Dere som sliter med å få nr 2

[dollypopp *tvillinggravid*]

"Stresser" dere like mye nå som med nr 1?

Jeg ser for meg at om vi skal slite like mye med å bli gravid med nr 2 så blir det ikke det samme,da har vi jo allerede ett fra før.

Klarer liksom ikke helt å se for meg at det er det samme å slite med nr 1 som nr 2...

Men sikkert mange som er uenige der.

[Tryne_ nr.3 på vei]

detet er andre gangen jeg skriver, for det første forsvant. Får håpe det kommer denne gangen for ellers gidder jeg ikke å skrive så mye igjen;)

 

Jeg tror at alt dette kommer an på om du slet med å få nr.1 også, eller om du fikk nr.1 på 1-2-3. tror også det kommer an på alderen, hva som er galt med dg osv.... jeg kan ta ett eksempel fra meg.

 

da jeg slet med nr.1 så slet jeg med mange tanker. det var ikke bare det at jeg ville ha ett barn, men jeg var redd jeg aldri skulle få oppleve hvordan det ville være å gå gravid, kjenne sparkene, og jeg var redd for at jeg aldri skulel få oppleve å bli mamma. ikke en eneste dag gikk uten at jeg begynnte å gråte, jeg hadde det forferdelig. på slutten hadde jeg rett og slett raserianfall. jeg hadde lyst til å øddelegge noe av frustrasjonen jeg bar på. Jeg var så lang t nede. den ene og den andr eble gravid rundt meg, å det føltes ikke bra. heller føles det ikke bra når man har ett problem som INGEN andre enn du på din alder har. jeg visste at jeg hadde 1% kjangs for å klare det.

 

denne gangen var jeg selvfølgelig mer forberett, men deter vondt likevell. dels for de alle rundt meg blir gravid, og dels fordi jeg har mistet 2 stk under veien som mest sannsynlig er en lege feil. nå er hormonene tilbake til det samme gammle dårlige, så nå sliter jeg IGJEN. Som jeg sa, det er ikke enkelt denne gangen heller, men denne gangen slipper jeg vertfall tanken på at jeg aldri skal få bli mor, for jeg er faktisk mamma til ett mirakel. men jeg vil ikke bagatelisere dette, for det er ikke enkelt. Det komer dager hvor jeg blir frustrert, men jeg har foreløbig sluppet under raserianfallene mine, men dersom dette dras ut så kommer de vel de også. Jeg tror også det har mye å si om man er en person som ønsker seg en stor familie (slik som meg) eller ikke. jeg ser nå at jeg aldri kommer til å nå målet mitt, men dersom jeg får en til så tror jeg at vi gir oss. jeg ønsker berre at jenten min skal få slippe å være alene.

 

Så konklusjonen min er vel det at, ja, deter vondt denne gangen også, men det er forskjeller, det er faktisk ikke helt det samme (foreløbig). det finnes helelr ingen fasitt svar

[*shehasmyheart*]

Hei hei:) Vi slet ikke med første. Sliter litt nå. Og jeg må si at jeg har mange tanker i hodet. Vil så gjerne gi lille snuppa søsken. Og da helst med ikke så mange år imellom. Det er faktisk det jeg tenker mest på. At ho skal få en søster eller bror. Og jeg har grått noen tårer ja. Mistet i oktober:( Trodde dette skulle gå greit. Men den gang ei. Men om det er værre å slite med første eller andre...det vet jeg ikke... Tror det er tungt uansett egentlig...

[dollypopp *tvillinggravid*]

Ok,takk for svar!!

 

Tror nok det ligger mye i det du sier Tryne,at man gjerne er redd for å aldri å oppleve å bli mamma når man venter nr 1.

Jeg for min del hadde gitt opp 100% nå og hadde egentlig slått meg til ro med det.For oss var det (og er fortsatt) et alternativ å adoptere,blir jo ikke det samme,men man får ansvar for et barn da også og blir en familie.

