Dere som aldri lar barna skrike...

[Anonym bruker]

... bare lurer på hva dere gjør når barnet skriker når han/hun skal legge seg, eller hvis de våkner og skriker. Tar dere dem alltid opp og går og vugger til de er stille, eller hva?

 

 

[Anonym bruker]

syns vår generasjon er på tryne som ikke skjønner at jobben vår går ut på å gjøre barna våre selvstendige, trygge og i stand til å takle verden og motgangen den måtte bringe. hvordan i all verden skal de klare det om de ikke får muligheten til å takle følelsene sine littegrann?? kan da for pokker ikke leie dem gjennom livet! hilsen en meget god mor med en sønn som sjelden gråter og elsker å leke for seg selv, spiser massemasse, og sovner uten et pip!!

[Gjest]

Ja

Og så vidundermiddelet pupp

[Stratos med 3 barn]

Min skriker aldri alene, så jeg går alltid inn å holder i hånden etc. Tar ikke opp å vugger nei, men noen ganger hjelper det å løfte opp og la de rape feks også. Åssen da?

[Knøttefrøken]

Han skriker ikke når han skal legge seg, for jeg har han hos meg i stua til han nesten slokner(etter pupp), så legger jeg han i senga. Begynner han å sutre da så tar jeg han opp og roer han, for så å legge han ned igjen. På natta står jeg opp når han skriker for da skal han ha mat. Uten om måltidene hans er det lite skriking.

 

[Anonym bruker]

Skønte ikke helt hva du ville fram til ; anonym kl. 21.32...

 

-HI

[Bergene]

Jeg gir pupp, da sovner hun som regel igjen fort. Hvis ikke vugger vi.

[Anonym bruker]

Er bare litt nysgjerrig... Sier ikke at noe er riktig el. galt, vil bare høre hva andre gjør.

 

-HI

[Mammapudding]

Det kommer helt ann på..hører jo forskjell på gråt for at det er noe i veien og gråt fordi hun kjeder seg f.eks. Hun gråter ikke når hun skal legge seg, sutrer litt hvis smokken faller ut, men da går jeg inn, gir smokk og stryker litt på hodet. Prøver å unngå å ta henne opp av senga etter at hun er lagt for kvelden, men er det noe i veien så tar jeg henne selvsagt opp. Lar henne ikke gråte skikkelig uten å ta henne opp hverken om natta eller dagen, sutring derimot må hun gjøre noen ganger hvis jeg er opptatt med andre ting..men jeg snakker til henne så hun vet at jeg er der.

[Hiv o'hoi]

Jeg har en 8 mnd gammel baby som aldri har skreket alene. Det vil si at om han gråter når jeg skal legge han, så legger jeg meg ved siden av han, holder han i hånda og koser. Løfter ikke opp.

 

Han har også blitt den blideste ungen i verden, han gråter SJELDENT, muligens 1 min annenhver dag og alle kommenterer hvor snill han er.

 

Jeg konkluderer med at han er så rolig, fordi han er trygg inni seg.

[solfrøken-♂♂♂]

Frem til 4-5 mnd tar jeg opp babyen med en gang jeg hører h*n skrike. Etter det lar jeg det gå lenger tid før jeg tar opp og etter 6 mnd går det enda litt lenger tid... Men mine barn på nesten 4 år og snart 10 mnd er rolige barn som legger seg uten en tåre, gråter kun hvis det virkelig er noe og tåler en støyt...

[Vektbaby, prinsesse 07 + spire]

På kvelden lar jeg aldri jenta vår skrike i mer enn et par min før jeg går inn til henne. Dersom jeg vet hun ikke trenger ny bleie eller er sulten, gir jeg henne smokken, legger dyna over henne og stryker henne over panna. Er som regel i rommet til hun har roet seg, for så å gå ut igjen. Jeg tar henne sjelden ut av senga og sier ingenting til henne, bare viser at jeg er der. Om natta gir jeg henne pupp. Hun våkner som regel fordi at hun er sulten og sovner etter måltidet.

[Anonym bruker]

Jeg lar ham bare skrike. I armene mine. Jeg har jo ikke noe valg når han setter igang. Etter eliminasjonsmetoden er brukt (mett, tørr bleie, rapet osv...) bærer jeg og nynner for ham. Lar ham ALDRI ligge alene å skrike.. Men han trenger åpenbart å skrike ifra seg noen ganger, roer seg etter hvert eller sovner. Kjenner på kroppen hans at han blir "ferdig"; blir slapp og tung i kroppen og ofte smiler han etterpå. Innbiller meg at det føles litt som etter man har grått seg ferdig liksom... En deilig utladning. Heldigvis varer de ikke altfor lenge disse skriketoktene. Maks halvannen time ca annenhver dag og sjelden på natten. Det tåler jeg fint. Ro og tålmodighet er min oppskrift.

