debattinnlegg

[Zaratustra]

Ser det er mange innlegg om tredelt permisjon her i dag. Føler meg derfor litt kallet til å komme med et faglig innspill. Jeg er psykolog og spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi. Både i grunnutdanningen og i spesialistutdanningen har jeg vært opptatt av tilknytning og vil påstå jeg kan en del om dette. (Har også gjennomført et prosjekt angående tilknytning og ADHD).

Noe av det viktigste som skjer i barnets utvikling det første leveåret er at det begynner å danne seg inder arbeidsmodeller av hvordan det er å være i relasjon med andre. I begynnelsen skiller ikke barnet mellom seg og andre, men rundt 6 mnd begynner det å forstå at det ikke er ett med mor og at andre eksisterer også når det ikke ser dem (objektkonstans). (Det er også på denne tiden mange blir redde for fremmede, noe som kan vare så lenge som til 18 mnd. Det er derfor et paradoks at det for de fleste er nettopp i denne alderen de begynner i barnehage.) Barnet danner seg først arbeidsmodeller av hvordan det er å være sammen med MOR (mest omsorgsgivende resursperson, som oftest mor). Denne modellen danner grunnlaget for hvordan barnet siden forholder seg sammen med andre, først de nærmeste tilknytningspersonene og senere i livet til mer perifere personer. Dette kalles barnets tilknytningsmønster og forblir hos de fleste stabilt gjennom hele livet. (En person med en svært utrygg tilknytning f.eks. kan likevel endre denne senere enten gjennom terapi, eller ved at vedkommende kommer inn i andre relasjoner og erfarer andre måter å være sammen med andre på, det vanligste er kanskje gjennom en partner som for de fleste blir den viktigste tilknytningspersonen i voksenlivet.) Det burde derfor være innlysende at det er avgjørende at kvaliteten på denne første tilknytningen blir så trygg og god som mulig. Dette skjer neppe ved at viktigste tilknytningsperson plutselig byttes ut nettopp mens barnet er i ferd med å utvikle sitt første tilknytningsmønster.

Derimot hadde det vært flott om far f.eks fikk 3-6 mnd ETTER "mors" første 12. Da kunne det begynt i barnehage ved 15-18mnd med et solid grunnlag i møtet med nye mennesker.

Så jenter, tenk dere om og signer!!!

[Gjest Rebel m/jente]

Interessant lesning!

Skjønner godt problemstillingen med å bytte ut tilknytningsperson i den alderen der...

[Hønseføtter og gulerøtter]

Spennende lesning!

[Carnivale]

Guri malla, da må det være fryktelig mange ungen med vanskeligheter med tilknytning etc i andre land. Ja, for dere VET at i de aller fleste land i verden har man 0-4 mnd permisjon?

[___]

Interesant, men finnes det noen sammenlikning av barn fra ulike kulturer på dette området? barn i land der det er en selvfølge at mor er hjemme i hele oppveksten tryggere og lykkligere enn barn som har hat god kontakt med begge sine foreldre i oppveksten?

Etter din logikk burde vel egentlig mor gå hjemme med barnet til det var 18 mnd for å ungå å skifte tilknyttningsperson på et uheldig tidspunkt.

 

 

[Salat]

Du vet at det er få småbarnsmødre i jobb i disse landene eller?

[Carnivale]

I land i Europa er de fleste mødre i jobb faktisk.

[Zaratustra]

Tilknytningsforskningen er enorm. Det er gjort masse studier i svært ulike kulturer. Fordelingen av trygge og utrygge tilknytningsmønstre er forbausende lik i ulike land, men forskjellene i samme kultur kan være store. F.eks fant de føste som studerte dette at nesten alle barna hadde trygg tilknytning, dette var barn av mødre i den hvite middelklassen i USA. De de studerte et mer representativt utvalg av befolkningen, kom de til gankse andre resultater. Det er også funnet at tilknytningsmønstre har lett for å gå i arv, foreldre med utrygg tilknytning har lett for å få barn med utrygg tilknytning, mens de med trygg tilknytning gjerne får trygge barn. Så det er klart det er mange ting som spiller inn her. men vi vet altså noe om hva som kan hjelpe for å gi best mulige forutsetninger.

Og nei, jeg mener ikke at mor må gå hjemme til 18 mnd, spedbarnet er istand til å skille mellom sine viktigste tilknytningspersoner og deres samværsmønstre før det, men jeg mener 9 mnd er for tidlig, særlig med tanke på at noen barn er senere enn andre, sånn at for noen ville dette blitt altfor tidlig, mens andre sikkert kan takle det. her er det familiene trenger valgfriheten vi har i dag.

[___]

Interessant. Har du noen konkrete egsempler? Jeg lurer også på om det er mulig å måle hvor viktig denne tilknyttningen er. Det har jo ganske stor betydning for saken om 50% av barna som opplever at de blir "skilt" fra mor før 9 mnd får store problemer eller om det dreier seg om 0,1%. I det siste tilfellt vil jeg så apselutt si at et bedre forhold til far må være viktigere, men i det første tilfellet blir det en veldigt vesentlig del av debatten.

