Dere med tenåringer... hva er normalt?

[Myra]

Dette er min stedatter og jeg synes det er kjempevanskelig. Har jo ingen erfaring foruten at jeg husker veldig hvordan jeg selv var som tenåring. Denne tenåringen bor fremdeles hos mamman sin og er i veldig opposisjon mot mamma (som jo er veldig normalt). Hos oss er pappa nesten en guru. Synes det grenser til å være unormalt, men det er vanskelig. Hun er veldig klengete på pappa. Hvor normalt er det at en fjortenåring skal sitte på fanget og gi nattaklemmer og klemmer nærmest i tide og utide? Ikke bare pappa, jeg får også klem men ikke like mye. Hun er nok veldig fysisk, men hvor går grensen? Min samboer er også sånn ta-på menneske. Men da jeg ble tenåring hadde jeg sluttet med å gi nattaklemmer til mine foreldre. Det var pyton. Hun er generelt veldig å skal være sammen med oss, skal være deltagende i "voksen"-samtaler og er i det hele tatt veldig til stede. Setter jo grenser og prøver å få litt voksentid. Men synes det er slitsomt og er redd for å bli oppfattet som sjalu eller en bitch.

Jeg vet bare at da jeg var tenåring var det å tilbringe tid sammen med foreldrene døden, og være med på besøk til deres venner - helt uaktuelt. Men vi er jo forskjellige.

Er litt redd for at hun har dårlig utviklede sosiale antenner. Hun har ikke mange venner og det er jeg bekymret for. Hun kan være ganske intens med venninner også og blir kanskje litt oppslukende.

 

Kan noen gi meg synspunkter? Vet ikke om jeg gjør dette til noe det ikke er og synes det er vanskelig å ta opp med samboer.

[dritgrei hei hei!]

:-) Kan jeg få svare selvom jeg ikke er tenåringsmamma??? Det er nemlig meg du beskriver, og jeg sitter mer enn gjerne på fanget til pappa enda jeg, og nå er jeg 30 år. ha ha ha jeg klemmer og koser på alle jeg er glad i, og jeh gar alltid elsket å være hjemme i helgene sammen med mine foreldre, men jeg føler ikke jeg har dårlig utviklede sosiale antenner :-)))

 

Men nå vet jo ikke jeg hvordan hun her er... Jeg bare tenker at om hun fungere noenlunde normalt i sosiale settinger, så vill ejg ikke bekymret meg for at hun er gld i dere og trenger den tryggheten det gir å få en godnattklem.

 

:-)

[Myra]

Ja, man vurderer jo ut fra seg selv. Jeg sluttet i tenårene og er vel ikke så veldig fysisk av meg fra naturen. Jeg var nesten aldri sammen med foreldrene mine i tenårene og det er ikke fordi det er noe "galt" med mine foreldre. Jeg stortrives sammen med de i voksen alder. Men jeg skulle bare være sammen med venninner. Og sånn hadde vel stort sett mine venninner det også. Kan ikke skjønne at tenåringer vil sitte sammen med foreldrene i sosiale sammenhenger eller at foreldrene vil ha dem der.

Fikk du være sammen med foreldrene dine og deres venner i sosiale lag? Dvs høre på hva de snakket om. Vi "ungene" ble stort sett "jaget" ut å stua når mamma og pappa fikk besøk av sine venner om kveldene.

Jeg mener selvfølgelig alt med måte.

 

Og når det gjelder henne har hun veldig vanskelig for å sette grenser for seg selv. Hun må faktisk bli oppfordret til å si i fra og til å ha egne meninger. Hun er veldig opptatt av å gjøre alle til lags.

Og det ser jeg som en del av løsrivningsprossessen det å si fra å være i opposisjon mot sine foreldre. Å være egosentrisk er vel litt av jobben til en tenåring.

[dritgrei hei hei!]

