Det blir galt uansett hva jeg gjør!!!!

[Anonym bruker]

Det gjelder forholdet mitt til moren min. Vi er veldig forskjellige som personer, og jeg føler på mange måter at hun er skuffet over meg.

 

Jeg ble mor før jeg var ferdig utdannet, selv om hun alltid har prøvd å prente inn i meg at man ikke bør få unger før man er over 30 og har jobb og utdanning og alt på plass. Jeg er glad jeg fikk barn når jeg gjorde.

 

Jeg er gift med en fantastisk mann, som hun hater. Og da mener jeg VIRKELIG hater, hun kan ikke fordra han. Eller slekta hans.

Hun synes bryllupet vårt var totalt mislykket, og nevner det ved en hver anledning. Hun har totalt ødelagt minnet mitt om bryllupet vårt, jeg klarer ikke tenke på det uten å bli lei meg. Jeg har ikke klart å sette bilder inn i bryllupsalbumet vårt enda. Det er halvannet år siden bryllupet, og vel så det.

 

Jeg driver og tar utdannelsen min nå.Jeg møter ingen forståelse for at det er travelt og at jeg har liten tid til annet enn studering, jobbing, barn og hus. Jeg klager ikke over at det er travelt. Det er bare for en periode. Men, det betyr at jeg sjelden har tid til å reise på besøk eller ha besøk.

 

Hvis noe går galt, mener hun alltid at det er mannen min sin skyld. Uansett hva det er, så er det hans skyld. I hennes øyne kan han aldri gjøre noe rett.

 

Mannen min er en helt når det kommer til å legge til rette sånn at jeg får studert og tatt udannelsen som jeg så sårt ønsker meg.

Men dette ser hun ikke. Hun ser og hører det hun vil høre og ingenting annet.

 

osv osv osv osv osv

......................................................................................................

 

Jeg føler meg dratt i tusen retninger på en gang og har mest lyst til å grine av hele situasjonen(noe jeg også har gjort flere ganger).

Det ligger en lengre historie bak at jeg føler det sånn, men den er litt for lang til at jeg kan fortelle om det her.

 

Nå har jeg nettopp sagt at jeg ikke kan ha besøk imorgen pga at jeg skal jobbe. Så nå er hun sur på meg.

 

Jeg kan aldri gjøre noe rett. Det blir alltid galt.Jeg orker snart ikke mer.

 

For øyeblikket anonym...

[Anonym bruker]

Kutt henne ut for en periode da! Si at du blir deppa over at hun er så negativ til alt. Det er nok bare omsorg for deg som gjør at hun er sånn, men det er jo det samme når effekten av det er at du blir demotivert. Du har kanskje opplevd noe tidligere i livet ditt som gjør at hun føler at hun er sånn.

[Anonym bruker]

Min far er ganske lik denne beskrivelsen....

 

Jeg reiste meg og gikk hjem en gang han kom med en sur/negativ kommentar. Jeg hadde fått nok, rett og slett, etter år med det samme. Det var egentlig det som skulle til; han fikk tenkt seg om, kom til meg og jeg forklarte hvordan ting føltes for meg.Og han har forstått. Jeg får ikke lenger de kommentarene, han tenker seg om før han snakker.

[Anonym bruker]

Jeg har en mor som slo meg da jeg var liten til jeg ble 15 år. En periode var det så ille at jeg dopet meg for å slippe å føle å ha det vondt. Gikk i terapi, men funket ikke.

 

Så fikk jeg barn. Var 25 år da jeg ble gravid. Bla alenemor. Da mamma fant ut at jeg ikke var det, pratet hun ikke med meg på flere mnd. Men nå som gutten er blitt født, klare hun ikke å være uten han. Hun er så gla i barnebarnet sitt.

 

Og jeg føler at jeg har fått styrke i meg. Men engang mamma er negativ eller prøve seg, så gjorde jeg som hun over her. Jeg reiste meg, tok med gutten og dro. Om hun ringte, avviste jeg samtalen hennes. Pratet ikke med henne på flere dager, slik at hun skal skjønne at jeg tar ikke imot dritt fra henne mer.

 

Nå er det jeg som har kontrollen.

 

Så du må ikke la moren din få være sånn. Om hun med engang sier neg. om mannen din eller noe, så gi henne en advarsel. " Om du ikke slutte å prate styggt, kan du gå hjem" eller noe sånn. Du må la henne få vite at du er en voksen kvinne, med egen familie. Ikke ta imot dritt fra henne.

[Anonym bruker]

Det er der jeg sliter..hun har så mye "makt" over meg. Jeg er på mange måter redd henne.

 

Hennes måte er den eneste rette, og at jeg kan tenke annerledes er totalt uforståelig for henne.

 

hi

[Anonym bruker]

Da ville jeg foreslått som de andre gjør her. Kutt henne ut en periode. Ikke ring henne eller prat med henne. Si at om hun ikke skjerpe seg, så vil du ikke ha noe med henne å gjøre.

 

Du må gjøre noe drastisk for å få henne til å forstå at hun ikke kan fortsette på denne måten.

[Anonym bruker]

Signerer NN 10.53 - har gjennomgått det samme med min mor.

[Anonym bruker]

uff..

[Anonym bruker]

Kjære HI

 

Det ser ut til at det aller beste du kan gjøre (for du kan faktisk gjøre noe med dette - det er den gode nyheten) er å starte prosessen med å frigjøre deg fra din mor.

Frigjøre deg fra hva hun er, synes, oppførsel osv - dvs komme dithen at dette ikke har noen makt over deg lenger. Dette er er mulig. Det er vi flere om å erfare.

 

Først når du har fått frigjort deg fra henne vil du kunne få det bra. Det kan ta tid å finne nok trygghet i seg selv til at man ikke lar slikt herse med seg lenger. Terapi er løsningen for noen, men ikke alltid nødvendig.

 

Som flere sier, så er det nok lurt å starte med å minimere kontakten med henne, evt kutte helt. DU må nemlig sette en standard her, vise at du ikke lar deg tråkke på og herse med.

 

Bare på denne tråden er vi flere som har blitt mishandlet av mødrene i barndommen. Jeg er en av de som også ble slått og banket.

Faktisk er mødre ikke alltid det beste et barn kan ha.

Enhver mor er ikke bra pr definisjon - noe samfunnet ser ut til å fordekke.

 

Men vi som har negative erfaringer med mødrene våre har mulighet til å finne en styrke og visdom som kanskje ikke alle andre har tilgang til på samme måte.

Jeg er en helt annen type mor enn min mor, mye mer kjærlig og tålmodig. Og klokere. Sånn sett har det kommet noe bra ut av mishandlingen.

 

Kjære HI, lykke til! Du har mye å vinne!