hva skjer med meg? jeg trenger hjelp jenter...

[Anonym bruker]

Jeg har alltid vært en blid og positiv person og er det forsåvidt fortsatt! Utadvent også, og ikke redd for å si hva jeg mener. Har alltid syntes at det er kjempe koselig med besøk...

Men nå:

snart 5 mnd siden fødselen og jeg skjønner ikke hva som skjer! Jeg HATER å få besøk. spesielt av hans familie (sambo). og SPESIELT hans familie.

Og det er ikke snakk om at jeg ikke liker det liksom, det er et ORK, jeg får vondt i magen/diare og gruer meg skikkelig rett og slett! Kan ikke forklare det egentlig hvorfor det har blitt sånn. Tror det har sammenheng med at etter fødselen så var det ingen som tok hensyn til meg/oss hva besøk angikk. Folk bare troppet opp her og vi var (ER) UTROLIG slitne. Både på sykehuset og her hjemme... Følte at de ikke tok nei for svar og jeg tror det kanskej er dette som har utviket disse problemene.

Jeg føler også at de skal kritisere alt jeg gjør med gutten vår. Jeg gjør ingenting rett!

Hva er det som skjer??? Begynner jeg å bli deprimert eller utvikle angst? det er seriøst skikkelig ille... Hva skal jeg gjøre??

Idag kom de på besøk (de kommer gjerne annenhver dag) og tar OVERHODE ikke hensyn til at mannen min jobber 10 timer hver dag, jeg er oppe hver 20 min med gutten vår om natten (han har søvnproblem) osv.

Jeg føler jeg snart møter veggen:((((

[Anonym bruker]

det høres ut som om du har en slags angst.. for dei kan bare komme helt plutseligt..

 

kansje du bør oppsøke psykolog.. det hjalp veeldi på min søster. som hadde noe av det samme som deg.. som vondt i magen/diare og hodeverk..

[Legekjærringa]

Jeg tror ikke det er angst (ubegrunnet redsel). Kjenner meg igjen. Kanskje du begynner å bli deprimert og rett og slett er sliten...nesten litt utbrent....noe som er vanlig når man har små barn. Hvis det er et stort problem for deg så kan du søke hjelp, eller noen å snakke med. Og kanskje du og mannen din bør sette grenser for besøk...det er lov det. Ikke populært, men...ellers får du si at de får ta et tak mens de er hjemme hos deg ;0) fordi du/dere er så slitne og trenger hjelp....med hva som helst-.

[smillas]

Du trenger IKKE hjelp av psykolog i alle fall, dette er jo noe du bør være redd for! Alle besøkene bryter deg ned og avlaster deg overhodet ikke. Mitt forslag er at du sier at hans familie kun kan besøke dere når din sambo er hjemme. Du må virkelig sette foten ned for alle disse besøkene, for hvis ikke så kan du muligens på sikt bli asosial, Nå er det bare kroppen din som rettmessig forteller deg at nok er nok. Det samme bør du fortelle omgivelsene dine, si at du trenger en liten besøkspause og at dere må være begge to hjemme før du tar imot besøk fra andre enn dine egne nære venner og familie.

 

Nå reiser vi vekk i fire uker, etter et helt vanvittig besøkskjør her. Det blir ingen besøk! Kanskje du får med mannen din på en liten sydentur...?

[Anonym bruker]

forstår deg så godt..innpåslitne folk rett etter födselen opplevde jeg oxo.

ingen som tar hensyn, svigerforeldre som skal se på mens jeg ammer, jeg holdt på å bli gal.

ingen som skjönner at en trenger fred og ro, venne seg til den nye familien. lov å komme på besök men ikke overdrive. mine svigers overnatta veldig ofte den förste tiden og det likte jeg ikke. så mye man skal passe på og jeg klarte ikke å slappe av.

jeg har dessverre ingen råd, ville bare si at jeg föler med deg..

[Anonym bruker]

smilas: det hørtes UTROLIG deilig ut:))) vi reiser i morgen:=) hehe. hadde det bare vært så enkelt...

