Det å snakke pent om og til sin egen unge.

[prekæs]

Er det negativt? Fortelle hvor flinke, unike og vakre de er. Dvs. Positiv oppmerksomhet. Skrytetråder får meg bare til å tenke at "her er det flere som meg" og ikke noe mer. Er overbevist at barn som får positiv oppmerksomhet, også når det gjelder utseende vil bli trygge barn med selvtillit og overhodet ikke inbilske og selvgode som noen liker å tro. Er faktisk der at jeg mener at unger som aldri får ros og blir sett på som en selvfølge sliter langt mer med selvfølelsen. I tillegg til at de selv blir negative i forhold til andre. Meninger?

[Cat.68]

Jeg skryter uhemmet av mine unger, og forteller de daglig hvor nydelige og fantastiske de er. Mine unger skal vite at jeg setter de høyest av alt i livet.Trur neppe de tar skade av det.Livet lærer dem kjappt nok å ikke være selvsentrerte. janteloven kommer tidlig ;o/

 

 

[Gjest]

Jeg er enig i at ros er en fin ting. Men, jeg synes det bør være en begrensning. Hvorfor fortelle et barn at "åååh, du er så suuuuuuuperflink" til ditt og datt, når brnet virkelig ikke er det? Hvorfor overdrive så til de grader?

 

Jeg synes det er viktig å skape et virkelighetsbilde og. Hvis datteren min starter med f.eks dans (siden det er det eneste jeg har peiling på) - kommer jeg ikke til å overdrive som en slags fanatisk stolt mamma, og si at hun er SÅ FLINK og bare VERDENS BESTE - hvis ungen rett og slett ikke utmerker seg det grann.

 

Fortelle barn at de er vakre, fortelle dem at man er glad i dem - er en fin ting det, så absolutt. Men, begrense det skader virkelig ikke. Jeg liker å gjenspeile sannheten. Synes jeg noen er vakker (og da mitt barn) - vil jeg da si det til henne nå og da, og jeg vil si at jeg er glad i henne. Men jeg vi da aldri rose henne opp i skyene noe hun virkelig ikke utmerker seg med. Da holder det vel med å si, du er flink til å jobbe med det, fortsett sånn.

 

Føler at folk her synes ungene sine er best til alt, og sånn ros mener jeg ikke er bra overhodet. Må ha et lite grep på virkeligheten.

[Anonym bruker]

Jeg forteller henne at hun er flink når hun er det, og at jeg er glad i henne og at hun er verdens beste NN. Passer på hva jeg sier ang. utseende, men kan si at hun er søt og god og har så mykt og fint hår, for eksempel. Svigermor kan si at hun er så slank og fin i kroppen og slike ting, og det liker jeg ikke.

[Darth Vader]

Ros er fine greier - men det kan bli for mye. Jeg husker med gru og kjedsomhet da jeg måtte se gjennom andre ungers mattebøker etc. hver gang jeg var på besøk for å se hvor flinke de var. Se på danseoppvisninger av unger som slett ikke kunne danse. Ikke en dans. Neeeeeida, ungen er så flink til å danse at han minst må holde på en halv time med publikums fulle oppmerksomhet. Og så sitter jeg der da - og tenker *gjesp, så kjedelig*. Jeg hadde jo egentlig kommet for å besøke den voksne... Nå er jeg blitt flinkere til å avvise over-rosende-foreldre. Man er ikke geni bare fordi man klarer å plusse sammen to pluss to. Hos noen tar det av med skryt - og da tror jeg at det kan være like negativt som positivt.

[Cat.68]

Er enig i at man ikke bør fremheve ting de ikke håndterer, men det finnes det mange måter å gjøre på. Der handler det heller om å trekke frem de tingene barnet er orntlig flink på og ikke fokusere så mye på det dem ikke klarer..

