jeg er stemor til to gutter på 8 pg 12 år. Kom sammen med pappaen deres for 7 år siden. 12 åringen har aldri likt meg noe særlig. Jeg har i de fleste situasjoner prøvd å overse dette men det er klart at når han kommer til meg og viser en tegning som han har laget av familien sin så er det mamma og pappa hånd i hånd, det stikker i meg men jeg sier at teningen er fin. Så sier gutten "jeg kunne ikke tegne deg siden du ikke er i familien min" Sånn har jeg hatt det i alle år med denne gutten. Jeg har forsøkt på alle mulige måter å vise at jeg bryr meg om han, vært på alle fotballkamper, avslutninger, kjører han der han vil og er der som en omsorgsprson på alle måter. Faren har aldri villet høre på meg og sier at det er jeg som har problemer....han sier at jeg kjefter for mye på gutta hans...Nå skal det sies at jeg har også to på 8 og 12 som bor med oss hele tiden og ble helt sjokka når de hørte det.

 

Nå vil da ikke denne 12 åringen komme til oss mer, fordi han sier at jeg kjefter hele tiden (dvs at jeg forlanger at han skal holde rommet ryddig, skapet ryddig og støvsuge rommet sitt. Det er de eneste oppgavene den gutten har her hos oss) Og han skal være her halve tiden.

 

Han har sagt til moren sin at det eneste som hjelper er om jeg flytter ut!!!(jeg er nå gravid med vårt 2 barn og mitt 4)

 

Nå utnytter han sin fars savn og ringer i hytt og pine når det er noe han vil, enten det er en kino han vil se eller stå på slalåm)

 

Vi hadde planer for dagen men så ringe gutten og ville på ski, og da stiller selvsagt faren.....

 

Jeg føler nå at gutten tester sin far. Det virker som om at han vil at faren skal gjøre et valg. Meg eller han. Så nå har jeg havnet i en maktkamp som jeg ikke vil ha.

 

Ellers så har denne gutten en veldig svak psyke og får tidvis hjelp til dette, han ser svært tander og sart ut og det gjør at faren forsvarer gutten hele tiden. Det betyr for meg at jeg ikke kan si hva jeg føler ovenfor gutten uten at far blir sinna og klandrer meg for hva som har skjedd. Nå er jeg skikkelig lei meg og har mest lyst til å pakke sakene mine og dra. Vi krangler veldig mye om dette, eller dvs at det går ikke an å snakke om det. I gode perioder sier far at dette ikke må knekke oss osv men han knekker meg. Alle rundt oss som jeg har snakket med stiller seg helt uforstående til beskyldningene og støtter meg.

 

Nå føler jeg meg helt rådvill.... Er det noen som opplever noe lignende?

 

 

 

[mams31]

Ja! Stakkars deg! Jeg har jo ikke barn fra før da men, jeg kan prøve å si hva som funket for meg uansett..

Vi hadde det akkurat slik i begynnelsen...I en laaaang stund. Alle sa til meg at jeg skulle gi litt blanke i en periode å se hva som skjedde. Nå skal det nevnes at datteren til min sambo fortalte meg at pappa og mamma kom til å bli sammen igjen og hun var frekk, utakknemlig og såret meg hele tiden. Når hun kom etterhvert sluttet jeg å gi henne en klem, smøre brødskiver, sette grenser, hente og kjøre henne. Overså henne når hun ville ha oppmerksomhet. Jeg lot henne t.o.m spise middag alene og svarte uintressert på spm. Dette er IKKE slik jeg er!!! Og derfor kjempe vanskelig! Etter en mnd eller to(vi har henne50%)var hun så higende etter min bekreftelse og jeg ga henne litt og litt...Slik fant vi tilbake til hverandre på bare GODT. Det var en kjempe tøff prosess, jeg skar tenner av provokasjon!!! Men det som skjedde var at far ble sliten av å gjøre alt for henne og ble selv den strenge.. Jeg overså. Prøv å ta deg en lufte tur, kanskje med dine andre barn i perioder hvor du kjenner at det koker. Så overser du igjen... Jeg har klart det og er en hissigpropp altså.. Håper det er noe du kan bruke/tenke på...