Jeg er bare såå sliten. NÅr sambo kommer hjem så har jeg bare lyst til at vi alle 3 legger oss for å sove litt, men vi har til dags dato aldri fått anledning til det:(

Føler meg helt utbrent! Både jeg og han har sagt ifra om at vi trenger tid for oss selv osv men de kommer for det om! Og sambo sa ganske kraftig ifra her en dag! (har var veldig sliten). . .

Men de mener at det er deres barnebarn så de må da få se han! Vi kan liksom ikke nekte dem det... ifølge dem)

 

 

[ifie]

Enig med de over her; dere må sette ned foten! Jeg sier "dere" for det er selvfølgelig viktig at samboeren din er med!

Siden du blir dårlig med diaré o.l. tenker jeg med én gang STRESS!

Du må få tilbake kontrollen så du kan slappe av!

Ta en god prat med samboeren din sånn at du er sikker på at han støtter deg også må dere ta tilbake kontrollen!!

 

Masse lykke til!

[Anonym bruker]

syns det er fælt at det har blitt sånn egentlig. for ting fungerte utmerket før...

 

Dessverre fører dette også til en del diskusjon mellom meg og sambo fr vi føler hele tiden at vi må komme på unnskyldninger for at i dag skal vi ikke ha besøk...

ved et par anledninger har vi latt være å åpne døra (de kom for det om vi sa vi skulle bort, sykt hva??) ... da ringte å styrte de... når kommer dere hjem? osv osv..

skulle ønske jeg og sambo og snupp kunne reise bort til en plass bare vi 3.... det hadde vært himmelsk...

 

Huff, forferdelig at jeg føler det slikt, men det er sånn det er...

[ifie]

Nå leste jeg noen andre svar fra deg her, og jeg ser jo at dere har sakt klart fra! Kanskje dere skal låse døren, dra for gardinene!

[Anonym bruker]

Oj annenhver dag synes jeg virket ofte. Vi besøker svigers nesten hver søndag og jeg drar hjem til min familie en av de andre dagene i uken. Har jo i tilegg venner og hverandre å ta vare på så. Jeg hadde heller ikke klart så mye besøk. Hadde sikkert klikka til slutt. Lås døra en gang i blant, må man så må man!!

[Anonym bruker]

hehe... ja kanskje det ja??

Hva skal man liksom gjøre? når folk ikke skjønner liksom?? Må jo også nevne at de begge to er hjemmeværende så de har lite å ta seg til...

de kunne hjulpet litt til, istedet for å kritisere at jeg ikke har nybakt kake når de kommer på besøk!

[Anonym bruker]

ja det er jo nettopp det! Vi har ALDRI en dag uten besøk... enten er det dem, eller så er det mine foreldre, venner eller andre bekjente som vil på besøk... Vil jo helst ikke si nei til mamma og pappa som tross alt bor langt unna. (2 timers kjøring)

samme med venner/venninner..

 

men merker liksom at dette også er et ork.. er bare så redd for at jeg har utviklet en form for angst... for jeg kjenner ikke meg selv igjen liksom... og vet ikke hva jeg skal gjøre med det:(

[Anonym bruker]

Heter mannen din Raymond? (tog du an?) hehe

[Anonym bruker]

nei mannen min heter ikke raymond:) hehe. hvordan det forresten?

hans navn er en av de første i alfabete:)

[Anonym bruker]

Raymond i "alle elsker Raymond". Tog du an nå da? haflahaflaha

 

(foreldrene der...)

[Anonym bruker]

Som kriseløsning kan du jo spille syk en stund, evt. babyen. Finn på en smittsom sykdom f.eks så kanskje du får fred en ukes tid:)

 

Uansett merkelig med foreldre/svigers som tropper opp til nybakte foreldre og forlanger full oppvartning. Det naturlige er jo å tilby seg å passe/trille slik at dere fikk kvile ut noen timer.

[Anonym bruker]

Tror kanskje ho hinta til serien "Alle elsker Raymond."

