Hvor stor innflytelse mener dere steforeldre skal/bør ha?

[FrøkenKnallkul]

Tråden vedr. økonomi ble så lang, så jeg stiller heller spørsmålet i en ny tråd

 

Som dere kan se av den andre tråden føler jeg at det blir urettferdig og feil at jeg skal bidra økonomisk når det gjelder mine stebarn. Noen av dere var enige med meg, andre uenige.

 

Jeg har tenkt en hel del på dette, og kommet frem til hva jeg tror grunnen er til at jeg føler at det blir så urettferdig at jeg skal påta meg et forsørgeransvar overfor mine stebarn også. Det bunner rett og slett ut i mors oppførsel mot meg og barnas far. Hun mener at far (og iallefall jeg!!!) ikke har noe vi skulle ha sagt når det gjelder oppdragelse generelt, når barna skal slutte med bleie, hvilke fritidsaktiviteter de skal være med på, når de bør tas med til frisøren osv. Etter at vi ble sammen har hun holdt et helvete stort sett hele tiden, dette sliter etterhvert mye på meg. Mer og mer vil jeg si, jeg er rett og slett veldig sliten av alt dette styret (brutte avtaler, løgnhistorier om meg og far osv).

 

I og med at hun behandler meg (og forsåvidt mannen min også) på denne måten merker jeg at jeg inntar en litt fiendtlig holdning når det gjelder økonomi. Jeg ønsker å bruke mine penger på meg selv, mannen min og vårt felles barn.

 

Jeg føler at så lenge jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt når det gjelder mine stebarn, så blir det urettferdig at jeg skal bidra ut over det mest nødvendige. Det er jo forsåvidt dette de fleste familieterapauter råder steforeldre til; vi skal holde oss på avstand, ikke blande oss opp i spørsmål vedrørende oppdragelse, ikke irettesette barna. Dette skal være mor og fars oppgave. Var nylig inne på Doktor Onlines samlivsforum, og der var disse rådene gitt flere ganger.

 

Jeg føler rett og slett at min rolle som stemor er å godta det meste, selv om jeg selvsagt har en del jeg skulle ha sagt i mitt hjem. Mannen min og jeg er stort sett enige om det aller meste, så det er ikke der problemet ligger. Problemet er barnas mor, som behandler både meg og mannen min som dritt, selv om vi prøver å være greie og imøtekommende.

 

I tillegg føler jeg meg som en hushjelp for barna når de er her. Hele helga går med til klesvask (de kommer som oftest i svært skitne klær, må vaske alt fra undertøy til ytterjakker), rydding og vasking. Eldstejenta er lite flink til å hjelpe til, hun har mye anvar hos sin mor, og har hvilehjem her hos oss.

 

Huff, dette ble litt av en utblåsning! Men hva mener dere? Hvor mye mener dere jeg som stemor og vi som "samværshjem" kan bestemme når det gjelder oppdragelse osv?

 

Vil bare tilføye at jeg og mannen min samarbeider fint, vi er enige om det meste som angår både særkullsbarna og vårt felles barn. Han ergrer seg også over manglende oppdragelse fra mors side, og føler at det er lite han kan få til med å ha barna kun annen hver helg.

 

Jeg føler meg som et troll som ikke klarer å se bort fra alle disse tingene og kun fokusere på barnas ve og vel. Til og begynne med gikk det helt greit, men nå etter at vi fikk et barn sammen, føler jeg at det blir mer og mer vanskelig. Føler at min oppgave er å gi og gi og gi, med tanke på kjærlighet, omsorg og økonomi.

[Maud]

Jeg er uenig med "ekspertene" som mener at det kun er mor og far som skal oppdra. Jeg mener at de voksne som omgir barnet til enhver tid må sette grenser og vise at de voksne bestemmer. Hvordan skal man ellers unngå "Det bestemmer ikke du, du er ikke moren min/læreren min/faren min" eller hva barn sier når de ikke vil bestemmes over? Få tilbake Gro Harlem Brundtlands nabokjerring, sier nå jeg?

