Ang menn som ikke engasjerer seg i graviditeten......

[BlåklokkaVest]

Leser inn i mellom om de som bekymrer seg for sine menn, fordi de er så lite engasjert i graviditeten. Tenkte jeg skulle skrive litt om min erfaring (og også min veninnes):

 

Ved første svangerskapet var jeg veldig spent på hvordan min samboer kom til å bli som far. Han hadde ikke spesielt stor interesse av magen, annet enn ved ul og første gangen han fikk kjenne spark. Hadde liten eller ingen interesse for graviditeten.

I dag venter vi nr 3. Hans engasjement i graviditeten kommer nå på siste ukene, akkurat som sist :-) Et lite drypp her og der: Begynner å spør hvis han ser jeg har mye kynnere, "ta med deg mobilen" sier han hvis jeg skal ut å gå tur :-)

Det bekymrer meg minimalt at han ikke er spesielt engasjert, for han er en helt utrolig godt engasjert far for våre to gutter på 3 og 5 år! Han tar dem gjerne med ut på tur, og om kvelden hender det seg at han tar dem på fanget og leser godnatthistorier før de legger seg (gjerne både 2 og 3 historier). Han er munterheten selv om morgenen når han skal opp og stelle guttene, og det varmer meg i brystet når jeg hører den fine tonen i samtalene mellom ham og guttene på badet...... Så en uengasjert mann i graviditeten trenger ikke bety en uengasjert far......

 

Mitt råd: ikke mas for mye på dem, la dem ta det i sitt tempo :-) (ikke sikkert et funker på alle, men jeg mener i alle fall at det er verdt å prøve)

[Anonym bruker]

Hei, jeg signerer denne!! Min mann er ikke heller den mest engasjerte i akkurat graviditeten, men kjempeflink me de 2 andre barna. Og han er også veldig flink nå på slutten og hjelpe meg med husarbeidet. Så han bryr seg jo på en måte alikevel, selv om han ikke hele tiden må kjenne på magen og være med på kontroller og greier. Jeg syns det passer meg like greit att han tar seg godt av de andte 2 jeg.

[GuriMalla - ♀♂♂]

Syns ikke man kan forvente at de engasjerer seg så veldig mye. Det er jo vi som ruger fram babyen og som føler forandringer og som kjenner liv. Jeg vil anbefale å dra på 3D UL sammen med den kommende far. Det syntes hvertfall mannen min var utrolig morsomt og han fikk et helt annet forhold til babyen i magen etter det.

[Anonym bruker]

Takk for et oppløftende innlegg. Det er ikke så altfor mye engasjement her i huset, og jeg skulle så gjerne sett at han leste litt om graviditet og fødsel o.l., men jeg orker ikke å mase heller.

Men jeg håper og tror virkelig det endrer seg når ungen kommer ut. Jeg skjønner jo at det er vanskelig å forholde seg til en baby i magen.

 

[Anonym bruker]

Det innleggene fra disse jentene vitner om er jo at de ikke får den støtta og hjelpa de faktisk trenger i svangerskapet.

Selv om fedrene skjerper seg og blir OK fedre etter fødselen (skulle forresten bare mangle!!), så hjelper jo det lite når en er i den situasjonen der en føler seg aleine med følelsene sine, kanskje ensom, går igjennom den største forandringa en kan tenke seg for kroppen, og går og kjenner på dette livet som vokser inne i seg.

Det å ikke få noe respons fra den som er deg nærmest må gjøre veldig vondt.

 

Jeg synes det er supertrist at det virker som det er så mange menn som ikke klarer å forholde seg til svangerskapet. Klart, de kan ikke ha det samme forholdet til den lille som vokser som vi har, men de kan forstå og støtte partneren sin som de ser gå igjennom dette.

 

De behøver ikke være med på hver eneste kontroll etc. Men det å lese noen av innleggene som har vært her har gjort vondt synes nå jeg.

Spesielt for førstegangsjenter som går igjennom dette fantastisk skremmende og utrolige som skjer med oss, og ikke får respons fra partner.

Om det er mangel på kommunikasjon i forholdene, eller om det bare er kjipe menn skal ikke jeg si noe om.

 

[Phantom´]

Signerer HI.

 

Her i huset er det laber interesse for magen, men stort engasjement for barna. Husker jeg synes det var stusselig med nr 1 at mannen ikke var i nærheten av å være like oppslukt av graviditeten som meg, mens med nr 2 og nr 3 har jeg innsett at det ikke er like lett å la seg rive med som kommende far. Det gir meg en større ro også. Jeg vet at engasjementet er der når babyen er ute. Min mann har kun deltatt på ordinær UL og 3D UL. Det har vært gode opplevelser vi har delt, og han gleder seg helt sikkert til den lille skal komme selv om han ikke flyr rundt og leser babylitteratur eller klapper meg på magen dagen lang.

 

 

 

[Anonym bruker]

Pappaen her i huset fikk "verdens beste pappa" - bok av noen vi kjenner. Den har han lest fra perm til perm og moret seg stort over. - og han er ikke akkurat noen bokorm.

 

Ellers så har vi det slik at jeg som er syk og hjemme finner ut hva vi skal ha osv. Jeg har klart å handle inn, men han er innstilt på at jeg ikke nødvendigvis får til.

 

Da jeg var virkelig syk og ikke kunne gjøre en shit, så gjorde han alt som skulle gjøres. Til og med juleaftens selskapet fikset han. (med littegranne bistand fra de kommende bestemødrene som vi allerede hadde gjort avtale med før jeg ble skikkelig dårlig.)

 

Jeg gjør det jeg kan og han gjør resten! Det er også den beste omsorg/interesse jeg kan få. Han får jo ikke ruget så veldig på babyen og så lenge jeg har det bra, så har jo den lille det bra også!

 

Jeg forventer ikke at han skal stille opp på alle de utallige jordmor/sykehusbesøk osv., men han har selvsagt vært med på en u.l. og når jeg har blitt akutt-innlagt. Det er greit at den av oss som er frisk faktisk går på jobb og så får jeg ha det som "jobb" å være gravid. Selvsagt ringer jeg ham hver gang jeg har vært på kotroll og avlegger rapport. Det vet jeg han setter pris på.

[Anonym bruker]

Jeg tror de jentene som skriver inn ønsker seg en mellomting....

 

De forventer ikke å "klappes på magen" hele tida eller at far sluker all litteratur en kommer over.

Men de vil rett og slett ikke føle seg helt alene, slik det ser ut som mange gjør.

 

 

[Anonym bruker]

takk til deg anonym 14:11. signerer den