Vi ungene i vår familie har alltid vært velkomne overalt ved alle middagsbord, og det var der alle sammenkomstene var - rundt langbordet til langt på kveld. Kanskje gikk vi ut en tur men vi kom inn igjen likevel. koseligere å være et sted med god stemning, enn ute i gata med fulle ungdommer. Det er nemlig ikke hyggelig i det hele tatt syns jeg. Jeg syntes det ikke da, og jeg syns fortsatt ikke at fyll er artig. Da var det mye artigere å være der hvor samtalene gikk meg over hodet, men det gjorde ikke noe for stemningen var ikke til å ta feil av. Sånn er det i grunnen enda, og i vårt bryllup var det mange av "mamma sine venner" som var invitert, nettopp fordi jeg alltid har vært naturlig for dem, og de alltid har vært naturlig for meg. Nå til sommeren min inviterer den søstra mi på samme måten. Men som sagt, jeg kjenner jo ikke jenta deres, og utifra det du sier er det ikke lett å mene noen om hun har det vanskelig sosialt. Jeg bare kjente meg igjen i lysten til å være hjemme...

 

 

:-)

[Attpåklatten :-)™]

Tror ikke det er noen standard på hva som er normal oppførsel for en tenåring, men at det er like individuelt som alt annet.

 

Noen er slik og noen er sånn.

 

Selv har jeg to store som er av hver sitt kaliber....den eldste har alltid likt å sitte hjemme med oss voksne, følge med og delta på samtaler. Den neste i rekka har vært som meg selv, i opposisjon fra tidlig tenår:-)

 

Å klemme på og kose kan man aldri bli for stor til synes jeg. Og jeg ville synes det var fryktelig trist om mine store sluttet med det. Forstår at ikke alle mennesker er like fysiske, men synes heller ikke man skal se skjevt på denne siden hos andre. Det er kun positivt å tørre være slik som du beskriver henne. Noen er barnsligere enn andre på samme alder og det blir jo feil om vi skal sammenligne dem med oss selv og tro at det er standarden for en normal tenåringsoppførsel.....

 

Det jeg godt kan forstå er at du synes det blir "mye" henne innimellom, det kan jeg synes også med to tenåringer i hus. Mye dreier seg om dem og de tar mye plass. Jeg har gitt opp å ha voksentid på kveldene, det er en saga blott hjemme hos oss, hvor vi voksne faktisk kan legge oss tidligere enn tenåringene:-)

 

Her tror jeg man rett og slett må finne nye måter å være sammen på om man ikke er vant til å være sammen med tenåringene på denne måten.

 

Det er en enorm glede å tilbringe tid med disse små voksne og det er spennende å se hva som rører seg inni dem.

 

Man trenger et åpent sinn, man trenger kanskje å revurdere noen prinsipper man satt når de var yngre og ikke minst innse at å ha tenåringer i hus er noe annet enn å ha småbarn. De krever mye innimellom disse halvslampene våre:-)

 

Hva med å la henne invitere hjem de vennene hun har kontakt med og være tilstede som litt "kule" voksne, som faktisk møter ungene med åpenhet og kommunikasjon.......det har vi god erfaring med og vi ser at de formelig renner inn døra vår i perioder. For å prate, gråte, fortelle og le:-) Og det er virkelig en stor glede å få være aktiv voksen i tenåringers liv.

 

Man må igrunn sette seg selv og sine egne behov litt til siden i denne perioden også, akkurat som i småbarnsperioden:-)

 

Om du ønsker mer voksentid med din kjære, så prøv å få til at dere to skaffer barnepike og gjør noe sammen, kun dere to. Det tror jeg kanskje flere av oss burde bli flinkere til å få til:-)

 

[Attpåklatten :-)™]

Glemte å si at det kanskje også kan se ut som om hun har det behovet for voksenkontakt som hun søker hjemme hos dere. Vet jo ikke noe om hvordan det er hos mamman, men mange barn føler (dessverre) et visst ansvar for den forelderen som kanskje lever alene og kjører dermed alt ut på den andre plassen.......og gjerne der de føler seg mest trygge:-) Så akkurat det ville jeg tatt som et kompliment om jeg var deg;-

[Myra]

Det som er litt synd er at det ikke alltid er lysten hennes til å være sammen med oss. Men at hun ikke har noen venninner å være sammen på fritiden. Hun spiller fotball og sier at hun har venner i skoletiden, men aldri utenom. Og her hvor vi bor har hun ingen. Har bedt henne ta med en venninne i helgene, men det er veldig sjelden.

 

Skjønner selvfølgelig at ting har forandret seg fra da vi vokste opp. Ungene er mye mer synlig i dag. Og i familiesammenkomster er både store og små velkommen. Men dersom jeg får en venninne på besøk og er det ikke alltid det passer med noen ekstra ører.