Jeg har ingen følelser for mannen min lenger :-(

[Anonym bruker]

Jeg er gift på fjerde året nå. Vi har hatt det bra, og noe dårlig. Opp og ned som i de fleste ekteskap vil jeg tro.

 

Jeg husker da jeg ble kjent med denne mannen så var bare tanken på ham nok til at jeg ble varm og det kilte i magen.. Når jeg så ham følte jeg at jeg "kom hjem".. Husker måten jeg kunne våkne midt på natten av at han lå og holdt rundt meg og fortsatt var våken og så på meg.. Vi var så forelsket.. Så veldig forelsket.

Vi holdt forholdet hemmelig en liten stund, mens jeg søkte på andre jobber - vi jobbet på samme sted - og det var veldig vanskelig! Mest av alt ønsket jeg å skrike ut til alle og enhver at jeg, JEG faktisk, hadde fått denne vanvittige fine mannen!

 

Ofte lå vi bare på sofaen og så på film, laget mat eller pratet. Vi kunne prate i timesvis om ingenting..

Husker første gangen vi kysset bl.a.. Det er det beste jeg har opplevd i mitt liv nesten.. Haha.. Nå høres jeg tragisk ut

 

Vi giftet oss og dagen bryllupet sto var en fantastisk dag. Jeg har aldri vært så lykkelig, drømmebryllupet mitt. Pent vær, alle vennene mine og hans samlet. Da han sa ja følte jeg at alt var så komplett. Vi dro på bryllupsreise og hadde det flott der. Kom hjem og gjorde ting som alle nygifte gjør.

 

Han begynte å jobbe i en ny bedrift, fikk straks mye ansvar. Jeg fortsatte med skole samt at jeg jobbet deltid for et annet firma. Vi var fortsatt lykkelige ja. Hehe.

 

Så ble jeg gravid, helt uventet. Graviditeten min var veldig tøff. Så tøff at tanken på et nytt barn skremmer meg, med mindre det blir adoptert.

 

Etter fødsel ble jeg syk og orket lite. Så han gjorde veldig mye og jeg gjorde også for mye, i stedet for å slappe av. Barnet vårt har aldri vært noe problem, rolig og snilt barn.

Vi begynte å kjekle om småting. Dumme ting. Tingene begynte å eskalere til at vi begynte å snakke stygt om avdøde familiemedlemmer.

Vi krangler mye, aldri foran barnet vårt, selvsagt.

Men han misforstår alt jeg sier, og jeg misforstår alt han sier. Han lukker seg inn i seg selv og sier ingenting på lenge, mens jeg vil bli ferdig med en krangel der og da.

 

En annen ting er at jeg, når jeg tenker på han, så får jeg ingen følelse, uansett hva jeg tenker på. Minnene om det lykkelige paret er bare minner - nesten som en drøm som aldri har skjedd.

 

Vi er ofte slitne. Vi er ikke heldige og har noen som kan sitte barnevakt for oss. Vennene hans er for opptatt og mine bor et annet sted. Familie har vi ikke som vi kan stole på. Det er rett og slett vanskelig å være noe annet enn mamma og pappa.

 

Jeg la meg igår og tenkte "skal jeg dø ulykkelig? Er dette det livet jeg har skapt meg, at jeg skal bo med en mann jeg nesten avskyr og som jeg bare vil skrike når jeg ser?" Jeg føler ingenting for ham..

 

Det rare er at jeg føler ingenting for ham, men allikevel vil jeg bare ha ordentlig god sex med han om dere skjønner, vi har jo aldri sex lenger heller. Det blir ikke tid eller han orker ikke. Nesten som han ikke har lyst på meg lenger. Jeg har bare lyst til at vi skal bli oss. Biter tenna sammen og jobber mot det vi var men det skjer jo ikke..

 

Hva skal jeg gjøre eller si ? Vi skal i terapi i midten av mars om det har noe å si - vært hos det før men da skjedde det lite annet enn at mannen min avbrøt meg eller at vi kranglet der og.

 

Jeg vil så gjerne at vi skal være de vi var før.. Jeg savner oss.. Men nå føler jeg ingenting for ham uansett hvor hardt jeg prøver...

 

Kan noen legge ut på skravlesiden forresten?

[Alabana]

Hva forventer du egentlig? Hvorfor går du rundt og tar temperaruren på dine egne følelser? Det tjener ikke til noe. Samlivet er en viljessak. Kjærlighet er handling. Du kan ikke forvente å være forelsket i mannen din resten av livet. Selv har jeg vært gift i snart 14 år og har til og med vært hemmelig forelsket i et par andre. Men det kunne ikke falle meg inn å gå fra mannen min. Brusende følelser er forbigående. Ekte kjærlighet vokser gjennom hengivenhet og handling. En prøvet kjærlighet blir veldig sterk! Det kommer lykkesatunder og tunge stunder.

At dere kommuniserer dårlig for tiden behøver ikke å bety slutten på forholdet. Her er det mulig å få hjelp, så det er bra dere skal i terapi.

Dersom dere har vilje, er det mulig å finne tilbake til hverandre. Men dere må være villige til å starte på nytt og tilgi hverandre.

[Anonym bruker]

Syns du var litt hard med meg nå.. Jeg forventer ikke å være forelsket for alltid. Men jeg blir faktisk bare sur eller føler ingenting. Føler meg litt som en hore når vi kysser fordi det betyr ingenting lenger.

 

Vil bare at vi skal få det fint igjen, men jeg merker at jeg blir mer og mer sur og sliten. Sånn vil jeg ikke ha det!!

 

Jeg har vært villig til å starte på nytt mange ganger, men han har ikke ønsket å gå i terapi før nå egentlig. Håper det kan hjelpe oss ltit. Alt jeg vil er å elske mannen min igjen,

[Anonym bruker]

Ikke lett dette her. Men selvom dere ikke er heldige og kan få mulighet til barnevakt går det ann å prøve å sette av litt kvalitetstid dere to sammen etter at barna har lagt seg. Kan jo hende dere har prøvd det. Men det er faktisk mye man kan gjøre selv om man har et barn og det er viktig og heve seg over at man er sliten og trøtt og alt som ellers skal gjøres. Det er lett å fokusere på det negative og glemme det positive. Dere må gi og ta begge to og det er alltid to sider av en sak.

 

Får håpe dere finner ut av det og finner tilbake til hverandre.

Masse lykke til.

[Anonym bruker]

For noe tøys og tull Florentina. Er du forelska, så er du forelska. Jeg er fremdeles forelska etter syv år. Ikke like mye hele tiden naturligvis, men den dag i dag får jeg sommerfugler i magen enkelte dager, akkurat som jeg hadde den aller første tiden.

[Anonym bruker]

Jeg tror man forventer for mye av samlivet i dag. Følelsene bobler ikke alltid like mye som i begynnelsen når nattevåk og amming tar til. Jeg tror mange forhold ryker fordi man har urealistiske forventninger.

Man må prøve å ta seg tid til hverandre. Skru av TVen og datamaskinen.

Dersom man bygger et forhold utelukkende på forelskelse, blir man skuffa. Etter den første forelskelsen kommer de dypere følelsene. Men det hender faktisk at man ikke føler så mye for den andre i form av begjær. Men det kan opp og ned. Ikke gi opp!