 

Jeg mener altså at du skal sette grenser for stebarna dine når de er hos dere. Helst på en måte som viser at du og pappa'n spiller på lag selvfølgelig, men det høres det ut som om dere får til. Jeg forventer av min mann at han tar del i oppdragelsen av min særkullssønn. Å skulle bo sammen ville ellers vært vanskelig. Jeg skjønner også at stemoren setter grenser for gutten når han er hos faren. De setter ikke alltid grensene der jeg ville gjort, men hjemme hos dem er det de som bestemmer. Min sønn har fire viktige voksenpersoner i livet sitt og alle fire er dermed med på å bestemme retningen han skal oppdras i.

 

Jeg forventer for øvrig også at mannen min bidrar økonomisk overfor min sønn. Vi tjener egentlig bra begge to, men mannen litt bedre. Det ville vært utenkelig for meg hvis hans merinntekt bare skulle gått til fellesbarna.

 

Når det gjelder praktisk hjelp tror jeg du opplever det samme som alle med litt store barn opplever. Det er frustrerende å gjøre "alt" uten at noen sier takk og bidrar praktisk. Løsningen må vel være å sette dere ned sammen og sørge for at du og mannen kommer til enighet om hva som er rimelige forventninger. Ungdom hjelper vel sjelden til av seg selv.

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg syns at en stemor/stefar skal ha så mye og si angående stebarna som det føles naturlig dem i mellom og ha.

altså: som her har stemor vært i barnets liv helle tiden, og er like mye foreldre som far (kansje mer? hva vet vel jeg). så at hun ikke skal kunne si til småen at han må høre etter på regler i deres hjem blir jo helt på trynet. men når man kommer inn i barnets liv når de er mye større så blir det jo ofte vanskligere. og man må kansje trå litt forsiktigere ovenfor barna.

men det betyr ikke at stemor/stefar trenger og være med på familiværnkontoret osv. jeg mener stemor og far burde snakke sammen og bli enige om hva som de ønsker av en avtalle. så burde mor og stefar bli enige seg i mellom. så kan far og mor diskutere og prøve og få til en løsning som passer begge parter. rett og slett fordi "jo flere kokker jo mere søl" og selvsakt så gjelder jo ikke dette i alle tilfeller. noen greier utmerktet og snakke sammen alle 4. (men dere forstår hva meg mener)

 

men igjen så har ikke stemor/stefar noe ansvar ut over det de tar på seg. om en stemor eller stefar ikke ønsker og være med på og bestemme så er det jo ingen som kan pålegge dem det.

på samme måte er det med økonomi. det er jo relativt naturlig at man sammarbeider som et par og hjelper alle barna. men ingen kan tvinge steforeldre til og gjøre det. man kan bare velge om man vil eller ikke vil være sammen med de

 

 

[*-*]

Ja, jeg tenker det samme som Maud og mortilgunnar, det er naturlig at alle deltar og har omsorg for barna i et felles hjem. Og samtidig er det sikkert greit at foreldrene er utsendinger ved forhandlinger så lenge det blir tatt hensyn til at det er to familier med likeverdige voksne som skal få hverdagen til å gå opp.

 

Jeg har også tidligere lest om alle disse rådene om at steforeldre ikke skal legge seg noe særlig oppi ting som har med oppdragelse eller oppfølging av barna å gjøre, de skal være på sidelinjen og skal de delta så skal de bare støtte opp under mors og fars oppdragelse. Jeg innbiller meg at de rådene der er laget litt i skilsmissenes steinalder, det funker jo ikke sånn i en vanlig familie. Hvis ikke jeg hadde fått lov til å være viktig omsorgsperson for mine stebarn, dvs bry med om og med dem og ikke minst sette grenser for dem, så ville jeg ikke kjent noe nærhet eller ansvar for barna og det ville vært veldig vanskelig å bo med dem. Da ville jeg heller ikke fått noe særlig tilbake fra barna fordi vi var distanserte, og det ville vært en ren minus-situasjon.

 

Man kan ikke forvente at steforeldre skal behandle barna som sine 'egne' hvis de ikke får lov til å være 'foreldrepersoner' for stebarna sine. Men så klart, man må se an barna, kommer man inn i livet deres sent så må man selvfølgelig være varsom med å blande seg hardt inn i grensesetting og oppdragelse - ikke for foreldrenes skyld, men fordi man ikke kjenner barna så godt, de er store og har egne oppfatninger om hvordan ting skal være og hvem som skal få si noe om deres liv. Det er selvfølgelig også forskjell på hvor mye man ser dem, om barna bor i hjemmet helt eller delvis eller er på samvær. Er det sjeldent samvær føler kanskje store barn og far at de trenger den tiden litt for seg selv. Men generelt så mener jeg at det uansett er lurt og viktig å bruke tid mye på hverandre i starten, bli kjent med barna, gjøre morsomme ting sammen alle sammen og jobbe ordentlig for å legge grunnlaget for en ny familie hvor alle er inkludert på lik linje. Det kommer ikke av seg selv og det er de voksnes ansvar.