[yret]

Jeg lar aldri jenta vår gråte alene. Det betyr ikke at jeg alltid vugger, bærer eller pupper, men at jeg f. eks. sitter ved siden av henne og holder en hånd på magen hennes (som hun liker veldig godt) til hun roer seg. Hvis hun virkelig hyler og er helt fra seg, noe hun sjeldent er, tar jeg henne opp.

På dagtid kan hun av og til sutre og småklage litt når hun av og til må leke alene. Det må hun bare finne seg i. ;-) Derimot er jeg alltid på plass hvis hun begynner å gråte ordentlig.

[Yo&La+spire]

Når snuppa var ca 6-7-8- mnd hadde hun en periode der hun gråt litt om kvelden når hun skulle sove. Eg tok henne opp, roet henne, og la henne ned igjen. Kansje måtte eg holde henne i hånda 5-10 min, men så sovnet hun igjen. Nå legger hun seg helt fint. De gangene hun skriker på natten nå er det fordi hun var syk (det var bare noen dager da) eller pga tenner (det har sjedd endel i det siste, men ser ut til å vere bedre nå) og da har eg tatt henne opp i vår seng, gitt pupp og roet henne der. Når hun sover flytter eg henne tilbake til sin egen seng.

 

Når hun er frisk og uten tannplager, legger eg henne bare og hun sovner etter 10 min max. Skjønner ikke den anonyme som mener at man må la barnet skrike for at det skal bli selvstendig. Jenta mi leker veldig fint selv, og ber aldri om å bli bært på eller sutrer med mindre det er noe som virkelig plager henne (kan vere sult eller at hun er trøtt eller syk). Hun er kjempeblid, nysgjerrig og utforsker omverden og sine egne grenser. Hun forstår et nei, og er veldig flink med de grenser vi har satt for henne (f eks ikke rote i bosset og ikke klatre på ovnen).

 

Eg setter grenser for henne, og dersom hun sutrer (hun gjorde det før ved leggetid, men ikke nå lenger) så tar eg henne ikke opp. Men det er forskjell på gråt og sutring etter oppmerksomhet. Hun skal vite at når hun har lagt seg får hun ikke komme opp å leke, men dersom hun gråter fordi hun er redd, trenger trøst, er syk, har vondt eller noe annet, da kommer eg og "hjelper" henne. Eg lar henne ALDRI ligge å gråte.

 

Hun er forresten 11 mnd nå...

[du og jeg og vi to]

Hvis han gråter når han skal legge seg eller våkner og skriker tar jeg han opp og holder han inntil meg til han har roet seg/vugger han, det tar som regel ikke lang tid. Så legger jeg han ned igjen i senga, og da er han stort sett rolig og sovner ganske raskt. Jeg klarer ikke roe han i senga - han klarer ikke stoppe å gråte, og jeg synes det føles vanskelig å ikke ta han opp - så dette fungerer fint for oss;)

[Anonym bruker]

Har aldri tatt han opp etter at han har lagt seg! Kan telle på en hand de gangene han har skriki, og da har jeg satt meg ved siden av senga og lest eller sunget for han.Hatt faste legge tider fra han kom hjem fra sykehuset, sov hele natta fra 2 mnd. Nå er han 6 mnd. og sover fra 20:30 til ca 8 :-)

[Gjest]

Jeg lar ham skrike, bare ikke alene, og ja, jeg eller mannen går inn til ham om han skriker (8 mnd) og tar ham evt opp og vugger på ham til han roer seg igjen. Vi har brukt tid og tålmodighet på både ham og de andre ungene og har nå barn som legger seg utren skrik i sengen og er trygge og fornøyde :-)

[mamazon <3<3<3]

Jeg har heller aldri klart å roe ned snuppa i senga hvis hun gråter, hun blir bare sintere hvis jeg stryker panna eller holder en hånd på henne, men hvis jeg tar henne opp, holder henne inntil meg og nynner litt kan jeg legge henne ned igjen nesten med en gang. Alle finner den beste metoden for sine barn, de er faktisk veldig forskjellige og trenger tilpasset behandling (tror jeg) for å utvikle trygghet og selvstendighet. Min har blitt båret og bysset veldig mye fordi hun har vært så urolig, men nå er det mindre og mindre gråt, og jeg tror, som nevnt over, det er fordi hun har blitt trygg av den behandlingen hun har fått. Har aldri hatt sansen for at spedbarn skal herdes (gjennom å la være å gi respons på signalene deres), iallefall ikke når de er mindre enn 5-6 mnd.