Uff...jeg er verdens dårligste stemor!

[mia:-)]

Hei

Jeg må dessverre bare innrømme at jeg er verdens mest elendige stemor. Jeg klarer bare ikke å være topp engasjert i min stesønn.

 

Jeg har to barn fra før av og min kjære har som sagt en sønn. De er på omtrent samme alder. Vi har begge delt omsorg for alle barna. Frem til idag har vi hatt de samme samværshelgene men hatt barna litt ulikt i ukene slik at barna skal få litt alenetid sammen med oss. Barna går kjempefint sammen og de har det utrolig gøy sammen alle 3 når de er her i helgene.

 

Problemet er når mine barn reiser til sin far i begynnelsen av uken. Da skal min kjæres sønn være her i noen dager til. Dette sliter jeg med. Når han er alene her er han så utrolig klengete og masette på faren sin at jeg holder på å klikke. Han krever oppmerksomhet hele tiden og forlanger at faren leker/ underholder han hele tiden. Han er jo i utgangspunktet enebarn og er vel vandt til at foreldrene alltid stiller opp når han kjeder seg. Mine barn har jo alltid hverandre å leke med og de krever derfor ikke at vi voksne stiller opp hele tiden.

 

Det som irriterer meg mest er at min kjære aldri kan si nei til barnet sitt. Det er jo av og til slik at det ikke passer for min mann å leke/ spille/ gjøre ting sammen med barnet (han er 11 år gammel). Da mener jeg at han skal kunne si til barnet at det passer dårlig og at han må finne på noe på egenhånd. Men det gjør han aldri. Så dersom vi er midt oppi noe så prioriterer han alltid sønnen uansett.

 

En annen ting som irriterer meg noe grenseløst er at hans sønn (når han er her alene) veldig ofte kommer opp til oss og vil sove sammen med oss i sengen vår. Jeg klarer bare ikke å ha barn i sengen for da får jeg ikke sover. Til nøds kan de få komme i sengen vår når de er syke eller har hatt mareritt, men ikke bare fordi de ikke får sove. Min kjære bryr seg ikke, han sover like godt uansett og våkner ikke engang når barnet kommer inn.

 

Nå er jeg gravid og er oppe 5-6 ganger i løpet av natten for å tisse. Da ønsker jeg ikke å ligge våken resten av natten på grunn av at mitt stebarn ligger i sengen vår. Jeg har tatt det opp med min kjære som ser problemet og ønsker å gjøre noe med det. Problemet er at han ikke våkner. Når sønnen da kommer opp til oss blir det jeg som må be han gå i sin egen seng å legge seg. Når han ikke vil dette så vil ikke jeg krangle med han. Jeg vekker min kjære som også sier det samme til sin sønn, noe som resulterer i at sønnen blir rasende og slenger med dører og ihvertfall nekter å gå å legge seg. Han skriker og hyler og blir skikkelig rebelsk, og jeg blir jo den fæle stemoren som ikke vil ha han i sengen vår. Han sier at han ikke vil være hos oss og at han heller vil være hos moren sin, noe som resulterer i at far får dårlig samvittighet og ender med å legge seg sammen med sønnen i hans seng og at jeg ligger i timesvis og irriterer meg over at sønnen kan manipulere faren sin så til de grader. ( Som sagt så er det ikke snakk om at sønnen hans er syk eller har hatt mareritt eller noe, da ville jeg vært mer forståelsesfull overfor han).

 

Hva kan jeg gjøre? Min kjære mener at jeg er alt for streng, og det ender som regel i krangel dersom jeg prøver å si noe i forhold til hans oppdragelse av sønnen.

 

Det at jeg irriterer meg så grenseløst over enkelte ting med min stesønn og min kjæres oppførsel overfor han gjør at jeg ikke lenger klarer å glede meg over han lenger. Jeg syns bare det er herlig når han reiser og blir irritert om han skal være her lenger enn vanlig, eller dersom min kjære og eksdama blir enige om at de skal bytte helg eller noe uten at jeg har fått være med i diskusjonen.

 

Vil ikke være slik, og prøver å skjerpe meg. Syns jo det er grusomt å tenke på at jeg er så ondskapsfull, men vet ikke hvordan jeg skal klare å endre meg. Vil ikke at min stesønn skal hate meg senere i livet og se tilbake på den fæle tiden han hadde da han var hos oss.

 

Det kan nevnes at min kjære er fantastisk mot mine barn, og det gjør det hele ikke enklere. Jeg får jo dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å være like glad i hans sønn som han viser at han er i mine.

 

[Anonym bruker]

jeg er biomor men helt enig med deg. 11åringer bør sove i sin egen seng!

 

det med at han klenger på faren er jeg litt mer usikker på, hvis gutten føler at han ikke får nok tid alene med pappaen så er vel det kanskje derfor? kanskje de to alene kan gjøre noe ute eller et annet sted også, så du kan få hvile litt? men igjen, når man er 11 år så bør man virkelig kunne underholde seg selv litt også....