 

Hvis jeg hadde hatt steforeldre til egne barn så håper jeg ta jeg ville klart å gjøre alt som sto i min makt for at barna skulle få et godt forhold til stemor eller stefar. Det er sikkert utrolig vanskelig etter et brudd, men likevel det viktigste av alt hvis man vil at barna skal ha det bra, Viser man at man inkluderer steforeldre, lar de få være viktige personer i barnas liv, delta i bursdager, skoleavslutninger og viser den andre familien at begge de voksne der er viktige, så får man steforeldre som bryr seg om barna, ønsker å ta vare på dem og vil barnas beste - i stedet for at stebarn og steforeldre blir inntrengere, konkurrenter og hår i suppa i hverandres liv. Det kan ikke bli for mange voksne som bryr seg om og er glad i et barn!

 

 

[Lykkeliten og jeg]

Jeg syns at sålenge barna er hjemme i ditt hjem, har du retten til å sette grenser og "oppdra" litt. For eks... rydd opp etter deg, svar ordentlig, spis pent osv.

Hva når fellesbarnet deres blir såpass stort at det ser at han/hun må sitte pent og vente for eks, mens stebarnet kan gå fra? Eller slipper å rydde? det funker ikke.

Og å være steforelder og ikke kunne "blande seg inn" i oppdragelse eller avtaler etc... det er ikke levbart. føler jeg.

[FrøkenKnallkul]

Du har mye rett i det du skriver - kjenner at det jeg egenlig ønsker meg er et slikt opplegg!

 

Forsåvidt så er jeg og mannen min enige om "lover og regler" her hjemme hos oss og vet akkurat hvordan vi vil ha det, hva vi ønsker barna skal gjøre osv. Jeg sier fra når jeg mener det er nødvendig og stebarna spør meg om lov til ting like ofte som de spør faren.

 

Problemet er bare det at moren deres lærer dem svært lite av det jeg vil kalle normal folkeskikk. Eldstejenta som er 11 oppfører seg f.eks som en gris når vi spiser, bruker hendene like mye som bestikket. Lillesøster på 4 er faktisk mye flinkere. Dette irriterer både mannen min og meg. I tillegg er hun vant med at skitne og rene klær ligger i en haug på gulvet. Slike ting sliter på oss her, for vi begge liker å ha det passe ryddig og rent. Nå ser jeg bort fra det normale rotet det medfører å ha barn i hus... I tillegg blander hun seg hele tiden når vi voksne snakker, avbryter og er frekk i munnen dersom hun blir irettesatt. Vi har prøvd å ta tak i disse tingene når hun er her på samvær, men har gitt det opp. Orker ikke å bruke samværshelgene kun på mas og kjeft.

 

Og siden moren deres nekter å snakke med mannen min (all kommunikasjon går gjennom barna), er det jo ikke så lett for oss å komme med innspill som kan bedre barnas oppførsel. Hun har flere ganger kommet med kommentarer til mannen min som "du har ikke noe du skulle ha sagt, du er bare faren deres". Sykt spør du meg.

 

Ønsker virkelig vi kunne blitt invitert til å delta mer aktivt i barnas liv, vært med på skoleavslutninger o.l. Men slik er det ikke, vi fungerer kun som et slags avlastningshjem for mor.

 

Jeg er jo glad i disse to barna, de er utrolig snille og greie selv om folkeskikken ikke er helt på plass Ikke minst setter jeg stor pris på at de bryr seg så mye om lillebroren sin! Alt hadde nok vært så mye enklere om samarbeidet mellom mannen min og deres mor hadde fungert.

 

 

[ostekaka]

Det er ikke så lett å svare generellt på disse tingene, det kommer jo an på så mye, hvor gamle barna er, hvor mye de er hos dere, hvor konfliktfylt det er mellom hjemmene, hvor konfliktfylt det er i hjemmet, og det kommer jo an på hvordan du og din mann samarbeider, hvor mye han vil du skal bidra og hvor mye du selv ønsker å bidra.

