Føles som et overgrep...

[Anonym bruker]

Jeg er glad i mannen min, men vi har hatt problemer i forholdet ganske lenge.. Har ingen glede av sex lengre. I går gråt jeg inne i meg når han sto bak meg... Hva hadde dere gjort?? Er så glad i han som person, men han er veldig spesiel ellers. Jeg føler meg umyndigjort i forholdet med han. Vi har barn sammen. Hatt det tøft i tre år nå. Ønsker ærlige svar....

 

[alenepapps]

Hei!

Du legger det inne da, så jeg vet ikke om det er sexen du er mest bekymret for, eller hele "pakka". Jeg drar min konklusjon, og tror du ikke er spesielt fornøyd generelt sett...

 

Du er jo mest av alt nødt til å fortelle ham hvordan du har det. Er du ærlig med mannen din? Hvis han ikke vet at du føler/er overkjørt/umyndigjort så har ikke han det problemet du har. Problemet deres er ikke felles, skjønner?

 

Men, isolert sett, la meg ta utgangspunkt i at han vet mye - fordi dere prater mye sammen og har en ganske god kommunikasjon, da kommer kanskje du alldri til å få det bra, for han vil ha det sånn som han har det, fordi det passer ham ganske bra sånn det er nå. Du på din side vil jo ikke ha det sånn som det er nå...

 

Jeg kan ikke si til deg hverken det ene eller andre, mesteparten av dette må du finne ut av selv.

 

Er det lett for deg å være i et forhold som deres - har du/dere det fint?Har han det fint? Det ene livet du har fått utlevert, må du bruke fornuftig. Jeg sier ikke at du skal gå, jeg sier ikke at du skal bli. Du må tenke, du må sortere, du må diskutere med ham du er glad i.

 

Jeg selv har vært der, var i forholdet pga. noen få ting, men det funka ikke. Jeg hadde det ikke bra, jeg klarte ikke å være glad. Det gikk utover barna. Nå er jeg alene, har barna jevnlig og har det mye bedre, også med meg selv + et godt forhold til ex...

 

Ta et oppgjør, først bestemmer du deg for om du vil gå 110% for forholdet.Hvis du vil det, så er du sikker på deg selv. Så smeller du hånda i bordet, forteller mannen din at sånn, sånn, sånn og sånn vil jeg ha det. Hvordan vil du ha det kjære, MANNEN MIN?? Kanskje dere kommer frem til noen fellesnevnere, noe dere kan jobbe sammen om. Men vær forberedt, du kan gå på en smell...

 

Jeg tror du kan få det bedre, jeg tror han kan få det bedre, og jeg tror dere kan få det bedre...

 

Men jeg er motsatt kjønn av deg, vi har forskjellig måter å se ting på...

 

God helg!

 

 

[Anonym bruker]

Tusen hjertlig for et flott svar. Når det gjelder forholdet vårt, så prater vi om det meste. Han vet hvordan jeg har det og omvendt. Vi er veldig ærlige ovenfor hverandre. Det som ødelegger mest er menneskene rundt oss. Jeg sliter med min familie, er en psykolog for de fleste, og dette gjelder han også i sin familie. Går ikke å kutte de ut, iallefall ikke hans familie. De har bare han, og bruker han hele tiden. Jeg har aldri vært bra nok, så jeg har fått slengt masse stygge ord etter meg...

Og jeg er ei rolig, voksen dame, ingen ungjente. Problemet er at jeg har ett barn fra tidligere forhold, og han blir forskjellsbehandlet til de grader. Min samboer har også kalt han lausunge, drittunge osv...

Mens hans datter..... Skal dyrkes som en gudinne. Dette er som mor vondt å se på. Er masse, masse historier. Jeg var alene i 7 år med sønnen min, før jeg traff samboeren. Vet jeg klarer meg selv, derfor er det veldig tøft å føle seg trått på og overkjørt. Jeg har sluttet å jobbe også, for ingen andre får lov å passe vår datter... Derfor blir jeg økonomisk avhengig av han. Dette er også utrolig tøft, for jeg er ei jente med bein i nesa som alltid har klart seg selv hele livet. Kunne vel skrevet her i hele kveld, men da har jeg gitt et lite innblikk i situasjonen. Jeg er av typen som må ha det bra i hverdagen for å ha lyst på sex... Han er vel som gutter flest... tror at problemene løses ved sex....

