Noen gode råd?

[Anonym bruker]

Samboeren min har et barn på 12 år fra før. H*n sier at h*n vil flytte til oss, fra mora. Dette fordi h*n ikke trives der de bor nå, blir mobba på skolen osv. Mora er også håpløs på å følge opp barnet. Hun hjelper ikke til med lekser, møter ikke på foreldremøter, juleavslutninger osv. Dvs, for øyeblikket hjelper hun nok til noe med lekser, for vi vet at læreren har strammet henne opp. Men av erfaring vet jeg at dette varer omtrent akkurat så lenge at hun tror det er greit å slutte igjen. Før juleavslutningen sa hun til barnet at det gadd hun ikke å være med på.

De spiser heller omtrent aldri middag, barnet får heller en 50-lapp å kjøpe pizza eller pommes frites for.

Barnet kommer gjerne til oss med for dårlige klær (uten jakke om høsten, mangler votter og lue om vinteren osv). Samboeren min prøvde ta opp dette med eksen en gang, da fikk han beskjed om at barnet ikke ville ha på seg jakke, så da kunne ikke hun tvinge det til det. Og vottene ble bare rota bort, så det gadd hun ikke kjøpe lenger.

Samboeren min skal møte henne og barnet i dag eller i morgen for å diskutere saken, og om barnet skal flytte hit, men hun har egentlig gjort det klart allerede at det ikke er aktuelt. Jeg mener at hun gang på gang viser at hun ikke evner å ta ordentlig vare på barnet, og at det beste er om h*n flytter hit, som h*n selv sier h*n vil. Samboeren min sier han også er lei av hvordan hun oppfører seg, og er fortvila over det hele, men jeg er redd han ikke helt tør å ta en ordentlig krangel med henne, for vi er ganske sikre på at hun ikke blir noe mer samarbeidsvillig av det. Men det mener jeg vi bare får leve med om barnet får det bedre. Når det er 12 år skal det vel også tas kraftig hensyn til hva barnet selv ønsker?

Hvilke muligheter har vi om mora setter seg helt på bakbeina? De har delt foreldreansvar for barnet, så far har vel absolutt noe han skulle ha sagt?

Føler meg så maktesløs selv oppe i det hele, jeg ser at barnet ikke har det så bra, men har ingen rettigheter selv, så alt må gå om samboeren min. Er det noe annet jeg kan gjøre?

Setter stor pris på innspill, gjerne fra biomødre også!

 

Velger å være anonym denne gangen.

[Anonym bruker]

Ingen...? Nå har biomor til og med nektet å møte samboeren min, mente at barnet hadde det helt fint som det var. Blir så fortvila, er jo ikke noe som nytter. Samboeren min har sagt at om barnet fortsatt mener det vil flytte får han kreve megling, så da skjer det kanskje noe. Men hva om hun nekter dette også? Plikter hun å møte? De flyttet fra hverandre før kravet om mekling mellom foreldre kom.

 

HI

[Anonym bruker]

Hun plikter ikke å møte. Tror det vanlige er å kalle inn til 3 timer, og dersom mor ikke har møtt opp til da vil det bli skrevet en meklingsattest som far evt kan bruke som "bevis" i en rettssak.

[Anonym bruker]

Men hun stiller svakt i en evt rettssak om meklingsattesten viser at hun ikke har møtt? Vi mistenker at hun nekter å diskutere dette fordi hun vet hun stiller svakt og håper samboeren min skal droppe hele greia om hun trenerer det lenge nok. Om det er sånn at barnet har ombestemt seg og ikke vil flytte likevel risikerer hun jo fint lite ved å prate om situasjonen.

 

HI

[Anonym bruker]

Ja, det vil ikke akkurat styrke hennes posisjon om hun ikke stiller. Tar seg svært dårlig ut i retten. De ser mye på hvem som utviser samarbeidsvilje/evne, og hvem som skaper konflikt og ugreie. Dessuten er jo gutten 12 år og retten vil legge myye vekt på hva han vil i en evt rettssak. Håper dere slipper å gå så langt, og at det ordner seg til det beste for dere og gutten.

[Nordhagenjentene :)]

Det kan ta lang tid, spesielt om hun trenerer, men stå på. Jobb for ungen! Det er tydelig at h*n trenger å være hos dere...

 

Lykke til!!!

[SusieQ]

Vi har hatt mye av det samme problemet som dere har. Barna fikk aldri middag, hadde veldig lite oppfølging og var mye alene. De hadde skikkelige klær da. Problemet er som du sier, hva hvis barnet ombestemmer seg om hvor h*n vil være. Det slet vi veldig med. Det er ikke vanskelig for en mor å overtale barnet sitt til at det skal bli hos henne. Vi bestemte oss for å være der når barna trengte det, passe på at de fikk skikkelig mat og hjelp når de var hos oss og var veldig klar på at de alltid var velkomne til oss, og ellers prøve å samarbeide best mulig med mor. Mannen min har slitt mye med dårlig samvittighet, men tror vel ikke det hadde blitt noe bedre med en langvarig krangling mellom mor og far heller. Prøv å få til megling, men tenk deg godt om før dere prøver dere på en rettsak er mitt råd. Vet absolutt ikke om det er det riktige, men sånn gjorde i hvertfall vi det.

