Jeg blir oppgitt jeg.

[Anonym bruker]

Utrolig at så mange voksne mennesker i år 2008 har så liten forståelse om mennesker spesielt barn rundt seg.

Jeg er et skillsmisse barn på snart 32 år og det kan forsatt være ganske tungt. Spesielt nå som jeg er gravid med nr 2 og ganske nedfor pga at jeg har så store smerter i bekkenet og i ryggen at jeg ikke klarer å ta meg av min sønn på snart tre år.

Det er vondt å lese om stemødre som ikke bryr seg og mødre som vil ødelegge forhold til både fedre og stemødre med drittslenging. Jeg er oppvokst med en stemor som prøvde å bruke meg som slave/tjenestejente i huset når jeg var der annhver helg. Klarte stort sett og slippe unna med å lage avtaler med pappa om tok jeg den oppvaska skulle ha ta en annen oppvask eller gjøre noe annet. Når pappa og stemor fikk barn fikk jeg ikke lov å ta i de når stemor var hjemme enda jeg er 14 og 15 år eldre enn de. Nå jobbet hun de helsene jeg var der og da stelte jeg og koser alt jeg orket med de.

Men det som sitter hardest er min mamma som sendt meg dit selv om hun vis hvordan det var der, det var flere som hadde fortalte til hun, bla pappas søsken som synes at det hele var helt grusomt. Fordi mamma skulle ha "fri". Hvordan tror dere det låter i ett barns øre at foreldrene skal ha fri fra barna. Da jeg ble 15 nekte jeg og reise dit, da hadde jeg og mamma en stor klangel som endte med at jeg slapp og dra dir mer, jeg orket ikke mere. Sa at jeg kom til å legge meg i et telt hvis hun tvang meg mer.

papp tror jeg at egentlig ga faen i om jeg kom hørte nesten ikke noe fra han i løpet av tre år og de gangene jeg gjorde det var i forbindelser som komfirmasjoner til fetter og kusiner og stor bursdager. Men da tok han kontakt i siste liten, og da hadde stort sett de det gjaldt tatt kontakt med meg og spurt om jeg kom eller ikke.

Da min far døde hadde jeg ikke snakket med han på 4 år selv om vi bodde bare 3 km unna hverandre og det er den merkligest begravelsen jeg noen gang har vært i jeg følte bare likegyldighet til alt sammen, ingen god følelse og ha.

Det jeg egentlig vil fram til at i alle sånne saker er det en uskyldig part og det er barna, de har ikk bedt om å bli født eller at foreldrene skal skilles. Så tenk over hvordan dere er og hva dere sier når barn er i nærheten, barn ser og føler mer enn hva dere tror og det kan være hardt åha en sjalu stemor/ mor som vil ødelegge forhold osv. Det er et barn følelser og selvbilde det er snakk om her. BRUK HODET og svelg noen kameler og tenk på barna.

 

Velger å være anonym.

[Anonym bruker]

Jeg er også et 32 år gammelt skilsmissebarn som har mange av de samme tankene som deg.. Det er ikke lett å få ny/e stemødre, selv om mine (for jeg hadde flere) var relativt greie, egentlig. Men alle som en jobbet for å "få meg bort". Det var deres barn som en del av familien og så var det liksom meg, på utsida.

Bare det å bo hos din egen pappa på nåde.. Kjipt, og jeg håper ikke mine barn må oppleve å ha en stemor eller to..

[WildPrincess]

Jeg er sååå enig med dere begge to... Har lest noen inlegg her inne og det er mye syting... men så er det som ei skrev i et av sine inlegg... Hun ville aldri ha sagt dette til sine stebarn, men dette er et sted der man kan blåse ut litt frustrasjon... Og der er jo ofte det man trenger og det er jeg enig i... Men alikevel jeg tror ikke jeg kommer til å svare på så mange inlegg her, for jeg blir bare sinnt og provosert...

 

De viste at ste barna var der før de fikk smått med mannen selv og de er en del av pakka... om de måtte være søte eller ufordragelige...