(men man må også huske at øvelse kan gjøre mester)

 

Veldig viktig å lære barnen at man ikke kan være flinke i alt, og at det er helt ok.

[prekæs]

Min erfaring er at alle barn har begrensninger på forskjellige måter. F.eks. Hvis man får et sjenert barn til å jobbe med sjenansen sin og gjøre framskritt som er en seier for ungen, selv om det er en selvfølge for andre. Og ros og skryt da barnet får det til, mener jeg kan hjelpe barnet i å forstå at det hjelper og på den måten få barnet videre. Man skal selvfølgelig ikke ha skryt for feil ting. (Nå var du flink som kastet maten din på gulvet:)

[Gjest]

Men helt ærlig da. Hvor mange av barna til f.eks de på dib her, er så fantastisk nydelige? Det er fint å si til barnet ditt at du synes det er pent - men jeg synes det er drøyt å fortelle det hver dag (nå mynter jeg ikke innlegget på deg.)

 

Jeg synes alt bør fortelles med måte. Et menneske som ikke er usedvanlig pent (og det mener jeg en mor bør kunne se og, spesielt om ungen ligner på mor selv) - synes jeg ikke de trenger å høre hvor sinnsykt vakre de er....

 

Er man flink i f.eks å synge, så fint å høre det, men trenger ikke høre det hver dag.

 

For mye ros er slitsomt. Og jeg syns det er slitsomt å få mye ros selv, de gangene jeg får det.

 

Alt med måte.

[blittmamma07]

positiv ros gir større mestring!

uten tvil

[___]

Jeg synes det er bra å skryte av ungene når de fortjener det og ellers behandle dem med stor respekt, men det er ikke bra å skamrose unger så de tror de er små prinser og prinsesser med en overdrevent stor selvtillit og tro på at de er spessielt flinke i et og alt.

 

Jeg synes heller ikke det er sympatisk med foreldre som skryter for mye av barna sine. Litt er Ok, men det bør begrenses.

[Darth Vader]

Ikke hvis rosen er hinsides all fornuft. Da kan man like gjerne ende opp med en drittsekkunge som tror han er mye bedre enn alle andre - selv om han egentlig er et sørgelig normalt barn. Og som sannsynligvis hadde vært et mye hyggeligere barn om foreldrene ikke trodde de hadde født Albert Einstein.

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg forteller barnet mitt vær dag, flere ganger om dagen at jeg elsker han, at han er den varkreste, snilleste osv.

 

rett og slett fordi jeg ikke klarer og la være :-) jeg ser ikke noe galt i det

[Gjest]

Det å rose barna i oppveksten er grunlaget for god selvtillitt, empati og sympati osv videre i livet til barna når de vokser opp.

Det vil si , din måte overfor barna fører du videre til de og ingenting er bedre enn å barn som får god selvtillitt, føler empati og sympati når de blir eldre=)

 

Stå på=)

[Anonym bruker]

hrmmmff... Er det der et hint om at jeg skal kutte ut å kalle ungene mine for drittunger?????? Eller at jeg skal slutte å tuppe dem i ræva, når de sluntrer unna oppvask, rydding, lekser, matlaging osv??? Mine drittunger har en genetisk innbygd sensor som gjør at selvtilliten bør holdes tilbake av bla.meg som forelder!! De får så klart masse ros men mest ris da jeg daglig nesten må rive av meg håret i frustrasjon over at jeg har satt 4 stk drittunger til verden som er meg selv opp av dage og som har arvet alle mine satanivoldske autoritetsproblemer og selvgodhet:-)

[Gjest -<<-]

Selvsagt er det ikke negativt.

 

Men jeg har forståelse for tankegangen bak det å droppe ordet flink i tide og utide, og heller bare si at man ser dem. Stort sett er det "mamma, seeee!" yngste oppfordrer til, ikke "mamma, var jeg flink?"

