Samboeren min klarer ikke helt å se for seg adopsjon....selv om det ser ut som eneste løsning.

[bollibompa]

Hei.

Vi har vært igjennom 5 år med prøving og 10 prøverørsforsøk. Problemet ligger i dårlig sædkvalitet, men gravid blir vi ihvertfall ikke......

 

Jeg har i lang tid forberedt meg på at vi kanskje ender opp med adopsjon, men min samboer har litt problemer med tanken. Jeg tror hans største problem er at barnet ikke er norsk, fordi jeg spurte han i går om hvordan han hadde stilt seg til å adpoptere et norskt barn om det var mulig, og det var ikke så vanskelig mente han.

 

Han vet at han må jobbe med saken, fordi jeg ønsker ikke et liv uten barn.....det gjør forsåvidt ikke han heller...... Og jeg gifter meg ikke med ham før han kan si klart i fra om adopsjon er ok. Og han sier at han jobber med det.

 

Han er jo ikke rasist heller, men han har tydeligvis problemer med å tanken på å ha et barn med annen hudfarge. Selv om han sier at han forstår at han vil komme til å bli like glad i dette barnet som et annet.

 

Hva skal jeg gjøre? Jeg kan jo ikke tvinge ham.....Er det noen andre som har opplevd noe liknende?

[maria isabell]

det er 18 måter å få barn på eg personlig syntes adopsjon er det samme som biologiske barn..viss han har problemer med å adoptere fordi barnet ikke er norsk,ka med å skaffe en sæd donor? du sa at problemet var dårlig sædkvalitet....trur storken i danmark kan hjelpe dere der...da kan dert til og med ønske en donor som ligner din mann.... men er dere i riktig aldersgruppe og har noen hundre tusen til å bruke på adopsjon,koffor ikke? har vanvittig lyst å adoptere selv,men vi blir nok desverre ikke godkjent pga alder:(

[Gjest ->>-]

Har dere vurdert sæddonasjon? Da vil jo ungen være hvit såfremt du og donor er det, og dessuten ha halvparten av genene fra noen mannen din vet at han liker (får man håpe).

[Anonym bruker]

Enig med ->>- sæddonasjon må da være midt i blinken for dere??!

[Brumm]

Hei,

Første gang jeg er inne på denne siden..... Vi har også snakket om adopsjon, men mannen min er heller ikke helt der... Jeg er egentlig ikke helt der selv..... Vi har et barn på 5år og prøvd å få søsken i 4år, skal igang med 10ivf forsøk. Og det må være en grense for hvor mange forsøk en skal ha... Jeg har sagt at etter de to siste forsøkene vi har, så er det stopp. Vi vet jo ikke hva alle disse hormonene gjør med oss. Vi ser på et program på nrk på mandager, som begynner rett før 01 på natten,"der storken svikter" tror jeg det heter. Vil anbefale å se på det. Tror du kan se det på nettet også) Jeg tror aldri en mann plutselig er der. Det er nok en prosess å komme til det valget. Men uansett hvit eller mørk, en vil elske barnet som sitt eget:o)

klem

[Kristin71]

Det er ikke lett det der. Vi har vært gjennom 5 prøverrørsbehandlinger, men ingen har lykkes. Nå har vi lagt det på hylla. Min mann har to barn fra tidligere, men vi har hele tiden ønsket oss barn sammen. JEG har i det senere tenkt mye på det med å adoptere, men jeg har hele tiden visst at min mann ikke ønsker det. Det er jo ikke hans sitt barn . Men her for litt siden nevnte jeg det igjen, og med en gang sa han at han ikke ønsket det, noe jeg visste han ville svare ( men det er lov å prøve seg he he ) men rett etterpå sa han noe som jeg tolket som et lite kanskje, "det er vel fordi jeg ikke vet noe om det" sa han. Det jeg vil ha frem, er at VI er nok litt flinkere til å skaffe oss info om dette enn det våre kjære er, så hvis dem får vite litt mer om det å adoptere, så er nok de fleste åpne for det skal du se. Det er helt nytt vet du, på samme måte som ivf er for mange. Nå er vi mer åpne om disse temaene enn vi var for noen år tilbake. Jeg vet om flere som har prøverrørsbarn, men som den dag idag ikke har fortalt det til så mange. Ting har forandret seg mye på bare kort tid.