 

Jeg ser at det er mange mødre som ikke kunne leve i forholdene sine ten at deres nye mann deltok fullt ut i oppfostrelse av barna, muligens er det annerledes for fedre og deres nye partnere. Muligens er det viktigere at en fulltids ste deltar mer enn en halvtids ste, i alle fall for den biologiske forelder parten. Uff dette ble rotete.

Jeg har også inntrykk av at det er mange stemødre som stiller seg spørsmålet, hvor mye vil de at jeg skal delta og hvor mye ønsker jeg selv å delta. Jeg føler det blir en forhandlings situasjon mellom de voksne i familien, og det er opp til dem å finne en balanse som passer dem.

Selv kunne jeg nok ønske meg mer innflytelse, eller bedre samarbeid, men for meg er ikke uenigheter rundt dem en stor nok del av forholdet mellom meg og min kjære til at jeg ikke ønsker å leve med han, ikke virker det som om det er en stor nok konflikt for han heller til ikke å ønske å leve med meg.

Selvsagt er det fint om en er enig og samkjørt på de fleste områder, men slik er det jo skjeldent med mennesker, det er ikke ofte en er enig om alt.

Jeg er fornøyd med den innflytelse jeg har, og ting er greit nok når det gjelder dette. Er du ikke fornøyd og føler deg overkjørt, så må du ta det opp med din partner. Jeg kan godt legge til at hos oss så har vi gått mange runder om mye forskjellig, og kommer sikkert til å gjøre det igjen. Hvor mye samvær, hvor ofte samvær, hvordan samvær, leggetider, mat, sultestreiker, oppførsel, språkbruk, pengeforbruk, men en må ikke la det ta overhånd, da blir livet bare trist.

[Gjest]

Det har med personkjemi å gjøre.

 

Det er viktig for mange biomødre at stefar deltar. Det er tross alt en mann hun liker og har tillit til, ønsker inn i livet sitt og barnas liv o.s.v. Han ville ikke vært stefar ellers...

Like viktig er det for mange biomødre at stemor IKKE deltar. I hvert fall i tilfelle biomor betrakter stemor som en inntrenger hun ikke har tillit til, ikke ønsker inn i livet sitt o.s.v.

 

Dessuten er en god stemor en konkurent, mens en god stefar er et supplement og en støtte for biomor.

 

Når barnet er "hjemme" er det bra med en farsfigur, og helst en som biomor har håndplukket. Når barnet er "hos far", så er det for å være sammen med far og ingen andre.

[mamma til twins]

Jeg er enig med Maud. Jeg er også aleneforsørger, og det ville være utenkelig at min nye mann ikke bidro økonomisk i forhold til barnet mitt. Han har tatt på seg en rolle som stefar, og det innebærer at han blir en "pappa" i vår hverdag, også økonomisk. Vi skal jo ha en noenlunde felles økonomi. Og når man har fått en ny familie med nytt barn, så mister man jo alle økonomiske fordeler man har som aleneforsørger. Dette kan da bare bety at det er meningen at steforelderen skal bidra.

 

Det blir litt for smålig at man skal "straffe" både far og barnet økonomisk, fordi man har et anstrengt forhold til biomor. Jeg ville hevet meg over dette. Hvorfor la biomor ha en så stor på innvirkning på hverdagen deres, da vinner jo hun.

 

[mamma til twins]

Synes forøvrig at det bør være like regler for hele ungeskokken, uavhengig av om de er stebarn eller egne barn. Kjører man konsekvent på med samme regelsett, og ikke begynner med forskjellsbehandling så tror jeg mye ordner seg.

 

Biomor har absolutt ingen rett til å legge seg borti oppdragelsen i hjemmet til far. Må nok innrømme at jeg ville ha reagert dersom jeg fikk tilbakemeldinger om at jentungen aldri pusset tenner, la seg kl.23 hver kveld og spiste nugatti hver dag. Men i prinsippet så stoler jeg på fars evner som forelder.

 

Far har også all verdens rett til å bestemme fritidsaktivitetene til ungen, men da innebærer dette at han betaler for det og han tar seg av levering/henting. Jeg (og mannen min) betaler og organiserer de fritidsaktivitene vi ønsker hun skal delta på.