[Zaratustra]

Det finnes masse referanser. Bare søk på "attachment". Ellers ser det f.eks ut til at brudd kan gi de samme forandringene i hjernen, nærmere bestemt i dopamin D4 reseptor genet, som man finner ved ADHD.

[___]

Skal gjøre et forsøk i kveld. Bare så synd at engelsken min er så elendig. Mye enklere å spørre deg og få svar på norsk ;-)

[*Bluberrypai*og 3 prinsesser=)]

Intressant lesing Zaratustra. Tusen takk for et flott inlegg. Føler at jeg får visse ting bekreftet av deg, som jeg har trodd og følt.

 

Hvordan kan en person med utrygg tilknytting bli som voksen. Har en søster som hadde noen utrygge første måneder i livet utav ulike orsaker. Og jeg har merket stor forskjell på henne og meg i ulike situasjoner.

[Gjest]

Jeg har stor respekt for psykologer, ikke minst de jeg jobber på prosjekt med. Vi er i stor grad er inne på samme fagområdet, men for meg er dette litt tåkeprat.

 

Barnets utvikling skal en selvsagt ta hensyn til. Tenker på de psykolig spesialistene i Sverige som på samme grunnlag argumentere nylig for at barnet burde vere hjemme med mor, heller ikke far, til de var 2 år. Ingen kan basere det på solid forskning, og det må jo betyr at en lett kan gjøre komparative studier mellom land og/eller barn som begynner i bhg. tidlig. Ikke minst at de i England ikke fant skadevrikninger av at barn var hjemme med far (Mildton studier?). Et siste spørsmål er vel hvorfor noen sosiale lag har barn med så "usikker tilknyttning" at de ikke kan vere hos andre omsorgsgivere enn mor og kanskje far.

 

Forstår teorien, men ser ingen forskning som beskriver konsekvensene.

[Loglady]

Interessant lesning, Zaratustra. Kanskje er det en biologisk forklaring på hvorfor mange kvinner vil "tviholde" på permisjonen? En eller annen mekanisme i oss som forsøker å trygge barnet?

[Gjest]

Jeg kan være med på tanken hvis det var snakk om noen ukjente (derfor begynner ikke mine barn i barnehage før ca 20 mnd), men her snakker vi jo om FAR som ikke akkurat er en ukjent for et barn på 9 mnd?

[Zaratustra]

Takk!. De aller fleste med utrygg tilknytning klarer seg forholdsvis bra. Vi deler de ulike tilknytningsmønstrene inn som følger B (1-5) er trygg tilknytning. A (1-8) og C (1-8) er "utrygge" mønstre, men det er de høye A'ene og C'ene (fra 3-4 og oppover) som har det vanskeligst. I en pasientpopulasjon vil du f.eks nesten alltid finne folk med disse mønstrene + gjerne noen ubearbeidede traumer og tap. Det er nettopp ulike tilknytningserfaringer (som også skapes gjensidig av barnet og MOR da ulike barn har ulikt temperament) som kan gjøre at søsken blir så forskjellige, selv om arv og miljø skulle være "likt".

[Gjest]

Nei, dette lurer jeg også på.

 

Jeg var borte fra 830- 1600. Guttene sov i 3 timer, og tilbrakte resten av tiden med sin kjære far. Forstår ikke og fatter ikke hvordan det skal skape en usikker tilknytting som skader barnet på sikt.

[*Bluberrypai*og 3 prinsesser=)]

Her er miljøen i de første 5mnd av livet veldig forskjellig. Og de første 5 mnd av min søsters liv var graverende utrygge for å si det sån

[Loglady]

Det er vel likegyldig om det er far eller mor. Poenget er det plutselige skiftet.

[Zaratustra]

Det er klart at de fleste barn på 9 mnd kjenner far. Det kjenner jo stemmene være før det blir født! men et barn i denne alderen har bare så vidt begynt å forstå at det er et eget individ, det har begynt å gjøre seg noen erfaringer om hvordan det er å være sammen med den personen det tilbringer mest tid med, det vet også at samvær med andre nære tilknytningspersoner, ikke minst eventuelle søsken, er annerledes, men sitt eget mønster eller sin egen strategi har det ikke utviklet ordentlig enda, derfor kan det være forvirrende for et så lite barn dersom det plutselig skal begynne å forholde seg til en annen med en annen samhandlingsform før det på en måte er ferdig med å danne seg sine første mønstre. Dessuten er det dette med brudd, for oss er ikke 7,5 time så lenge, men for en baby er det en evighet.

[Gjest]

Vi to blir nok ikke enig i dette, og jeg tror vi hadde sett mye større skader på barn om dette er riktig. En huske at barn sover, og er uten mor på ettermiddag også, men det forutsetter at begge foreldrene er gode omsorgsgivere.

 

Har forstått det dithen at det er en kollegial disputt om dette med tilknytting, og noen vil se din tolkning som ekstrem. Du skriver selv over at det går bra med de fleste, og det er vel ikke til å stikke under en stol at det meste av forskning på området er gjort på barn med store problem og dårlige omsorgspersoner rundt seg i utgangspunktet.