Blir aldri klok på meg selv asså!!!

[Anonym bruker]

Jeg savner jo innerst inne en mann, men har vært alene i 3 år nå, har en datter på 6 måneder, gikk gjennom mesteparten alene, selv om pappaen har henne fast nå annen hver helg... Husker før jeg ble garvid hvor intenst jeg savnet en gutt, hadde mange nesten forhold i løpet av de to årene, men det endte aldri opp inoe seriøst... Jeg husker hele livet mitt dreide seg om å skrive meld med den gutten, tenke å spekulere hvor jeg kunne treffe den gutten osv, hele tilværelsen min var så preget av at jeg savnet en, og jeg så nesten alle jeg var borti som potensielle kandidater... Men nå, har profil på sol match, og fått en drøss med hendvendelser, overbevist om at mange av de kunne vært seriøst rett for meg, men er jeg interessert??? neida er så likegyldig til alt dette guttestyret at, det å innvolvere seg med noen, frykt for å bli såret, tenker jeg har det så bra som jeg har det nå,,, Så skal en gutt komme inn i bildet, det blir jo helt rart!! Jeg misunner nesten ikke de a4 barnefamiliene jeg har rundt meg i form av venner å kjente,,, Før jeg ble gravid ville jeg gjort alt for å være i et bra forhold, men nå har jeg nesten ikke lyst å innvolvere meg med noen... Noen som kjenner seg igjen, og eventuelt har kommet seg inn i et forhold på tross av slike tanker???

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen....savner på en måte en annen voksen å kunne dele alt med....men samtidig så blir jeg mer og mer anti forhold jo lenger jeg er alene...

 

Nå har jeg blitt brent heftig av eks mannen min som er barnefar ...så enig med deg....jeg er nok ikke så gira på noen ny mann..... ialleflal ikke å lang tid enda.