Fortrengt graviditet?

[Anonym bruker]

Noen av dere andre som fortrengte graviditeten i begynnelsen? Jeg var slettes ikke forberedt på å bli gravid igjen, og fortalte det ikke til noen, bortsett fra mannen min da. Han ble heller ikke så veldig glad til å begynne med. Vi fortalte det ikke til de andre i familien før jeg var i uke 16, og ventet til uke 18 før jeg sa noe til sjefen. Ingen kunne se noe på meg, for jeg hadde ikke mage, men så snart alle hadde fått vite blusset magen opp. Merkelig - noen som har hatt det på samme måte? Må legge til at jeg nå gleder meg over livet som vokser i magen min, men det var veldig tøfft til å begynne med.

[Miss Misantrop]

Hei! Jeg deler nok ikke skjebne, men hadde ei venninne som ikke viste at hun var gravid for I 6 maaned. Hun hadde faatt litt storre mage, men det var det hele. Hun var tilgangs sykepleier. Hun fortalte aldri noen hvem faren var... Kunne ikke prate om det sa hun. Det var vi rundt henne som gjorde henne oppmerksom paa at hun var gravid, jeg kjopte testen og nesten tvang henne til aa ta den. Hun viste det nok sikkert innerst inne. Saa noen sporsmaal, svar om du har lyst... Har din mann begynt aa glede seg? Er dette deres forste sammen eller er ogsaa de andre barna felles barn? Hvor stor aldersforskjell er det paa barna deres? Naar kom magen din med de andre barna? Lykke til

[Anonym bruker]

Vet det høres utrolig ut, men min søsters svigerinne var 16 år og fødte fullgåtte tvillinger uten at hun hadde forstått at hun var gravid. Men det er nok en dypere form for fortengelse enn den du snakker om her???

 

Hun reiste på sykehuset fordi det gjorde veldig vondt i magen (så rart!!)..og noen timer etter kom beskjeden pr. tlf til besteforeldrene (som ikke ante at de var blitt besteforeldre) om to flotte barn!

 

Vet ikke hvorfor jeg forteller dette, men jeg har nesten vondt for å tro det selv. Men jeg har jo snakket med (det som nå er ei) damen selv - og hun fastholder sin fødselshistorie....

 

 

[Miss Misantrop]

Ogsaa tvillnger da! oi!! Stakars liten.

[Anonym bruker]

Det utroligste er jo nå at hun stadig hoster opp hvor mye hun har spart samfunnet for, siden hun aldri gikk til kontroller, verken hos lege eller jordmor, og sånn sett ikke har brukt sin del av velferdskassa. I riktig gode øyeblikk synes hun også at de som ikke brukte slike tjenester kunne få "besparelsen" utbetalt i cash....

Nok ikke den skarpeste kniven i skuffen...

[Lille Luna]

Det er faktisk ikke uvanlig å føde et friskt barn uten at man har visst at man har vært gravid. Det er ca. 6 tilfeller av dette i Norge hvert år. Jeg tror ikke kun det er fortrenging som spiller en rolle i det, men at mange faktisk blir gravid selv om de går på p-piller,p-sprøyte eller har spiral. Man stoler for mye på at denne prevensjonen er 100% sikker.

Og når man går på slik prevensjon, så har man ikke alltid regelmessing menssyklus, og man regner heller ikke med at man er gravid, siden man tross alt går på prevensjon.

 

Noen har i bakoverliggende livmor, som kan gjøre at barnet ligger inn mot ryggen og ikke utover mot navlen. Hvis man i tillegg til dette har morkaken liggende foran på magen, så kjennes ikke spark like godt.

Så, hvis alle disse kriteriene er "oppfylt" og man ikke kjenner seg gravid, så er det jo ikke rart at man ikke kan vite at man er gravid før barnet kommer.

 

Når det gjelder å fortrenge at man er gravid, så er det nok en større psykologisk faktor som spiller inn. Noen vegrer seg for å gå til lege, man kan ha sykehusangst, ikke vite hvem faren er, eller ikke vite hva symtomene på graviditet er eller forvirre symtomene på graviditeten med andre symtomer på noe "vanlig"...menssmerter eller sykdom

feks.

 

Jeg synes det er veldig viktig å ikke anklage de som opplever dette for å ikke ta ansvar. Mennsker er komplekse både fysisk og psykisk, og det er egentlig ingenting som kan omtales som "normalt".

Å møte mennesker med respekt og forståelse er veldig viktig, spesiellt når man har gått gjennom noe som er traumatisk og vanskelig å snakke om.

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Har hatt samme mann hele tiden, så han er far til alle mine barn. Hele familien gleder seg nå. Ved forrige svangerskap måtte jeg starte med mammabukser allerede i uke 10, så det er stor forskjell.

[Anonym bruker]

Ja, det det er mulig. Jeg er i uke 17 + nå og har ikke fortalt det til min mor eller noen andre. Bare et par venninner. Tenkte jeg skulle vente til etter ultralyden i alle fall. I dag var det en på jobb som fant det ut.. Jeg bad han ikke si det til noen. Vet ikke hvorfor egentlig, men jeg har bare ikke lyst til å snakke om det. Jeg vil ikke være "hun gravide". Jeg har et barn fra før på 3 år og var på samme måten da. Han kom som en overraskelse, så tenkte det ville bli annerledes denne gangen. Men nei.

 

Jeg har ikke opplevd noe som helst traumatisk, som noen nevner over her. Mitt "problem" (om man kan si det sånn) er at jeg overhode ikke liker å være gravid. Jeg syns det er helt forferdelig. Jeg liker ikke meg selv og kroppen min og det faktum at jeg forandrer meg uten at jeg kan kontrollere det. Bare tanken på det gjør meg deprimert. Jeg gleder meg inderlig til det er over.

 

Skal vi ha flere barn blir de nok adoptert tror jeg, for dette med graviditet og svangerskap er tydeligvis ikke noe for meg.

[Lille Luna]

Med "traumatisk opplevelse" mener jeg først og fremst de som føder barn uten å ha visst at de var gravide.

[Anonym bruker]

Vi får to tette barn.. føler meg liksom ikke klar for det selv om jeg er kommet midtveis i sv.skapet.. akkurat som verken kroppen eller sinnet vil følge med.. Det lå litt andre motiver bak det å få barn enn glede, følte det som "nødvendig" å få to tette pga ulike ting.. kanskje derfor jeg ikke følte meg helt klar.. i tillegg er jeg litt bekymret for ting, om jeg slipper å få sv.skapsforgiftning denne gang osv. Har en sliten kropp. Men har begynt å glede meg over graviditeten, og skal begynne så smått å handle babyklær snart:)