 

 

[Anonym bruker]

helt til jeg ble mor selv trodde jeg også at klenging var et symptom på mangel av tid sammen.

så fikk jeg barn, og min eldste var en skikkelig mamma dalt, kuren ble mindre tid med meg, mer tid med andre, far, søsken, slekt og venner.

dette gjelder også for større barn, ifølge andre jeg kjenner da med eldre unger enn meg.

klenging er også veldig effektiv manipulering og kontrollerings taktikk blandt unger.

 

[Anonym bruker]

Det nytter jo ikke å snakke fornuft til mannen så da må du vise han på andre måter. Ikke lag midagg, ikke gjennomfør ting på ettermiddagen. Si ting som jeg orker ikke gå på foreldremøte/trening i kveld for jeg har ikke sovet noe særlig på natten, orker ikke lage middag, orker ikke spise middag, kombinasjonen av gravid og søvnløs er ikke så god.

Foreslår han ting som du skal gjøre fordi han har sønnen, eller ting dere skal gjøre sammen, si nei, at det passer jo så dårlig å ha besøk/gå på besøk, gå å handle, vakse huset, når du er så trett/eller når han ikke greier å konsentrere seg om den minsteting fordi han må gå med sønnen så snart han ber om det.

Begynn å gjør om på ting dere skal gjøre i de barnefrie periodene, fordi de nå må fylles med alle de tingene dere ikke får gjort fordi sønnen beslaglegger all tid i dagene før.

Det er jo hersete med andre sin tid. Det med nattesøvn er en stor ting. Snakk med gutten på dagen. Forkalr han at du ikke får sove, forklar hanat det ikke er naturlig at han sover i deres seng, og forklar han at snart kommer babyen og da er dere enda mer avhengig av at han oppføreer seg sldersbetemt i det daglige, men selvsagt om han er syk, eller marertitt eller engstelig for noe så skal dere ta hensyn til det. Spør han hvorfor han ønsker å sove med dere. Denne diskusjonen bør ikke taes i firetida på natta, men kan gjøres med middagsbordet en annen dag.

[Nordhagenjentene :)]

Du er nok ikke verdens dårligste stemor...

 

I så fall er vi to, for jeg er enig med alt du sier.

 

 

Når jeg ble sammen med samboeren min og begynte å sove over når han hadde datteren hadde vi det på samme måte. Hun kom ned i løpet av natten, klatret opp i senga og sovnet. Ikke fordi hun ikke fikk sove, men fordi hun hadde som vane å våkne på natta, finne pappas seng og sove videre der.

Jeg ble helt utslitt. Sov nesten ikke, redd for å snu meg, redd for å vekke. Selv om de begge sov som bjørner i hi.

Til slutt sa jeg at jeg ikke orket å sove over i helgene når han hadde henne og jeg skulle jobbe, da ble jeg helt ødelagt. Og når vi flyttet sammen sa jeg at det var helt uaktuelt at hun sov sammen med oss. Hun var da 7 år.

 

Dessverre sover hun i samme seng som moren sin, da ligger hun der hele natta (mener jeg) og det var tøffe tak en stund.

Men de fikk far ta. Han tok henne med på rommet når hun kom til oss, han diskuterte med henne osv. Dette var hans jobb.

 

Etter først å ha latt henne sove i kjellerstua, utenfor soverommet vårt en stund, sa vi at nå var det nok. Nå var det egen seng. Og hun fikk klistremerker for hver natt hun sov i egen seng, en gang om natta innom oss godtok vi, men kom hun flere ganger ble det ikke klistremerke. Etter 5 merker kunne hun få en liten ting i butikken, til rundt 40 - 50 kr.

Og det gikk overraskende bra!

 

Når hun så etterhvert ikke maste mer om klistremerker om morgenen, da kuttet vi det bare ut, noe som gikk greit siden desember var full av kalendergaver, da sa vi at da fikk hun ikke klistremerker i tillegg.

 

Nå kommer hun ned en gang om natten, men stopper utenfor soverommet vårt, hun kommer aldri inn i rommet faktisk! Far tar henne med opp i senga og kommer så tilbake til vår seng. Innimellom husker hun ikke at hun har vært nede engang....

 

 

Og så: En 11-åring skal ikke trenge hjelp til å leke eller til å finne på noe. Hvis 8-åringen her sier at hun ikke vet hva hun skal gjøre, at hun kjeder seg, når hun ikke får se tv eller spille data, svarer jeg bare "da kan du sitte på rommet ditt og se i veggen til du klarer å finne på noe selv..." Og det går sjelden mer enn 5 minutter før hun er oppslukt av et eller annet.

 

Jeg har brukt argumentet "jeg vil at våre barn skal ha like regler, og at de skal lære det samme" når det er noe jeg er uenig med ham om. F.eks når hun maser og maser mens vi prater, jeg prøver å lære henne å vente til vi er ferdig med det vi snakker om, at hun får rydde rommet selv, at det er så og så mye tv-titting, at man tørker snørra på papir og ikke genser, at man tørker seg selv etter man har vært på do, at man sover i egen seng, og at man ikke skriker på folk, men heller går etter de...