[Anonym bruker]

Dette høres ikke ut som en mann med et godtt hjerte! Bare det at han behandler sønnen din slik, kaller han lausunge - bare det er i seg selv grunn nok til å gå fra han! Og aldri, aldri gjør deg økonomisk avhengig av en mann - du er i din fulle rett til å jobbe. Vil han ikke at noen andre skal passe barnet får han være hjemme med henne selv. Var jeg deg hadde jeg forlangt at dere hadde gått i terapi sammen. Nekter handet - ja da bør du gå. Sex skal heller ikke føles som et overgrep - da er kjærligheten for lengst borte!

[alenepapps]

Til deg over, det er sikkert ikke bare å gå..? Jeg er fullstendig enig i at dersom noen kaller ungen lausunge, drittunge osv. er det å gå over streken. Respekten er fullstendig borte, men det er masse følelser inni bildet. Er ikke bare å gå, eller er det virkelig så enkelt?

 

 

[Anonym bruker]

Selvsagt er det ikke bare å gå - det er et tungt valg å ta, og derfor sier jeg at de bør søke profesjonell hjelp først - slik at intet er uprøvd. Men man kan jo stille seg spørsmålet om det er tilstrekkelig å tenke at det er godt nok å ikke bli slått f.eks. Er psykisk vold bedre enn fysisk? Her mener jeg det er snakk om psykisk vold nærmest - hun får ikke lov til å jobbe fordi han vil hun skal passe datteren, han bestemmer at ingen andre får passe datteren hans, han snakker nedsettende om hennes høyt elskede sønn, han forskjellsbehandler barna. I tillegg føler hun seg så ille til mote ved å ha sex med han at hun føler det som et overgrep - er det en normal følelse å ha ovenfor en elsket mann? Hvilken rett har han til å behandle henne og sønnen på denne måten? På meg høres han nærmest ut som en psykopat ved måten han skal kontrollere henne på. Det er ingen unnskyldning at han har en vanskelig familie - det er det mange som har... Og er familien håpløs har han enda større grunn til å beskytte henne fra dem.

[alenepapps]

Ingen form for vold er greit, og det kan jo diskuteres om dette er en form for vold. Systematisk vold, som kommer snikende. En person jobber systematisk for å "forme" en annen person til slik man ønsker at den andre skal være. Psykopatiske trekk. Men dette er ikke riktig av oss å diskutere. HI er, sannsynligvis en oppegående person, men livet har snudd seg litt. Jeg velger å kaste inn en brannfakkel, og den går ut på at hun har faktisk gått med på å la det gå så langt selv. Men, dersom hun er fullstendig uvitende om hva som har pågått, har hun mest sannsynlig havnet sammen med feil mann.

 

Natta!

[Anonym bruker]

HI her... Er kjempeglad dere svarer meg. Vil bare skyte inn litt info.

Vi har faktisk hatt profesjonell hjelp ja. Gikk i terapi i et halvt år. Vi prater

utrolig bra sammen, og har ingen hemmeligheter rundt dette. Jeg er også

fullstendig klar over hva som foregår. Han kommer aldri til å få "kjøre over meg" så jeg blir formet etter hans ønske. Jeg er altfor sterk for han psykisk, det er dette han plages litt av, og som jeg tror truer litt av manndommen hans. Om noe skal skrus, snekkeres, skiftes eller skrives/betales, så gjør jeg det. Om jeg går, er det han som kommer til å slite, ikke jeg. Klarer meg alltids. Men, jeg er bare ikke typen som går så fort. Vi har tross alt et barn sammen, og jeg vil at alt skal være utprøvd før det er slutt. Jeg vet også at følelsene i sexlivet henger godt sammen med tankene våre.. Du kan jo "tenke" deg kåt og omvendt. Følte egentlig at jeg forsvarte han nå, ikke meningen. Vil bare at dere skal skjønne at jeg ikke er ei teit jente som ikke skjønner noen ting. Er godt voksen.

[Anonym bruker]

Jeg må spørre deg ang. det med at ingen får lov til å passe hans datter, samt det at han forskjellsbehandler barna - hvordan ser du på dette? Går det ut over ditt barn også, eller er det bare ovenfor deg han snakker nedsettende om barnet ditt. Det er jo temmelig alvorlig dersom han snakker "dritt" til ditt barn...!