Er det så ille å være "gammeldags"?

[♥Koseklumpen-3 barnsmor♥]

Er ikke så ofte innom her på skravle, men skjønner at tredelingen av permisjonen er et hett tema. Det jeg går å lurer på er om det er flere som meg/oss? Dvs. som trives med det gammeldagse kjønnsmønsteret med mor hjemme hos barna og pappa på jobb? Jeg er i tyveårene, høyskoleutdannet, samfunnsengasjert osv. men føler meg satt i bås som "dum" når jeg nevner for andre at jeg ønsker å være hjemme med barna mens pappaen er hovedforsørger. Noe som han forøvrig trives med også. Våre interessefelt er veldig kjønnstypisk, og vi ville overhode ikke trives med noe annet. Vi har valgt bort penger fremfor tid hjemme med barna. Mitt tryggeste anker i barndommen var at mamma var hjemme når vi kom inn døren etter å ha lekt eller vært på skolen, og det ønsker jeg å gi barna mine også. Ønsker at det skal være individuelle tilpasningsløsninger for hver familie og ikke en tvang inn i et system som gjør mange til tapere. Vi er så forskjellige som mennesker, og det ønsker jeg permisjonssystemet skal ivareta.

[rampejenta - ny spire]

jeg ønsker å håper at jeg kan vere hjemme med barna lengst mulig.. men tror nok desverre at jeg må ut igjen i jobb pga økonomien. jeg har ikke helt fulgt med i debatten, men syns det burde vere opp til hver ankelt familie hva som passer dem best. det burde ikke vere noen andre enn mor og far som bestemmer hvem og hvor mye som skal fordeles av permisjonen..

[Chezka]

Ja, for oss kvinner er det ille å være gammeldags. Uansett om vi har aldri så mye lyst og økonomi til å være hjemme noen år mens barna er små, så taper vi pensjonspoeng som kan vise seg å bli fatalt for vårt liv som gammel og minstepensjonist.

 

I en ideell verden ville jeg også vært hjemmeværende husmor, men jeg har ikke råd - verken med tanke på dagens økonomi - eller min fremtidige pensjonisttilværelse.

[Gjest]

Jeg er helt enig! Hver enkelt familie bør få lov til å finne ut av hva som fungerer best for dem. Jeg har et sterkt ønske om å kunne være mest mulig hjemme til barnet vårt fyller tre år. Av en eller annen grunn synes jeg ikke det er riktig å tenke på at barnet vårt skal i barnehage x-antall timer hver dag fra det er 1 år. Det passer sikkert for mange familier, men ikke for meg og samboeren min. Har vurdert å bli dagmamma for noen barn her jeg bor (hvis foreldrene vil ha meg da =/ ) slik at jeg kan være hjemme med barnet vårt lengst mulig. Og etter at nurket i magen min har fylt tre år har jeg lyst til å jobbe i redusert stillingsprosent.. Si 50-70 %.. Slik at jeg fortsatt kan være hjemme om morgenen og om ettermiddagen.

Da jeg vokste opp jobbet mamma om natten og pappa hadde en liten jobb hos en bilopphøgger. Det betød at en av dem alltid var tilstede om morgenen og ettermiddagen, både før og etter skolen. Kan ikke huske at jeg måtte gå hjem til et tomt hus før jeg begynte på ungdomsskolen. Mulig det var litt før, men kan ikke huske det. Og jeg var aldri på SFO.

 

Drømmen min er at barna mine, og eventuelt andres barn, kan komme hjem til meg rett etter skolen. Da kan de få litt mat og en liten prat om hvordan skoledagen har vært, før de gjør leksene sine. Så kan de leke sammen en liten stund før middag. Etter middag har de da leksefri og kan leke mer sammen =) Ser jeg på dette gjennom rosa brilleglass tro?

 

Det er ihvertfall lov til å håpe..!

