Mange tanker :S

[AO3]

Dette blir nok litt langt...

 

Nå har jeg visst at jeg er gravid i tre dager, og jeg føler det som om livet står helt på hodet. Samboeren min er verdens snilleste og støtter meg masse, men som han selv sier, han kan ikke sette seg 100% inn i hvordan jeg har det. Han holder litt tilbake, i tilfelle noe skal gå galt. Jeg prøver også å gjøre det, men det er ikke så lett... Jeg er ganske hormonell, og lever litt i en berg-og-dal-bane for tiden. Det er selvsagt slitsomt, særlig når jeg må kjempe meg opp fra dalene... Og det er flere av dem enn av toppene. Det skal liksom ingen ting til før jeg blir helt satt ut. Det jeg er mest redd for, er selvsagt at jeg skal miste. Eller rettere sagt, jeg er mest redd for en MA - at barnet dør og er dødt ganske lenge uten at jeg vet det, og derfor går rundt og gleder meg og er spent - for ingen ting. Pga dette har jeg så lyst til å få tatt en tidlig ultralyd, bare for å se at det banker et hjerte der (om noen uker). Jeg tror faktsk det vil roe meg ned veldig. Jeg er usikker på (tror vel egentlig ikke...) om jeg kommer til å få det offentlig, og vi bor laaaangt unna privatpraktiserende gyn... Typ 4-5 timer hver vei... Min (lege)sambo sier at det ikke er noen vits i en tidlig ultralyd, det vil ikke utgjøre noen forskjell for barnet, det kan bare gjøre meg mer bekymret, og at en tidlig ultralyd er usikker. (Nå er ikke han gyn, da. Det er jo sååå mange som får tidlig UL, virker det som, NOE må man jo se, ellers hadde vel ikke noen tatt det?)

 

Jeg innser at jeg virker fullstendig hysterisk, og det er dessverre slik jeg føler meg av og til også. :S Jeg vet jo selvsagt at hvis det går galt, er det en grunn til det. Da er det ikke liv laga, da var det ikke meningen. Dette er det ingen ting jeg kan gjøre noe med, og det er en god tanke midt oppe i alt dette.

 

Blir litt usammenhengende dette, men er det noen flere som kjenner seg igjen i det følelsesmessige kaoset jeg føler jeg er i for øyeblikket? Går det over etterhvert?! Av og til får jeg lyst til å gi meg selv en skikkelig ørefik, bare for å få meg selv til å skjerpe meg mange hakk, disse tankene er bare selvdestruktive og fører ikke noen vei. Men lettere sagt enn gjort når hormonene raser rundt i kroppen... :S

[lin76]

Kjære deg

Kjenner veldig godt igjen følelsekaoset du beskriv. Eg er ca 8 veker på veg no, etter ein spontanabort i november. Pga at eg veit det kan gå gale, og har erfart det, har eg så langt hatt vanskar med å gleda meg over graviditeten - bruker mykje meir energi på å vera redd for ma, som du. Har også lyst på tidleg ultralyd. Bur i Oslo, så avstand er ikkje noko tema. Planen min er å trygla fastlegen om at ho kan gi meg henvisning på første kontrollen - vera ærleg og forklara kor redd eg er, og så ta det privat om ho ikkje ser poenget. Dei som har tatt tidleg ul, fortel at det er ikkje så mykje å sjå, men at ein i alle fall ser om det bankar i hjartet eller ikkje - og det er jo det eg (og du!) treng: bevis på at det er liv der inne.

Du skriv ikkje kor langt du er på veg. Men om eg var deg, ville eg vurdert ein privat ul dersom dei vonde tankane ikkje går sin veg før 10-12 veke. I mange land er det standard med ul i veke 12 og så igjen i veke 18, nettopp for at kvinna skal sleppa å gå rundt utan å vita, og for å sjekka om noko er gale nokså tidleg i svangerskapet.

 

Uansett kva du vel: Du skal i alle fall vita at du ikkje er aleine med tunge tankar! Masse lukke til - det går mest sannsynleg bra, dette!

 

Klem, lin

[siljea]

Heisann!

 

skjønner hvordan du har det, når jeg først fikk vite at jeg var gravid ble jeg ganske forvirret på en måte.. jeg var veldig glad samtidig som jeg brøt ut i tårer da jeg fortalte det til familien. i løpet av to uker rakk jeg å være glad samtidig som tårene haglet en haug med ganger.. men så gikk det brått over.. jeg gleder meg stadig mer over den lille "reken" inne i magen!

men har også gått alle de første ukene og bekymret meg for å miste, man må prøve å legge deg vekk, det e det beste for alle parter;) selv om det ikke er lett..

jeg tror at hvis du e så bekymret så hadde jeg bestillt en tidlig ul, men greit å vente til uke6 ca når hjerte begynnner å slå,gjerne privat om du ikke legen din mener du ska ha det! det vil nok roe sinnet ditt..

jeg skal har fått henvisning til ul i uken som kommer, fordi jeg hadde litt forandring i utflod blandet med litt mensmurringer, til legen for andre gang for det, sa jeg at jeg ønsket en henvisning til ul for å se at alt var som det skulle, hvis ikke bestillte jeg bare privat.

Jeg fikk henvisning, selv om han mente at det ikke var noe medisinsk grunn til det, men han skjønte at det ville lette mine tanker!! Glad e jeg for det, det vil garantert forandre mine tanker..

har slått meg til ro med at hvis jeg spontan aborterer så e det en grunn for det og det e kroppen sin måte å rydde opp hvis det skulle være noe gale.. tenk på det, det er til det beste;)

går inn i min tiende uke no og tror nok at du vil få det lettere jo lengre ut i svangerskapet du kommer, når de verste hormonene har gitt seg;)

ble litt langt dette, håper alt står bra til med deg!

[AO3]

Tusen takk for to veldig fine innlegg! Godt å vite at jeg ikke er alene. Jeg håper og tror at det vil roe seg etterhvert. Jeg gjør det bare verre både for meg selv og min stakkars medfølende samboer slik det er nå. Jeg fikk akkurat høre av min samboer at den ene gynekologen her ikke akkurat er berømt for sine medmenneskelige evner, så jeg vet ikke om jeg orker å gråte meg til en henvisning til ham for tidlig ultralyd. Kanskje jeg bare tar det som en trivelig bytur, besøker venninner og familie og tar en privat UL hos en hyggelig gyn i stedet. Når er det man gjør det? Tidlig ultralyd, altså? Jeg vet ikke hvor langt jeg er på vei nå... 4-6 uker. Har akkurat sluttet på p-pillene og fikk ikke igjen mensen etterpå, men ble gravid med en gang. Så jeg har jo vært utrolig heldig allerede, så jeg håper hellet holder seg framover! Hehe. Jeg tror nok likevel at jeg er i femte, eventuelt sjette uke, for testen ble kjempepositiv med en gang. Ikke noen svak strek der, nei! Fullt utslag etter bare noen få sekunder, selv om jeg ikke testet med morgenurin. I dag er det akkurat seks uker siden første dag i bortfallsblødningen etter det siste brettet med p-piller. Så offisielt er jeg vel på dag 6+0, men jeg har lange sykluser til vanlig, så det er mulig at jeg egenlig har kommet litt kortere.