[januarsurprise]

"Barna fikk aldri middag, hadde veldig lite oppfølging og var mye alene." Beklager, men dette syns jeg er ingenting annet enn feighet. Dette du beskriver er omsorgssvikt, noe dere da er medskyldige i når ikke dere har gjort noe, men er blitt stående på sidelinjen og se på. Beklager at jeg er krass, men dette opprører meg virkelig. Jeg er gift med en mann som mener at barna hans har det bedre hos han enn hos mor, han har tatt konsekvensen av det og barna bor hos oss. Vi slapp å gå gjennom en rettsak, men hadde det kommet til det så hadde vi gjort det. Barn er ikke i stand til å vurdere sin egen situasjon utenfra og selv melde fra om omsorgssvikt, det må vi voksne ta ansvar for. Det er dere som skal se barna hans i øynene når de blir voksne og svare for hvorfor dere ikke gjorde alt dere kunne når dere så hvordan det var. Hva mor overtaler til eller ikke har fint lite med saken å gjøre. Faren til barna må avgjøre om han mener graden av omsorgssvikt er av en slik karakter at barna er bedre tjent med å bo hos han.

 

Til HI:

Gå for det dere mener er det beste for barnet. Om dere må krangle med mor spiller ingen rolle. Her er det barnets beste som teller. Kall inn til mekling,ta det opp med skolen, med helsesøster, rådfør dere med barnevernet, ring advokat, sett himmel og jord i bevegelse, og om det er nødvendig - gå til sak! Sååå lang tid tar det ikke. Jeg sier tik deg som til SusieQ - det er dere som må se h*n i øynene når h*n blir stor og kunne gi han et svar på hvorfor han ikke fikk flytte til dere. Håper dere tar en god avgjørelse for barnet hans, og at dere treffer på folk i hjelpeapparatet som kan veilede dere på en god måte! Lykke til!!

[mams31]

Jeg ville fått uttalelsen fra skolen og tatt med til mekling i familivernkontoret. Skolen plikter seg til å informere far skriftlig..Dette kan også virke som noe konkret å ha med seg videre.. Hvis ikke mekling fører frem ville jeg gått til barnevernet. Informer moren om det og familievernkontoret om ikke mekling fører frem. Ungen er i en kritisk alder hvor venner og velvære blir satt høyt. Det kan gjøre at ungen faller ut og en tyngre jobb kan vente på dere om ikke mor tar seg sammen. Uff dette er vanskelig for en stemor å ta del i..Mye bagasje, men det virker som du bryr deg derfor vil jeg bare gi all honnør til deg!

[Anonym bruker]

Takk for mange gode råd og støtte :-)

 

Barnet kommet hit i morgen (om ikke mora ombestemmer seg, det er ikke pappadag før på torsdag, men er jo ferie). Vi tar da en prat om hører hva h*n vil nå. Om h*n fortsatt vil flytte gir samboeren min mora til barnet én sjanse til å avtale et møte, ellers krever han megling. Om barnet har ombestemt seg er vi nok litt mer usikre på hva vi gjør, men synes det grenser så godt opp mot omsorgsvikt at vi muligens kjører sak uansett, evt sender bekymringsmelding til barnevernet.

Forrige uke kom barnet f.eks og fortalte at stefaren drikker så han prater rart i helgene...

Samboeren min har diskutert det litt med familien sin, de er enige i at barnet ikke har gode forhold (mora til barnet har i alle fall ikke gjort det så vanskelig for meg å komme inn som den nye samboeren da, hele svigerfamilien min sier de er veldig glade for det byttet, men jeg var ikke årsak til bruddet ;-) )

Skolen er flinke til å holde far oppdatert, sier de er glade for den innsatsen vi gjør, og støtter opp om våre mistanker om mora. Jeg har også prata med foreldre til venner av barnet, som sier det samme, så det er ikke bare noe vi innbiller oss fordi vi er overhysteriske og ikke liker mora.

 

HI

[SusieQ]

Må sies at jeg har en onkel som gikk gjennom rettsvesenet for å få foreldreretten og han sa at det var det værste han noen gang har vært igjennom og anbefalte ingen om å gjøre det med mindre det var aller siste utvei. Der var barnemoren seriøst psykisk ustabil, ble lagt inn etter rettsaken og mistet foreldreretten til minstebarnet også (hadde med en annen far). Selv om sakene var så alvorlig som dette, var det en lang og forferdelig rettsak. Litt derfor vi også prøvde og prøver å se ting litt ann.

