Sliter litt,er jeg unormal? Vil det gå over?

[Anonym bruker]

Har i 2mnd nå slitt litt med nervøs mage,uro i kroppen og litt frykt for noe jeg ikke kan sette ord på.

Har to små barn som er 20mnd og storebror ble 3 år nå i februar.

Jeg har derfor gått hjemme med små barn en periode,Har heller ikke barnehageplass,men heldigvis har jeg parkplass slik at de får lekt med andre barn.

Høres dette kjent ut for noen?

Er det håp for at jeg skal bli kvitt uroen?

Vet det ligger i hodet,for når jeg føler på det og denne følelsen smyger seg på meg så tenker jeg mer på den også kommer den sterkere inn på meg fordi jeg tenker på den....Dårlig sirkel.

Blir værst på kvelden da det er stille og mørkt.

Om dagen kan jegnoen ganger gjøre husarbeid til den store gullmedaljen for å unngå tankene mine.

Midt oppi dette så tenker jeg på at,,, tenk om mannen min blir lei av meg om jeg ikke blir bra snart.

Når disse følelsene som jeg ikke kan forklare hvorfor jeg har fått kommer så blit jeg bittelitt nummen i kinna og kan bli varm i ørene. Blir da litt mer urolig og selv om jeg er kjempetrøtt så kan jeg ligge våken mange timer før jeg sovner.

Det er ikkke slik hver dag ,men i natt ble det ikke mye søvn.

Hadde satt så stro pris på om noen kunne komme med tips eller gode tanker for meg.

Tusen takk for at du leste innlegget mitt.

Skal også sies at jeg går til homøopat og krysser fingre for at deg faktisk hjelper:-)

 

[tusenfryd]

Hei:)

Jeg vil bare si at du ikke er aleine om å ha det sånn. Kjenner meg veldig igjen når du beskriver hvordan du har det. Uroen og særlig på kvelden. Jeg sliter også med uro, og "sug" i magen ( særlig litt høyt oppe i magen).Mulig du kanskje sliter med litt angst el deprisjon..?

Har vel ikke så mange råd til deg dessverre....men noen tanker har jeg. Det hadde nok vært "lurt" å snakka med din fast lege. Kanskje du trenger medisinering, samtale terapi, en som kan gi deg litt råd og veiledning. Jeg har nettopp begynt med akuputur, og håper det kan hjelpe litt. Nå sover jeg godt, har begynt å ta vallerina natt ( det er et kosttilskudd som skal dempe uro, nervøsitet m.m) Tar det ca en time før jeg legger meg, kanskje det er noe for deg?...

 

 

Håper at du vil føle deg bedre, vil ønske deg masse lykke til:)

[kattifnatt]

Jeg har ikke greie på psykologitermer, kanskje de ville kalt det en slags angst???. men jeg har opplevd det samme som deg. Jeg tror det er hormonbetinget. Iallefall kan jeg ikke ta P-piller for da får jeg denne guffene følelsen.

[Lekamøia]

Det er ikke godt å gå med sånne følelser/tanker. Ta kontakt med fastlegen og forklar hvordan du føler det. De fleste kommuner har et lavterskeltilbud der du kan få snakke med feks en psykiatrisk sykepleier. Kan være godt å få hjelp av noen som kan det, til å sortere tanker og sette ord på det du føler. Samtaleterapi kan være utrolig effektivt og en god hjelp i hverdagen. Det kan være lurt å ta det tidlig, sånn at dette ikke får utvikle seg videre.

 

Kanskje kan du også få noen innsovningstabeletter for en kort periode som en hjelp samtidig som du får samtaler?

 

Man skal ta psykiske plager like alvorlig som fysiske.

 

Kan også anbefale deg å lære deg yoga. Det er fantastisk avspennende samtidig som det gir trening. Forskning viser at sysisk aktivitet er kjempebra for psyken vår. Jeg sover som en engel når jeg gjør yoga jevnlig.

 

Lykke til.