 

Ser ingen som helst grunn til å ikke fortelle ungene sine at de er vakrest i verden. Vi synes jo det. Vurderinger av utseende er subjektivt, og det tror jeg de fleste unger forstår. Det er uansett garantert ikke skadelig for en unge å tro på at de er fine.

[Gjest]

Yppeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeert................=0)

At barna dine er deg opp av dage er da ikke ille! Jeg vil heller si at du har vært flink å satt til verden flere som deg=)

Så nå stopper jeg og tar resten på msn...................hehe!!

[KaMa]

Jeg reagerer på utseendefokus i heimen.

Vi lever i en verden som er såpass utseendefokusert, at jeg vil vente lengst mulig med å rette oppmerksomhet mot det så lenge som mulig.

Å være "vakker" burde ikke være noe barn i det hele tatt burde ta stilling til.

 

Ellers er jeg helt for positiv oppmerksomhet.

[Mikkemafian]

Så jeg burde kanskje ikke sagt: så flink du er som tisser på papan din?? Men jeg klarte faktisk ikke å dy meg....)

[moder3]

ja ikke sant.. ordet "elsker" blir brukt en del ganger her og på en dag ja! skryter masse av barna som i ros, men ikke så mye overfor andre (eks "jenta mi er bare den flinkeste og søteste" osv), en har da visse sosiale antenner;-)

 

helt enig med mortilgunnar!

[Anonym bruker]

Å være vakker har med utstråling å gjøre, ikke med utseende som sådan.

Jeg tror at et barn som får høre at det er vakkert vokser opp med å være fornøyd med seg selv, og den som er fornøyd med seg selv og utseende sitt vil fokusere mindre på det. Da det er ingenting som må fikses.

En vil alltid fokusere mest på det som en vil forandre på, tror jeg.

 

Ellers går det mer på positive tilbakemeldinger på mestring her

 

[Gjest]

Må bare legge til en episode her.

 

Sitter i bilen med 8 åringen å klart, han har et syn på superhelter som andre gutter har.

Han satt i baksetet og fantaserte om hva han skulle gjort og hvordan folk ville reagert hvis han var batman.

 

Der sitter han å prater litt med meg og seg selv............. pluttselig sier han

"mamma, jeg tror nesten jeg bør være meg selv, for det vil nok alle rundt meg sette pris på, de liker jo meg pga den jeg er, ikke sant mamma"

 

noe har jeg da gjort riktig=)

[Gjest]

Jeg er helt enig med deg prækas.

[Pysa]

Jeg skryter veldig av og til ungene mine hver dag. Jeg fokuserer på at de er snille og hyggelige å være sammen med, at de er morsomme, og at jeg liker å være sammen med dem. Om de er flinke eller ikke, snakker jeg ikke så mye om. Jeg sier ofte "så søt du er", men det går mer på oppførsel enn utseende.

[Sivalur]

Synes ros av ungene er kjempeviktig og roser/skryter av min lille støtt og stadig. Men, enig som en eller annen her skrev, at man skal ikke lyve heller. Hvor mange er det ikke som har kommet på Idol-audition i full tro på at de er den neste Kurt Nilsen - og så klarer de ikke treffe riktig på en eneste tone?? Det MÅ jo være noen som har løyet til dem i flere år for å klare å innbille dem at de kan å synge, når de faktisk ikke har peiling. Da er det bedre å si at det er fint at du er så glad i å synge og det skal du bare fortsette med, men du er nok ikke helt på høyde med de som synger i Idol, så kanskje du skal la være å melde deg på. Tilsvarende med dansefeber. Jeg kommer aldri til å sende min unge på audition på dansefeber og drite seg ut foran hele Norge hvis han elsker å danse men ikke eier rytme! (men er jo bra at noen vil drite seg ut da, må innrømme at jeg liker å se de første episodene av sånne show...)

[Cat.68]

Du glemmer at foreldrene kan være like tonedøve som barnet og at det i deres øren er som den ljuveste musikk.