[gullegget]

Jeg er helt enig med deg. Venter min tredje, og jeg har gått hjemme siden første ble født. Føler meg også dum av innleggene her. Vi er ikke rik, men jeg ønsker å gå hjemme med barna mine lengst mulig. Vi har penger til det vi trenger. Og mannen min vil heller ikke gå hjemme med barna så lenge, så jeg håper det blir opp til familiene å avgjøre dette.

[lille sprelle]

Selv om jeg er hjemme i de årene barna er helt små, så har jeg likevel opptjening som langt går over maximum av hva man trenger for å få full pensjon. Jeg har dessuten tenkt til å betale inn pensjonsinnskuddet selv (jobber i off) når jeg har ulønnet perm. Det betyr at det ikke spiller så stor rolle ifht antall år opptjent.

 

Jeg har laaang utdannelse og tror nok jeg skal klare å skape meg en "karriere" også etter noen år (4-5? aner ikke - vi får se) hjemme. Det er jo lov til å ikke melde hjernen helt av samfunnet og holde seg litt faglig oppdatert da!

Jeg har tenkt til å kanskje jobbe litt frilans ved siden av ulønnet perm for å holde hjernen i gang, ev ta et par studiepoeng. Pappaen kan jo også trå til litt!

 

Vi vil selv ta oss av oppdragelsen de aller viktigste første årene!

[inavs]

Jeg er også av den gammeldagse typen som gjerne skulle vore hjemme med barna, mest mulig og lengst mulig. jeg er den som tar husarbeid å styrer det typiske innendørs, å pappaen, tar sine tak men hadde nok ikkje trivest med å ta alt husarbeid, derfor har jeg vært den som har hatt permisjonen med begge barna, han har selfølgelig hatt det som han må av pappaperm, men har synes det har vore nok med dei ukene. vi har også valgt at når 3 mann kommer er det jeg som skal være hjemme i permisjon, å forsette permisjon uten lønn. så at de nå har tenkt å bestemme hvordan foreldrene deler permisjonen er jeg faktisk sterkt uenig i.

[Supertea]

Jeg kjenner meg igjen i innlegget ditt, HI. Jeg ser absolutt ikke på meg selv som gammeldags, jeg er feminist, ambisiøs, samfunnsengasjert og godt i gang med høyskoleutdannelse. Har vel kanskje ikke så tradisjonelt kjønnsrollemønster hjemme i utgangspunktet, vi deler på oppgavene, og så gjør den som er mest hjemme mest. Det er jo naturlig. Interressene mine er vel egentlig ganske androgyne; trening, dyr og fantasy...

 

Uavhengig av hvem jeg er og yrket mitt, ønsker jeg å være hjemme med barna mine mens de er små. Jeg får barn fordi jeg har et sterkt ønske om å være mest mulig sammen med dem. Jeg vil oppdra dem selv, så jeg kan gi litt av meg og mine holdninger videre til neste generasjon. Jeg vil lære dem å kjenne og være til stede i alle små og store hendelser i livene deres. Familie er utrolig viktig for meg, det aller viktigste i livet, og det vil jeg ta vare på når jeg nå stifter min egen.

 

Jeg er ikke interressert i å sende barna mine på oppbevaring 8+ timer om dagen fra de er ett år, bare fordi staten skal tvinge meg til å ha en 'spennende' karriere. Mitt yrkesliv og hva jeg velger å gjøre ut av det er min egen sak. Det er viktigere for meg å prioritere familien enn å nå lengst mulig på jobb. Jeg er mer opptatt av å ha en jobb jeg trives med, uten for lange dager, enn å tjene mest mulig i en prestisjefylt stilling. Noen ganger får jeg inntrykk av at jobben i følge samfunnet skal være det viktigste i livet; slik er det nå engang ikke for meg.

 

Pensjonssparing kan jeg ordne privat, og uansett er det viktigere for meg å oppleve barna mine og knytte bånd til dem den ene gangen i livet jeg har sjansen, enn å bli en rik pensjonist...