 

Jeg tenker nå at jeg ikke kommer til å være så stressa med å få nr 2,for det første så vet jeg at jeg kan bli gravid(ikke på egenhånd kanskje men) og nå får jeg oppleve det å gå gravid(som egentlig er ganske oppskrytt...hehe) og det å føde,ha en liten baby og alt det.

 

Har ikke lyst til å ha enebarn, men adopsjon er et godt alternativ om det ikke skulle bli flere biologiske.

Kan være jeg ikke tenker sånn når /hvis vi kommer dit,men tror det.

 

Spennende å høre hva andre tenker.

 

Gjelder jo spesielt når man også slet med nr 1 da.

[Marihønemamma til prinsesse]

Om jeg får være helt ærlig så innbiller jeg meg at det ikke kan være like ille å slite med nr. 2. Jeg har nemlig en dyp ulykkelighet og redsel for å aldri å få være gravid, kjenne liv i magen, føde, dele "mors-hemmeligheter" med alle andre mødre, alt det der.

Jeg sier til meg selv at om jeg bare fikk ett barn, skulle jeg være så lykkelig og aldri trenge noe mer i hele verden!! Jeg innbiller meg også at om jeg visste at jeg får ett barn i livet, hadde jeg omså ventet 10 år på det. (Jeg blir snart 32).

.......men jenter, nå som jeg lærer i livet innser jeg jo at det må være like fælt å ikke få barn nr 2-3 og 4 også. Ikke at jeg klarer å se det fra den siden, men det ville vel ikke vært mødre på disse sidene om det ikke var sånn ;-)

 

Jeg insisterer fortsatt på at jeg ALDRI skal bruke prev. igjen i hele mitt liv!!!! :-)

[Tryne_ nr.3 på vei]

Du sier at du innbiller dg at det må være like felt å slite med nr.2,3 og 4, som jeg sier så vil nok dettte variere. Det er vondt å slite med nr.2, men ingenting kan faktisk for min del sammenlignes med å slite med nr.1. Det var virkelig ett mareritt uten like. man sitter med mange tilleggs følelser som man ellers ikke sitter med med nr2. osv....

 

man kan aldri måle hva som er verst og best, for det varierer, men jeg tror personlig at jevnt over (dersom det ikke er noe spesiellt annet) så er det verste nr.1. jeg sier det fordi jeg faktisk kan det, jeg har slitt med begge to, å jeg vet hva det vil si.

 

men man skal også være klar over at dersom man sliter med nr.2 (og ikke slet med nr.1) med en ny mann feks, så vil nok dette gjør vondt dersom man vet at problemet ligger oss en selv, da har man en ekstra påkjenning med tanke på at man synes det er forferdelig å ikke kunne gi mannen ett barn

[seff]

Som andre her sier, så var det annerledes med nr 1, da var alle følelsene rundt skrekken for aldri å få et barn, bli mamma osv vedlig intense. Nå som vi "sliter videre" med nr 2, er det faktisk veldig sårt det og, Allikevel vil jeg si at jeg synes ikke det er LIKE ille, selv om jeg sliter med litt vonde følelser (føler seg "mislykket" når "alle andre" blir gravid med en gang, at det er noe feil med en osv). Grunnen til at det er lettere, er jo at jeg har en herlig snuppe som lyser opp hverdagen og gjør meg så lykkelig!

[Tasselur]

Jeg må si meg enig med de andre over her, vil tro at det jevnt over er værre å slite med å få nr 1 enn nr 2. Nå vet ikke jeg hvordan det var å prøve lenge på nr 1, tassen satt i 1 pp. Og selv om det kanskje nettopp derfor har vært et lite sjokk at det bare ikke vil klaffe med nr 2 ennå (1 år 3 mnd, 1 SA, 1 XU), så tror jeg ikke det kan sammenlignes med hvordan jeg hadde følt det hvis det var nr 1 vi prøvde på. Selv om jeg nå er redd for å ikke få lov å gå gravid igjen og få en liten til, så har jeg iallefall opplevd det og fått en herlig liten tass. (Men jeg savner sårt å bli gravid likevel...)

