noen som ikke helt våger å si det dei mener til sambo/

[Anonym bruker]

typen eller mannen??

 

når vi diskuterer så går jeg bare, eller begynner å gråte...

 

er nett som om jeg er redd å si det jeg virkelig mener..

har jeg funne feil mannda? eller?

 

råd/tips?

[Anonym bruker]

kan noen legge ut på skravle for meg??

litt fort?!?!

[Anonym bruker]

Jeg sier det jeg mener og tenker..det er det jeg liker ved ekteskapet vårt..Har värt slik fra förste dagen vi möttes.

Husker at jeg ikke var slik i tidligere forhold , da holdt jeg mye tilbake.

Men så har mannen min også värt veldig ärlig. Veldig god egenskap han har. Flink til å prate om ting.

Vi har ikke problemer med å snakke om alt, på godt og vondt!

[Anonym bruker]

han har ingen problem med å være ærlig. men jeg har.. syns det er så trist. men våger liksom ikke.. hvorfor??

 

ingen som vil legge ut på skravle?

[hit og dit]

For meg er det viktig å vera meg sjølv i forholdet, og å føle meg så naturlig og avslappet som mulig. Eg er ikkje redd for å sei det eg meiner, og eg er ikkje så redd for å høyre kva han meiner. Det er jo og viktig med tonen det blir sagt i.

 

Kvifor er du redd? Er du redd for å såre han? Er du redd reaksjonen hans?

[hit og dit]

Lagt ut

 

Overskrifta blei litt dum kanskje. Skreiv berre fra anonym på småtroll. Glemte å indikere tema.

[Anonym bruker]

aner ikke hvorfor jeg er redd.. kansje for å miste han?

for av og til så høres det ut på han som om at jeg ikke betyr så mye. han savner meg liksom ikke når jeg har vore borte en dag å to.. vertfall ikke på samme måten.. men tenker det liksom er sånn menn er.?

[Anonym bruker]

tusen takk

[hit og dit]

Enkelte er jo mindre flinke til å vise følelsar enn andre. Far min er slik. Det er vanskelig å lese han på ein måte, og det kan vera slitsomt. For meg er det viktig å få bekreftelse fra sambuar at eg "betyr" noko, kanskje særlig sidan far min ikkje er så flink med det.

 

Tenk slik: dåke diskurterer jo, og han blir. Så da tåler han nok å høyre meininga di og. Kanskje han sakner å høyre kva du meiner. Det er lettare å takle andre sine meiningar enn andre si taushet. SYnes eg då.

 

Med mindre du meiner særdeles stygge ting da, men då hadde du nok ikkje vert så redd for å miste han ;-)

[Anonym bruker]

nei, er ikke stygge ting.. har ikke noen stygge tanker om han.. kansje eg bare er litt usikker på meg selv??

men føler meg og litt dum. føler eg ikke har noe "nyttigt" å si.. at alt blir så dumt på en måte.... får ikke skikkeli satt ord på mine følelser??

 

off.. stakkars mannen min! men vi har det fint i hverdagen. men av og til er det jo alltid en diskusjon eller noe..

[Anonym bruker]

dytter

[Anonym bruker]

noen innspill?

[Anonym bruker]

Hei du!

Det høres veldig kjent ut for meg... Synes ofte det er vanskelig å sette ord på hva som egentlig er galt, får bare en vond følelse av at "dette er ikke helt rettferdig" inni meg og så begynner jeg å gråte. Jeg og mannen har heldigvis kunnet snakke en del om dette - han synes faktisk det er veldig slitsomt at han må gjette seg til hva jeg egentlig mener og det skjønner jeg veldig godt.

 

Prøver å skjerpe meg og være ærlig og blir litt bedre for hver dag som går. Har etterhvert forstått at det har med at jeg er veldig dårlig på å håndtere konflikter og at det rett og slett er noe jeg må trene på.

 

Leste et sted at de som holder ting inne i gjennomsnitt lever noen år kortere enn de som er flinke til å få ting ut, med andre ord så må vi skjerpe oss - det er rett og slett usunt!:-)

[Anonym bruker]

ja, eg bør vell ta meg i sammen å begynne å "snakke" da..

tusen takk for alle svar jenter!!

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg skjønner hva du mener, for jeg var akkurat slik med x'en min. Og han fikk meg heller ikke til å føle meg savnet om en av oss var borte et par dager. Bare i begynnelsen når alt var rosenrødt...hehe.

Til slutt gikk jeg, for jeg ville ikke leve et sikt liv hvor jeg ikke turte å si mine meninger, og det turte jeg ikke fordi jeg visste at han ikke mendte det samme, så kom frem til det at det ikke var noe vits å fortsette, og det sa jeg til han når jeg gjorde det slutt, noe han var enig i egentlig. Vi var rett og slett for ulike på for mye.

 

Han jeg er sammen med nå derimot er helt fantastisk. Vi kan prate om absolutt ALT, og vi kan begge si hva vi føler og mener selv om den andre ikke mener det samme. Vi lar hverandre prate og prøver å skjønne hva den andre mener. Det er så utrolig mye bedre og være i et forhold hvor man kan være 100% seg selv på godt og vondt, og det er utrolig viktig i mine øyne, siden du skal leve resten av liver med denne fyren - forhåpentligvis.

 

Prøv og begynn å si hva du føler og mener. Bare prøv og vær deg selv 100% og se hvordan det går. Jeg ville startet med å snakke med kjæresten din nå om situasjonen, og at du vil prøve å skjerpe deg skikkelig for din del - og hans! Kan jo være lurt og snakke om det først, slik at du plutselig en dag bare forandrer deg. Det kan jo virke mistenktsom for han..

 

Ønsker deg masse lykke til!