Surrogatmor

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg er surrogatmor for et par, men kjenner at jeg har begynt å få følelser for livet i magen og er redd jeg skal angre meg bittert.

Men jeg gjør det for å hjelpe andre, men kommer nok aldri til å gjøre det igjen.

[Anonym bruker]

Vet du at dette ikke er lov i Norge?

[Anonym bruker]

Bor ikke i Norge.

[Anonym bruker]

Om du begynner o få fölelser for livet i magen redan nu så kommer du nog angre dig bittert...

Tenk dig ordentligt för!!

 

[Miss Misantrop]

Det er en veldig vanskelig situasjon du har satt deg I. Men du faar holde fokus paa at babyen IKKE er din. Og at du gjor et par deres livs tjeneste. Jeg hadde ikke klart det. Men hvis jeg forst hadde lovet noe hadde jeg holdt mitt ord uansett. Kanskje kan det vaere lurt aa oppsoke profesjonell hjelp.

[Anonym bruker]

Netopp derfor eg ikke ha klart og vært det.men tenk hvor mye du gleder d paret. Du kan jo sikkert få egne barn.

[Anonym bruker]

Jeg må nok si meg enig med Miss Misantrop, fokuser på at barnet ikke er ditt, og at du må holde ord.

Ellers ser jeg virkelig ingen grunn til å rakke ned på deg for at du gjør dette. Det har vært fokusert på at mange rike par utnytter fattige med dette, og det er selvsagt feil.

[Anonym bruker]

Syns det du gjør er en fin ting å gjøre for andre som ikke kan få barn, beundrer deg for det. Du må nok prøve så godt det lar seg gjøre å holde fokus på at babyen ikke er din, og tenk på den gleden du gir andre ved å gjøre dette. Lykke til :-)

[Gjest]

Vanskelig situasjon - men jeg tror det er viktig som noen over meg her sa at du må forsøke å holde fokus på at det ikke er ditt barn og at du bare passer det en stund for foreldrene. Vær litt kynisk rett og slett, og ikke gi noe spillerom til tanker om å beholde barnet selv eller lignende. Det er jo ikke aktuelt, på en måte.

 

Får jeg lov å spørre om det er planlagt "normal" fødsel eller keisersnitt? Og om dere har noen plan for når "overleveringen" skal skje? For jeg innbiller meg kanskje at jeg ville finne det lettere hvis barnet ble tatt i fra omtrent før jeg rakk å se det dersom jeg var i dine sko, gitt til foreldrene, og så at de fikk tid til å knytte seg til hverandre innen jeg eventuelt traff dem igjen - noen dager eller så. Sikkert tøft der og da, men jeg innbiller meg at det ville amputere en del "morsinstinkter" hos meg i alle fall.

 

Lykke til uansett Det ordner seg nok!

[Sussa85 - snart 2?]

Jeg hadde aldri i verden klart dette.. så jeg må si jeg ser veldig opp til de som vil hjelpe par i en slik situasjon!

 

Men jeg undres.. siden du sier du er surugatmor vil jeg tro at det er en annen kvinnes egg og hennes mans sæd som er utgangspunktet for dette barnet?..

 

Da er d jo ikke ditt barn genetisk sett.. i hele tatt...... Kanskje det hjelper å tenke på det?... Og om det ikke er ditt gen så kan du jo ved lov ikke beholde barnet uansett så vidt jeg vet...

 

Håper d går bra for deg.... lykke til!

[Gjest]

Dette er utrolig flott av deg! Skulle ønske jeg hadde klart noe slikt! Men, jeg hadde nok knyttet meg for hardt til babyen, mitt barn eller ikke.. Jeg hadde aldri klart å distansere meg! Men, hvordan er reglene ang dette? Har du "lov" til å angre, eller må du gjennomføre dette for dem? Det var nok et dumt spørsmål...

Huff, skulle ønske jeg kunne si at "slapp av, dette ordner seg for deg", men jeg vet for lite om dette.. Eneste trøst er at du hjelper noen andre med å få et sårt etterlengtet barn.. Og det er utrolig stort av deg! Jeg forstår så godt tankene dine, du kjener jo tross alt babyen hver dag. Den eneste forskjellen på oss er at det ikke er ditt egg(?), men ellers skal du igjennom akkurat det samme som oss.. Klart du blir knyttet til den lille! Åhhh, stakkars!

 

Lykke til! Jeg føler virkelig med deg! Skulle ønske jeg fikk gjort noe for deg!