[Anonym bruker]

Ja, da er h****** løs... Mora til barnet nekter å møte samboeren min, og har sagt at hun ikke er interessert i å samarbeide mer. Mora hennes truet med å sette en advokat på oss, men akkurat det får de i så fall bare gjøre. Samboeren min har kontaktet familievernkontoret, som har ca 10 uker ventetid. Alternativet var visst å kontakte advokat, men det synes vi er drastisk å gjøre før vi har prøvd mekling. Om mora til barnet kontakter advokat gjør vel kanskje vi også det, men vi gjør det ikke først. Læreren til barnet er informert om situasjonen, mest i tilfelle barnet oppfører seg rart på skolen, og hun mente at samboeren min hadde gjort det helt rette. Så nå får vi bare vente på familievernkontoret, og gjøre det beste for barnet når h*n er hos oss.

 

Fortsatt takk for alle råd og støtte :-)

 

HI

[mams31]

Høres lurt ut at dere venter med adv, regner med at adv råder dere til å gå gangen med familievernkontoret evnt barnevern uansett. Greit å få disse papirene. Saml inn alt dere får, husk at skolen er enig med dere nå-men trekker seg kanskje hvis de ser at det bli for mye greier. Få deres uttalelser skriftlig. Jeg ville også purret på familievernkontoret ett par ganger. Dette er vel en hastesak?? Gjør alt per mail, slik at en adv ser at dere sitter å gjør noe aktivt. Dere kan jo også sende mail til skolen, familievernkontoret, barnevernet etc. Dere kan henvende dere anonymt foreløpig til barnevernet for deres uttalelse. Få også smaboeren din sin eks til å skrive det skriftlig at hun ikke vil samarbeide. Det kan gjerne være sms. Gjør dette før hun får en adv. Da har dere, slik jeg ser det, en sterk sak.

 

Lykke til : )

[Anonym bruker]

Lykke til :-)

 

Så utrolig heldig han er som har fatt deg som stemor!!

 

Klem fra skilsmissebarn som vet hvor mye det betyr med bra steforeldre

[Anonym bruker]

Stort sett all kommunikasjon med barnets mor går via sms, så der har vi mye skriftlig. Hun og mora har ringt til samboeren min og kjefta et par ganger, der har vi selvsagt ikke noe mer enn anropsloggen, men ellers er det som sagt mye skriftlig.

Vi har også en del skriftlig fra skolen, mest faglige vurderinger, men det går også en del på barnets funksjonalitet, siden h*n har tilrettelagt undervisning, og derfor oppfølgingsmøter med PPT, lærere og foreldre.

 

Takk til anonym 23.57! Jeg føler meg jo til tider som den vanskelige stemora som bare skal lage bråk (og gjett om barnets mor er glad i å kalle meg det), men jeg vil jo virkelig bare barnets beste.

 

HI

[Anonym bruker]

LANGT.....ble litt revet med

 

Nei, sånne ting som dette er overhodet ikke lett. Vi var selv i nesten den samme situasjonen for ikke så veldig lenge siden. Men forskjellen er vel at barnet til min mann har det greit hos sin mor, men hadde et stort ønske om å bo hos oss. H*n kom selv til oss og fortalte at h*n ønsket å flytte til oss, og begynne på skolen her. H*n ville at vi skulle være med på samtalen hos sin mor, da h*n skulle fortelle det. Så slik ble det, og vi satt der og h*n begynnte å snakke med sin mor. Vi kunne se at mor vred seg i sinne, for det var ikke noe tema for henne. Hadde skikkelige problemer med å holde seg. Barnet er 10 år, og mora har bestandig ment at vi skal høre på hva barna vil, ( de har 2 stk ) Hun hørte på hva h*n hadde og si, men så begynnte hun med bare negative ting som: hva med alle vennene dine her, hva med ditt og hva med datt...skjønner? og til slutt sa hun," jeg klarer ikke være borte fra h*n i 2 uker, det går ikke ". Hvor da barnet svarte, " jammen mamma, det er jo sån det har vært for pappa i alle år " . Da kjente jeg tårene på innsiden.For å korte litt. Det endte med at vi skulle prøve, så skole og alt som skulle til ble ordnet. Dette skulle skje når skolen begynte igjen etter ferien. Men i mellomtida skulle h*n ha ferie med mor, og da den var over skulle h*n ikke flytte til oss alikevel. H*n hadde fått ansvar for et dyr, så nå hadde h*n og mor funnet ut at det ikke gikk å flytte. For mor kunne ikke gjøre dette alene, for dette var noe de skulle gjøre sammen.Og gå til rettsak er en ting, men man kommer ingen vei egentlig, selvom vi vet at innerst inne ønsker h*n å bo hos pappa. Men h*n er veldig pliktoppfyllende, så da blir h*n hos mor å hjelper til med dyret.

 

beklager, men velger å være anonym, man vet aldri.....