Nå er vi ikke helt i samme situasjon, men jeg kjenner meg likevel igjen. Svigers overkjørte mine og våre grenser veldig ei stund. Og vet du hva? Til slutt fikk de ikke lov å komme hit, og jeg nekta å dra opp til de, til de roet seg. Jeg ble også nødt til å ta den ekle samtalen med svigermor, om at ting ho sa og gjorde såret meg og fikk meg til å føle meg som en dårlig mor og kone. Da fikk ho opp øya. Ser at du/dere har prøvd å si fra, men hvis ingenting annet funker, hadde jeg gjort følgende: (barnslig kanskje, men likevel) Hvis du sier at dere ikke vil ha besøk, og de dukker opp likevel, så la de stå på trappa og se at dere overser de. Hvis de senere spør hvorfor, så kan du bare si at når de ikke hører på dere, hvorfor skal da dere høre på de? (eller ringeklokka da, i dette tilfelle, hehe)

Må bare si at forholdet til svigers nå er bedre enn noen gang, men det har ikke vært uten jobb. Håper det ordner seg for dere også! Lykke til! Skriv gjerne inn og fortell åssen det går!

[FuckFace]

SYns det var en god ide av anonym over her!!!!

La være å lukk opp døren, rett og slett!! Merker jeg blir skikkelig irritert når jeg leser dette. Forstår at de vil se barnabarnet sitt ofte, men de MÅ jo ta hensyn til dere også, ihvertfall nå i byrjan når alle er sliten!!

 

Jeg tror kanskje jeg ville sagt til både hans og dine foreldre, at: nå tar ikke vi imot besøk på en uke (f.eks). Vi må ha fred og vil bruke tid på babyen vår og oss selv. Hvis dere likevel kommer på døren, så lukker ikke vi opp. Så enkelt!

 

Håper de tar til vett!! Lykke til!

[Anonym bruker]

Men da tar de jo bare å speider i vinduene eller tar hånden inn i brevsprekken...

Ikke lett det der...

 

Håper ikke de bor i samme gata da, eller har tenkt å kjøpe der i hvert fall.

[Anonym bruker]

ja selvsagt;) alle elsker raymond:)

fy fader!!! har ikke tenkt på det før, men det er jo som å se svigermor. i anmasj hehe. *ler høyt* det var dagens:)

 

de bor nemlig 3 min unna her så det er kort vei for de... vi vurderer faktisk å flytte... vi snakket om det i går! de hører ikke og respekterer heller ikke det vi sier... så hva skal en da gjøre?

i trives bra her vi bor, men jeg orker ikke mer!

Jeg elsker sambo VIRKELIG over alt på jord... men kjenner at jeg er kommet så langt nå over hva jeg makter at enten så er det meg eller dem... er redd både for min psykiske og fysiske helse!

glemte å skrive at jeg har påbegynnende magesår... og jeg får store smerter når de kommer på besøk/før de kommer... blir kvalm og uvel og som jeg skrev får diare:( sorry detaljer....

Men jeg VIL IKKE DRA FRA SAMBO... vi har det så utrolig bra sammen, men dette driver oss fra hverandre:((((((((((((((((((((

[Anonym bruker]

Huff det hørtes ikke greit ut...

Dere må nesten bare si ifra SKIKKELIG...hvis det ikke hjelper ville jeg sagt at dere flytter om de ikke gir seg snart! ( For å få de til å ta det alvorlig)

 

Heldigvis renner ikke familiene våre ned dørene her i huset, og det fordi vi rett og slett var flinke til å si NEI til å begynne med. Vi sa vi ville være alene, og det måtte de godta... Min mor sa vi måtte passe oss så vi ikke ble sittende alene! Hun tror vi bare kjenner familien, og ikke har venner da sikkert - for det er faktisk ikke det samme å ha besøk av venner som familie!

 

Vi syns det er godt og ha alene tid, og prioritere dette. Selv om vi også har endel besøk.

 

Jeg syns så synd på deg, for hadde det vært slik her så hadde jeg faktisk flytta om det ble for ille og ingen tok hintet! Klarer ikke slike mennensker jeg skjønner du.. RESPEKT, sier jeg bare.!

[Anonym bruker]

ja jeg driver faktisk å ser på finn.no sine sider nå.

men det er da for ille at man skal måtte flytte for å fred?

 

Før fødselen sa vi KLART ifra at vi ønsket å 1 DAGEN for oss selv på sykehuset samt de første dagene hjemme alene. (jeg var veldig sliten, klarte ikke å gå faktisk). . .

Og sambo hadde bare fri i 3 dager noe som jeg så fremtil... jeg gledet meg sånn tild issetre dagene med kun oss 3:) det var/er jo en helt ny tilværelse liksom!