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

Først må jeg si at INGEN har noen rett til å fortelle deg hvor mange barn du skal ha.... Mener bare at mange ( ikke her, men ellers liksom) sier at "Ja, men du har i alle fall barn"..... Det kan oppleves like sårt det altså.

Har ikke begynt å prøve på nr 2 ennå, men er forberedt på at det kan bli med den ene prinsen vi har vært så heldige å få. Vi slet med å få han til, og jeg må bare si at det er er utrolig!!!!!!!!!!!! høyt ønske å få lov å oppleve dette enda en gang og gi prinsen søsken.....

Men så klart; for min egen del så har jeg vært utrolig heldig å få lov å ha den opplevelsen det er å gå gravid, kjenne spark, fødselen og ikke minst alle gleden han gir meg!

 

Men det å være i prøvingen på nr 1 og aldri vite om jeg skulle få oppleve dette var ekstremt vondt. Lengselen var enorm og jeg grøt vel omtrent hver dag og var vanskelig å dele tak med og hadde raseriutbrudd og taklet hverdagen dårlig rett og slett. Jeg vet som sagt ikke hvordan det vil være å evt slite med nr 2, men tror kanskje at jeg vil takle det litt bedre nå som jeg har vært så heldig å få et barn.

Jeg tror også at dersom vi ikke får til flere barn så vil vi adoptere søsken til prinsen vår.....

[Marihønemamma til prinsesse]

Sukk, nå blir jeg bare enda mer redd for å ikke få oppleve å få et barn selv..........

Men det er jo kanskje ikke et poeng å sammenlikne hva som er verst, og man kan vel aldri få for mange barn hvis det er det man ønsker seg?? Og ingen kan definere andres sorg eller lengsel....

Jeg har ikke grått denne uka, etter at jeg fant "slitere" for jeg føler meg i selskap med flotte damer, føler meg forstått og da er det litt lettere!

[Tryne_ nr.3 på vei]

neu, du skal ikk ebli enda mer redd marihøna. SAannsynligheten for at du klarer det enda er stor, du berre sliter litt mer enn normalt. dette klarer du;)

[dollypopp *tvillinggravid*]

Jeg tenker at det ikke kan være like ille å slite med nr 2,skjønner at det kan være veldig vanskelig,men for vår del er vi veldig innstilt på at det ikke blir flere biologiske.

Fikk jo heeeelt sjokk da blodprøven viste at jeg var gravid,er i uke 17 nå og det har enda ikke gått opp for meg.Trodde ALDRI jeg skulle få oppleve det.

 

Så jeg takker og bukker for at vi får oppleve det en gang og er strålende fornøyd med det.

Kommer nok noen søte små mørke inn i familie her om noen år,så får vi se om det blir flere forsøk på egne.

 

Tusen takk for svar alle sammen:-)

[Tryne_ nr.3 på vei]

bare hyggelig dollypopp;) lykke til videre med svangerskapet ditt

[movic1]

Hei alle sammen... vi sliter med nr 2, snart gått 2 år nå, og jeg holder på å bli deprimert, har ikke lyst lenger, mannen min får det ikke til... jeg har bare lyst å gråte... Vi slet med nr en og det var faktisk ikke værre, bare annerledes. Å bli gravid, være gravid og få et barn er det største jeg har opplevd, og jeg klarer nok aldri og innfinne meg med at jeg ikke skal få et barn til.

 

Det er som noen andre skriver her annerledes når du venter på ditt første barn - du er mer spent på følelesene ved å bli mor, gå gravid - og hva du eventuelt går glipp av. JEg tenker mer på at at sønnen min ikke skal få søsken - jeg føler meg mislykket - redd det skal ødelegge forholdet til mannen min. mange rare, ekle tanker når man er hormonell.

[Marihønemamma til prinsesse]

Kjære mummi!

Syns du beskriver det veldig fint, og jeg som sliter med nr 1 forstår så godt jeg sikkert kan nå.....mye de samme følelsene, men annerledes likevel...

Hormoner er heftige, mye sterke følelser.....

Lykke til mummi!