Det har blitt, og kommer nok til å bli, en del krangler. Kjefting og smelling, men når vi får gjort det noen ganger OG for forklart hvorfor vi vil ha det slik og ber om unnskyldning fordi man ble litt for sint, da går det seg til.

Jeg tror ikke hun tenker på meg som den fæle stemora, selv om jeg er en del strengere enn far, og helt sikkert mor....

 

 

Lykke til!!!!!

 

[Anonym bruker]

Frøken Olsen, jeg tror du heller er drømme-bonusmammaen enn den fæle stemoren *applauderer*

 

Tror det er altfor mange som er redde for å "blande seg" eller tråkke i den andres bed, men unger trenger klare grenser og regler! De lærer fort at det er noe som gjelder hjemme og noe som gjelder i det andre hjemmet. Så bare stå på!

 

Hilsen en biomor som håper sønnen får en slik bonusmamma hvis eksen noensinne roer seg i et seriøst forhold

[Nordhagenjentene :)]

Oi... *rødme* Anonym 11:33: Det var en hyggelig melding å finne her, spesielt siste linje!

 

Innimellom føler jeg meg for streng, men fortsetter likevel, jeg synes ikke noe om at stebarnet mitt skal oppføre seg på en måte jeg ikke ville tolerert hos egne barn, da blir det bare irritasjon og ekkelt ut av det, og som du sier; barn trenger klare regler og grenser.

 

Mye er blitt bedre her, det gjenstår fortsatt noe, men man må ta litt etter litt. Og det skal ikke mange rundene til før ungene følger de nye reglene.

 

Når argumentet kommer "men hos mamma får jeg lov til..." svarer vi bare enkelt at det er det samme det, hos oss får hun ikke lov. Til slutt skjønner de det.

 

Men det viktigste vi har funnet ut; at jeg og far er enige, at vi holder samme regler, selv om jeg skulle vært bortreist en dag eller tre, og om vi ikke er enige diskuterer vi det, når hun ikke er til stede.

 

Men jeg tror både far og datter er fornøyd med at jeg kom, selv med mine mange regler. ;P

[junijente fikk julijente]

Nei, verdens dårligste stemor er du ikke :-)

 

Jeg synes ikke det er unaturlig at du ikke klarer være topp engasjert i stesønnen din, eller at det kan være et savn at dine barn drar, mens stesønnen blir igjen. Samboeren min har også en sønn fra før. Jeg har ingen (venter vårt første felles i august), og sånn sett har jeg kanskje hatt fordelen av at jeg har kunnet engasjere meg mer i stesønnen min, uten at det har gått ut over egne barn.

Det er veldig sjelden sambo får beskjed om at "det er ditt barn, ikke mitt", og vi deler mye av ansvaret. F.eks gjør jeg lekser med gutten, fordi det er jeg som stort sett er hjemme når han kommer fra skolen. Likevel prøver jeg å legge opp til at de to gjør mest mulig sammen, fordi vi faktisk har opplevd at gutten "klenger" mer på meg enn på faren sin, men også fordi jeg mener det er veldig viktig at far og sønn har et godt forhold. Så om sambo er hjemme når gutten kommer fra skolen gjør han lekser med ham.

 

Stesønnen min kommer ikke opp i senga vår om natta, men om morgenen når han synes vi skal stå opp (han er 12 år, så egentlig burde han vel snart klare seg selv, men vi synes jo det er hyggelig å spise frokost sammen alle sammen osv). Problemet her er bare at det alltid er jeg som våkner, mens sambo ligger og snorker videre. Jeg prøver da ofte å late som at jeg sover, om ikke gutten har merka at jeg er våken, og så sparker jeg til sambo under dyna ;-) Han er ikke så glad i dette, men får værsågod våkne litt og prate med sønnen sin han også.

Dette kan kanskje være et tips til deg også Mia, når stesønnen din kommer i senga, og du må krangle med ham for å få han tilbake i egen seng? ;-)

 

Diskusjoner om barneoppdragelsen prøver vi å ta når gutten ikke er til stede. Jeg vet at jeg antakelig er den strengeste, men verken far eller sønn klager. Som Frøken Olsen har vi også fått høre at "jeg får lov av mamma", men vi godtar heller ikke det argumentet. Mora til gutten setter generelt lite grenser, så der kan han gjøre det meste... Sånn vil ikke vi ha det, og velger da å ha klare regler hos oss, så vet han hva han skal forholde seg til, og det går veldig greit.

Jeg synes også at barn i samme familie skal ha like regler, så jeg klarer ikke godta at stesønnen min skal ha andre regler enn jeg ville gitt til mine egne barn. Særlig om barna er omtrent jevngamle vil jo det bare bli kaos (jeg har ei venninne som har prøvd det, med fint lite hell).

 

For å avslutte et langt innlegg vil jeg få si at jeg tror ikke noen kan forvente at man skal ha de samme følelsene for et stebarn som for sitt eget, men at man bør oppføre seg som om man har det. Altså ikke la barna oppleve at det blir gjort veldig forskjell bare fordi "jeg er sønnen hans, mens du er dattera hennes". De er barn i den samme familien, og har krav på de samme reglene og "godene".