Jeg fødte kl 0830 og 10,00 (da jeg var i dusjen) kom de... svigers og alle hans tanter og onkler MED barn!

NÅr jeg kom inn på fødestua var det sikkert 25 stykker der. de bare "vi kom alikavel vi"

Sambo var så sint at han holdt på å eksplodere... "sa ikke jeg at vi ønsket å ha denne dagen for oss selv"? Etter en tre kvarters tid gikk han ut og hentet en pleier... hun sa til dem at vi måtte ha tid for oss selv nå!

Jeg gråt... følte det nesten som et overgrep altså! ganske sterkt ord, men der og da var det FORFERDELIG... ikke alle ønsker besøk i en slik situasjon!

Men joda sykehus opphold ble hyggeligdet... Folk kom og gikk som de selv ønsket, forutenom foreldrene mine som ringte først for å høre om det passet/om jeg var sliten osv...

Selv om familien hans ble "jaget" ut av fødestua med klar beskjed kom de igjen kl 14. (ikke alle da,men alikavel)....

"vi ble jo så kort i sta"...

De tre dagene ble ikke noen pause for oss (da vi kom hjem altså)... De ringte på i ett kjør... tilslutt åpnet vi ikke døra... Tror dere de tok hintet?? de sto seriøst å ringte og ringte på dørklokka! OG prøvde å ringe sambo på tlf.. herregud som jeg gråt i den tiden...

 

Skjønner dere? Noen har bare litt få antenner ute altså!!!!! Er det rart en får angst?

 

 

 

 

[Moi 32]

FY F...!! Skjønner godt at du blir "gal" og får magesår!! Om du makter så si det rett ut: dere gir meg magesår!!!! Eller flytt. Helst begge deler. Flytt nå før barnet blir større og må "rives opp" fra naboer og venner. IKKE AKSEPTER DETTE! Hils og si det til din mann! Det er helt for jævlig det du forteller!!

 

Vi får nesten aldri besøk av noen, bortsett fra min far som dukker opp 2-3 ganger i uka i 2min fordi han skal si et eller annet helt uinterressant, og da kommer han uten forvarsel og hverken ringer eller banker på, men LISTER seg inn for å ikke vekke gutten!! Enda jeg har sagt han skal ringe og /eller ringe på!! Og i tillegg så er det bare så han får vekket meg(de 2min jeg kan få sovet på ettermiddagen fordi gutten min nesten ikke sover på dagen), og så bare går han igjen. Bare forstyrrer uten å besøke ordentlig en gang altså..

[3tøffetyper]

Kropp og psyke henger sammen. Er man sliten i kroppen, blir hodet også preget av det, og det blir en ubalanse.

Visst dere trenger ro og fred, så

gi dere selv det, ved å låse døra, dersom vedkommende besøkende ikke kan ta hensyn til det dere ber om.

Husk at når mor har det bra, har barnet det bra - og omvendt!

Det er viktigere å ta hensyn til barnet, enn følelsene til de som tross alt ikke tar hensyn til dere!

Lykke til!

[Anonym bruker]

Uff, synes skikkelig synd i deg. Husker jeg var så gira på å vise frem lillemann at det ble litt for voldsomt for meg. Var visst ikke klar til så mye besøk likevel, men det var jo vår feil da. Men så får man liksom dårlig samvittighet også viss ikke alle får sett ham. Husker at samboeren mine sine slektninger var på besøk med svigers og ville så gjerne at vi skulle komme frem å vise gutten. Jeg var på vei, men ble plutselig så sliten av hele greia at jeg ombestemte meg. Prøvde å pumpe meg slik at mann å barn kunne dra alene, men pumping og stress hører ikke sammen. I tilegg ble jeg såå lei meg fordi jeg ikke orket å være med slik at samboer fikk vist fram sønnen. Det gjor det ikke akkurat bedre at slektningene til samboeren ringte heeele tiden og ikke tok hintet når vi ikke svarte. Tror de ringe 6-7 ganger. Jeg gråt og gråt og følte meg såå sliten og klikka nesten av at de ikke ga opp. Den første tiden da lillemann var helt avhengig av meg var ikke bare koselig nei:/