 

Klem fra meg.

[Lekamøia]

"sysisk" var veldig feil og skulle være "fysisk"

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg har det på samme måten, har nesten vært hjemme i 3 år med barn, og dette har gått utover min psyke iallefall, har vært mye alene, liten voksenkontakt, og fått alt for god tid til å tenke! Jeg tror alle voksne trenger litt tid for seg selv og ikke minst et eget liv utenom barna. Jeg har gått i samtaleterapi for uroligheten min, merka jeg ble mer å mer folkesky, og dette er helt ulikt meg egentlig!

Kanskje det kan være lurt å begynne å jobbe litt, få litt annet å tenke på? Nå vet ikke jeg hvor sosial du er, men jeg tror alle trenger å komme seg ut av dørene og fokusere på noe annet en er flink til, få litt tilbakemeldinger osv.. Da blir en sliten på den rette måten og det blir lettere å sove på kvelden. Jeg har iallefall blitt sinnsykt lat å lei av å gå hjemme, begynner å jobbe til uka og gleeeder meg til det! Jeg ville ungått medisiner så lenge det lar seg gjøre, det er utrolig mye annet en kan prøve først, som yoga, gå turer, begynne å gjøre noe uten barn osv.

Lykke til!: )

[Anonym bruker]

Har også vært plaget med dette. Og det som er frustrerende er at jeg VET at det ligger i hodet og at det ikke er noe jeg trenger å gå rundt å være nervøs for. Det er en ond sirkel som du sier. Jeg må ikke tenke... tenker jeg ofte, og da tenker jeg enda mer. For meg hjelper det å være aktiv. Ta seg selv mindre alvorlig og le mye. For hva er det egentlig vi går rundt å bekymrer oss for? Kan du sette ord på hva det egentlig er???

[Anonym bruker]

Hei hei!! Jeg slet også med denne typen følelelser da jeg gikk hjemme med jenten vår. Når hun var et halvt år gammel trodde jeg at jeg holdt på å bli gal!! Jeg var ofte svimmel og en gang havnet jeg på legevakten og de trodde jeg hadde fått diabetes for jeg bare låg og ristet!! Jeg husker jeg satt på gulvet med henne en morgen, blikket flakket, og hjertet hamret og suget i magen var stort. Jeg klarte ikke å ta hånd om henne. Jeg fikk knotet ned på en lapp til min kjære som låg å sov, at jeg måtte få sove, jeg klarte ikke å snakke ordentlig, noe var galt.

Han ble veldig bekymret, men jeg ville ikke snakke mer om det, jeg sa bare at jeg var veldig trøtt.

Et par uker etterpå var vi på camingvognen vår, og det gikk et program om angst og fødelsdepresjoner på tv. Og jeg kunne kjenne meg igjen i mangen av tingene, og fortalte dette til min samboer. Og ringte til legen mandagen. Fikk deretter henvisning til psykolog, som kunne konstantere at jeg hadde panikkangst.

Jeg har i ettertid lært meg å leve med det, og har det på langt nær så ofte, faktisk nesten aldri, for nå har jeg mine triks for å stoppe det før det "bryter ut". Det som også hjalp meg veldig var at jeg fortalte de nærmeste rundt meg at jeg hadde angst, derfor slapp jeg spørsmål hvis jeg skulle få anfall når jeg var i nærheten av de, da visste de hva som plaget meg. Og jeg kom meg mer ut, jeg begynte utrolig nok å spille i en revy-gruppe, jeg tenkte det måtte briste eller bære, og det å stå på en scene fikk meg igjennom mange barriere!!

Men, mener ikke at det er det som er medisinen, men det å komme seg ut blandt andre var helt fantastisk:) Og i dag har jeg det helt supert!! Takket være god familie, samboer og venner. Så alt i alt tror jeg det å være åpen om det, og å snakke med en utenforstående/psykolog kan være til stor hjelp!! Du er IKKE unormal!!! Lykke til, og håper du finner dine gode løsninger:)