Jeg har ingen følelser for mannen min lenger.

[Anonym bruker]

Jeg er gift på fjerde året nå. Vi har hatt det bra, og noe dårlig. Opp og ned som i de fleste ekteskap vil jeg tro.

 

Jeg husker da jeg ble kjent med denne mannen så var bare tanken på ham nok til at jeg ble varm og det kilte i magen.. Når jeg så ham følte jeg at jeg "kom hjem".. Husker måten jeg kunne våkne midt på natten av at han lå og holdt rundt meg og fortsatt var våken og så på meg.. Vi var så forelsket.. Så veldig forelsket.

Vi holdt forholdet hemmelig en liten stund, mens jeg søkte på andre jobber - vi jobbet på samme sted - og det var veldig vanskelig! Mest av alt ønsket jeg å skrike ut til alle og enhver at jeg, JEG faktisk, hadde fått denne vanvittige fine mannen!

 

Ofte lå vi bare på sofaen og så på film, laget mat eller pratet. Vi kunne prate i timesvis om ingenting..

Husker første gangen vi kysset bl.a.. Det er det beste jeg har opplevd i mitt liv nesten.. Haha.. Nå høres jeg tragisk ut

 

Vi giftet oss og dagen bryllupet sto var en fantastisk dag. Jeg har aldri vært så lykkelig, drømmebryllupet mitt. Pent vær, alle vennene mine og hans samlet. Da han sa ja følte jeg at alt var så komplett. Vi dro på bryllupsreise og hadde det flott der. Kom hjem og gjorde ting som alle nygifte gjør.

 

Han begynte å jobbe i en ny bedrift, fikk straks mye ansvar. Jeg fortsatte med skole samt at jeg jobbet deltid for et annet firma. Vi var fortsatt lykkelige ja. Hehe.

 

Så ble jeg gravid, helt uventet. Graviditeten min var veldig tøff. Så tøff at tanken på et nytt barn skremmer meg, med mindre det blir adoptert.

 

Etter fødsel ble jeg syk og orket lite. Så han gjorde veldig mye og jeg gjorde også for mye, i stedet for å slappe av. Barnet vårt har aldri vært noe problem, rolig og snilt barn.

Vi begynte å kjekle om småting. Dumme ting. Tingene begynte å eskalere til at vi begynte å snakke stygt om avdøde familiemedlemmer.

Vi krangler mye, aldri foran barnet vårt, selvsagt.

Men han misforstår alt jeg sier, og jeg misforstår alt han sier. Han lukker seg inn i seg selv og sier ingenting på lenge, mens jeg vil bli ferdig med en krangel der og da.

 

En annen ting er at jeg, når jeg tenker på han, så får jeg ingen følelse, uansett hva jeg tenker på. Minnene om det lykkelige paret er bare minner - nesten som en drøm som aldri har skjedd.

 

Vi er ofte slitne. Vi er ikke heldige og har noen som kan sitte barnevakt for oss. Vennene hans er for opptatt og mine bor et annet sted. Familie har vi ikke som vi kan stole på. Det er rett og slett vanskelig å være noe annet enn mamma og pappa.

 

Jeg la meg igår og tenkte "skal jeg dø ulykkelig? Er dette det livet jeg har skapt meg, at jeg skal bo med en mann jeg nesten avskyr og som jeg bare vil skrike når jeg ser?" Jeg føler ingenting for ham..

 

Det rare er at jeg føler ingenting for ham, men allikevel vil jeg bare ha ordentlig god sex med han om dere skjønner, vi har jo aldri sex lenger heller. Det blir ikke tid eller han orker ikke. Nesten som han ikke har lyst på meg lenger. Jeg har bare lyst til at vi skal bli oss. Biter tenna sammen og jobber mot det vi var men det skjer jo ikke..

 

Hva skal jeg gjøre eller si ? Vi skal i terapi i midten av mars om det har noe å si - vært hos det før men da skjedde det lite annet enn at mannen min avbrøt meg eller at vi kranglet der og.

 

Jeg vil så gjerne at vi skal være de vi var før.. Jeg savner oss.. Men nå føler jeg ingenting for ham uansett hvor hardt jeg prøver...

 

Kan noen legge ut på skravlesiden forresten?

[Gjest]

Jeg vet at mange helsestasjoner tilbyr gratis samlivskurs, men dere skal jo til terapi i mars, så det er kanskje ikke aktuelt.

 

Har ikke så mye å legge til dessverre, men har lagt ut innlegget ditt på skravle.

 

 

[Anonym bruker]

Vi har vært på samlivskurset :-)

 

Vi hadde det fint i 1mnd etter det... Så gikk det dit vi er nå igjen..

 

Huff og huff.. vil bare være glad i han igjen i det minste.. ikke at han bare er et irriterende tilskudd til vår hverdag