Depresjon?

[Anonym bruker]

Jeg og samboer har forsøkt å få barn i over et år.

Nå i februar klaffet det endelig og vi skal ha barn i oktober.

 

Men dessverre kjenner jeg ingen glede. Jeg kjenner panikk og er redd jeg ikke skal klare dette, samt at jeg begynner og lure på om jeg og samboer er riktige for hverandre. Alle følelsene mine for han er borte nå, og jeg lurer på om dette kanskje er et tegn??

Vi som pleier og være veldig forelsket dytter hverandre bare lenger og lenger vekk.

 

Håper på en annen side at det bare er hormonene mine som herjer, for det er jo rart at alt forandret seg på 1 dag. Men alikevel blir man lei seg og redd..

 

Jeg forsøker å skjerpe meg, men klarer det bare ikke.

Jeg blir irritert og sint på samboer for alt, og er redd jeg kommer til å bli alene om ansvaret for barnet om jeg går fra han eller ikke.

 

Er det flere som har hatt det sånn???????

Gikk det over???

[Axus' girlfriend]

Jeg hadde nok ville tatt det opp med enten samboer, lege eller jordmor. Viktig å få snakket om slike tanker.

Jeg husker jeg fikk litt "panikk" etter de 3 første mnd hadde gått og det var "forsent å snu". Hva er det jeg har begått meg ut på?Klarer forholdet vårt dette?Kan jeg bli mamma? Masse tanker og litt angst. Disse tankene er forsvunnet helt, og jeg gleder meg masse. Men jeg snakket med samboeren min om dette hele tiden. Han lot meg få tømme meg og støttet meg hele veien - snille gutten. Tror slike tanker er veldig vanlige. Det er jo en stoooor forandring.

Vet om flere som føler at de mister noen av følelsene for partner når de har vært gravide. Trist er det så klart, men for noen er det kun grunnet hormoner, mens for andre er det noe mer. Dette kan man jo bare svare på selv. Men ha det i bakhodet, det er mye som skjer med kroppen din - ikke alle disse tankene trenger å ha noe mer bak seg.

Hva om dere prøver å sette av litt kjæreste tid?En dag du føler deg i topp form, hvor dere koser dere hele dagen.

 

Kanskje ikke noe til hjelp i dette innlegget, ville bare si at slike tanker og følelser er mer normalt enn man tror. Du er ikke alene!

Klem!

[Frk Påske Overtid]

Jeg skal ikke si for sikkert i og med at jeg ikke kjenner dere...men STOR sannsynlighet for at det er hormoner...

Jeg og samboer prøvde i 4 1/2 år før vi ble gravide, og det har gått fra stor glede til frustrasjon til sinne... Jeg lå og skreik til samboer at jeg angret og ikke ville ha barn med han da jeg var ca fire mnd på vei, jeg har bedt han flytte ut fordi han glemte å handle middag en dag... Helt sykt... Men gjør deg selv en tjeneste å godta at det er hormoner, og få samboeren din til å godta det også. Plutselig så sitter du å ler av hvor uberegnelig du kan være... Det roer seg nok får vi håpe....

[Gjest]

Depresjoner og slike tanker bør alltid tas alvorlig. Håper du kan snakke med lege/jm om det og at du får ytteligere hjelp om du behøver det.

Ellers er det nok veldig vanlig (hjelper nok å vite det!), og også vanlig at de kommer og går, men søk hjelp om det ikke går over etter kort tid.

Ønsker deg masse lykke til.

Klem,

[Anonym bruker]

Det du beskriver er ganske naturlige tanker i forb. med graviditet, jeg bekymret meg for liknende ting i godt over tre måneder - men så forsvant det som dugg for sola, og etter det ble jeg mye tryggere på valgene, og utfordringene som skal komme. :-)

Tror det er et tegn på at du er reflektert, og tar dette med å skulle sette et barn til verden seriøst - og det er jo bare bra! Jeg og sambo snakket mye om tankene våre, og det hjalp, og gjorde oss enda mer sammensveiset på det mentale planet. Tror ikke dette nødvendigvis er en depresjon, men det er klart, om det blir så ille at du ikke synes du fungerer i hverdagen, eller det ikke gir seg etter den første overveldende fasen, der alle mulige tanker og spørsmål og ambivalente følelser dukker opp, så tak i det, og søk hjelp. En fin ting er uansett å nevne tankene for jordmor - så får man luftet ting litt, og avdramatisert følelsene - som sagt, tankene du beskriver er kjempevanlige! Ville nesten vært mer rart om man ikke fikk noen slike tanker, ville jeg si. Det er jo tross alt et nytt livsprosjekt man begir seg ut på, og det medfører jo alltid en viss usikkerhet og tankevirksomhet. Du kommer helt sikkert over kneika snart! :-)

[Anonym bruker]

Det er nok helt naturlig.

Før jeg fant ut at jeg var gravid, følte jeg selv at jeg begynte å miste mye følelser for mannen min.

Den minste ting ved han irriteterte meg, og jeg har aldri irritert meg over ryddingen hans så mye som da. Vi skled ganske bra fra hverandre, og bestemte oss for å ta en "kjærlighetstur" en helg på hotell i et annet land for å se om det kunne hjelpe oss litt til å finne tilbake til hverandre. Det gjorde det ikke noe særlig..Men siste dagen fant jeg ut at jeg var gravid og skjønte selv at dette var hormoner.

Det startet å bli bedre allerede etter dette. Men det tok en måneds tid, før hormoner og følelsene rundt det å få barn sank inn, før vi var tilbake til det normale.

Nå skal sant sies at når samboeren min fant ut at jeg var gravid ble han også mye mer bevisst på å prøve å løse konflikter (som han ellers ikke ville gjort) med en gang. Det var meg og mitt humør som gjorde at forholdet vårt var dårlig, men nå godtok han mitt ustabile humør. og jeg ble mye bedre da jeg innså hvor mye han prøvde å få det til å fungere.

Etter dette har vi hatt det mye bedre enn vi noen gang har hatt det.

 

Men om det samme skjer for deg vet jeg jo ikke. Men snakk med mannen din, fortell hvordan du føler det. Fortell at spesielt de tre første månedene vil hormonene dine fly vilt, og du får en masse rare tanker og følelser i forhold til barnet du skal få. Det er helt naturlig at du begynner å tenke på om forholdet ditt er riktig, for du vil jo det beste for barnet ditt.

Be han om å støtte deg nå.

 

Synes du skal la det gå litt tid før du bestemmer deg for å gå fra han. Vent litt og se om det kun er hormoner som raser rundt, eller om du virkelig har mistet følelsene for mannen din.

Men synes selv de tre første månedene var tøffe pga følelser og hormoner.

 

Ønsker deg lykke til..