[Brumm]

Ja dette er helt annerledes for mennene våre. De er ikke her inne og leser, det er ikke de som går på alle hormonkurer osv:o) Min mann er mye mer interessert i dette nå, enn han var før. Etter vi sammen så på programmet på nrk "når storken svikter". Jeg har gått inn på adopsjonssider og fortalt han om hva som står der og han har vært litt med i diskusjonen. Så han er et helt annet sted nå, enn det han var. Men jeg tror ikke mennene er ordentlig med før en er ut i prosessen. En må jo være to om å sende inn søknadspapirene, men som jeg har sagt til mannen min, han kommer til å bli mer moden for det etterhvert i prosessen. Det er jo en prosess. Dessuten går det ann å starte, og om en virkelig ikke vil, får man jo droppe det. Dette er nok vanskeligere for menn og forholde seg til. Men han må jo forstå ønsket ditt om et barn også. Det er grenser til hvor lenge man kan holde på med ivf behandling. Det kan jo ikke være så godt for kroppene våre. Tror det er viktig å sette en grense for hvor langt enn ønsker å gå. Vi har satt en grense på 2forsøk til:o)

[Tinna*med nytt barn i juli!*]

Hei Brumm. Jøss, er du også her inne? Jeg husker deg godt fra Assistert befruktning. Har forlatt det forumet nå, og er i gang med adopsjon. Vi har også en sønn på 5 fra før og har forsøkt i 4 år med en til! 4 IVF forsøk - orket ikke flere. Problemet hos oss er mannens sæd, men den skulle være ok nok til å kunne befrukte meg. Men det skjer ikke noe, så vi styrer ikke lenger.

Hos oss var det motsatt. Mannen min hadde veldig lyst på å adoptere, mens jeg i starten tenkte: Nei, jeg vil bli gravid igjen! Men det var før...Etter at vi meldte oss inn i Adopsjonsforum og leste end del om dette ble jeg forvandlet! Sønnen min leker også med ei lita, søt kinesisk jente (nabo -ikke adoptert ) og de er bare så søte sammen!

Hvis du får mannen din med på å motta litt info om adopsjon, så tror jeg han er på rett vei....

 

[Anonym bruker]

Dette er jo en prosess... ikke bare formelt, men ikke minst også mentalt. At han ikke er der ennå betyr ikke at han ikke kan komme dit, og med god informasjon og litt tid, så endrer han kanskje oppfatning han også. Kjenner dere noen som har adoptert? Jeg ville tro det hadde vært nyttig å snakke med noen som har vært i samme situasjon, og forstå hvordan de kom fram til det valget de har gjort.

 

Jeg har ikke adoptert, min samboer er adoptert, og en ting jeg vet er at man ikke tenker på at personen har en annen hudfarge, man "ser" det rett og slett ikke. Det kan selvfølgelig være at man må ta stilling til problemer som oppstår underveis, men adopsjon er tross alt ikke så uvanlig, så så mye verre enn for andre barn tror ikke jeg at det er.

 

Og barnet er kanskje ikke norsk, men det blir det!!! I tillegg til at det blir deres eget barn, selv om dere ikke har født det selv.

[Kanskje snart? *igang igjen *]

Joess, her var det mange "kjente" gitt..Saa det er her dere gjemmer dere naa..

 

Jeg har og begynt aa kikke paa adopsjon. (var innom her for lenge siden og, da min mann faktisk nevnte adopsjon)

Vi har kun vaert igjennom ett proeveroersforsoek saa langt, men siden vi ikke er i Norge, saa vet vi ikke om vi har penger til ett til (Har ingen "norske " rettigheter), og da vil jeg heller bruke pengene paa adopsjon.

 

Bollibompa, du nevner at mannen har problemer med hudfargen. Har dere vurdert aa adoptere fra ett "hvitt" land? Jeg har selv litt vanskeligheter med aa takle dette med hudfargen (hoeres sikkert rasistisk ut dette men er ikke det altsaa). Oensker jo et barn som folk tror er mitt. Har dere undersoekt muligheten for aa adoptere fra land som Russland, Romania, Bulgaria etc?? (til og med USA og England?)

Det kan jo vaer en mulighet..

[Gjest ->>-]

INGEN bør adoptere om de har problemer med hudfargen. Ikke du, ikke HI. Period. Selv om man velger et "hvitt" land kan man like gjerne få tildelt sidespranget til en afroamerikansk soldat på perm eller et lysebrunt sigøyneravkom.

 

USA og England lar seg bare gjøre om en av foreldrene har en sterk tilknytning til landet.

[lillelilly]

Hei!

Jeg har vært litt "av og på" på ass.befruktning under navnet lillelilly.....

Begynt å titte litt her jeg også.

Har alltid tenkt tanken om å adpotere nr. 2 uansett. Før jeg visste det ville bli vanskelig å få "egne".

Mannen har hatt et sterkere ønske om biologiske enn meg, men han er nå også klar for adopsjon om det er måten vi kan få barn på.

Uansett..... klarer vi å få ett på egenhånd tror jeg nok fortsatt jeg vil ønske å adoptere nr. 2 om mannen da syns det er OK.

Har nettopp vært i Gambia og besøkte da SOS barnebyer. Verdens søteste små barn uten foreldre.... Skulle gjerne tatt med meg ett av de med en gang!!!!

Jeg ville absolutt ikke tenkt på farge ved en evt. kommende adopsjon!!