Jeg lurer på hva dere synes....

[Anonym bruker]

Min pappa, han har sagt han ikke orker å passe noen av tullene mine på 7 mnd og 3 år. Det respekterer jeg, han er alene, sliten og har en "galning" på 8 år Men selvfølgelig, vi besøker dem av og til, men ber han ikke om pass.

Min mor har jeg ikke kontakt med...

Så er det foreldrene til min mann da. De jobber 100% begge 2, men når de har fri er de aktive, går på ski og reise på hytta og går turer osv.

Når de har fri så har de ikke en eneste gang spurt om å fa passe noen av barna mine. Jeg sier til dem: "jeg vet dere har mye å gjøre, så dere måp bare si i fra hvis dere har lyst til å se XXX", de bare nikker og sier ikke noe...Hun er 3 år og 3 mnd og de har aldri bedt om ha få ta henne med på byen eller liknende, det hender de spør om vi kommer bort en tur alle sammen, og det siste halvåret har jeg sagt jeg kan ikke, men kommer bort med tulla på 3 år. Problemet er, hun ser dem jo ALDRI jo, 2 ganger i mnd... Hun synes ikke det er noe stas med de lengre, passepiken og tanta er MYE mere gøye. Så hver gang jeg skal levere så må jeg jo nesten "tvinge" henne bort... Når hun kommer bort og jeg drar hjem griner hun og griner og vil hjem igjen, forståelig nok, hun kjenner dem jo nesten ikke... SÅ ringer de og sier jeg må komme å hente henne etter 5 minutter. Tror de prøver å aktivisere henne, men det nytter ikke, og de gir opp.

Sist gang da jeg måtte å hente henne igjen sa jeg til min svigerfatr: "det blir liksom ikke så stas med dere når hun ser dere så sjeldent"... Han sa ikke noe til det da...

 

Nå vet jeg de ringer i dag... og jeg lurer på om jeg skal si det som det er... jeg er DRITTLEI av og må overtale jenta mi og nesten love gull og grønne skoger for å få henne bort der.... Jeg kunne jo bare sagt, du skal til dem i dag.. men i og med de ringer med en gang hun sier hun vil hjem så... så er det jo bortkasta. Vet jenta mi kommer til å nekte, jeg har godsnakka med henne allerede om hun ikke vil bort der, men hun vil ikke... lurer på om jeg skal si: Nei, hun vil ikke, og jeg gidder ikke å prøve overtale henne heller... enten får dere se henne jevnlig (da blir kontakten bedre) ellers så få hun finne ut av det selv når hun vil bort til dere"...

 

Uff, jeg VET det er frekt, men det er slitsomt å kjøre bort og levere og hente igjen osv med ei lita på 7 mnd...

 

Sanheten er.. jeg er så kjempelei meg for at ingen av mine jenter har besteforeldre som har lyst til å "kjenne" jentene mine... Alle mine veninner har besteforeldre som er aktive som fy med barna dems!!!! Og ungene dems ELSKER DEM over alt på jord... og det er et leven uten like når de skal hjem igjen til foreldrene....

Så sårt... jeg har jo ingen andre.. har søsteren min (hun er flink med jentene mine) og så har jeg trillepika som eldstejenta mi forguder

 

Noen synspunkter?

Det biter MYE det at jeg ikke kunne gå de siste 2 mnd pga bekkenløsning, det var midt på sommeren, de bor liksom 15 meter unna oss, så kommer de bort og spør meg hvordan det går når de just har vært å gått en laaaang deilig gåtur rundt strendene... KUNNE DE IKKE TATT MED jenta mi.. som var hjemme i det fine været pga mamma ikke kunne gå og pappaen jobbet??? Synes de er så egoe... Men skjønner det må de velge selv.. men er så lei av å late som jeg synes det er så greitt alt sammen...

[Anonym bruker]

Hmmm... nå skal jeg prøve å snekre sammen et svar, som jeg håper du tar på den rette måten. Først skal jeg fortelle deg litt om min egen situasjon; jeg (vi) har en gutt på 2.8 år. Jeg har en kronisk sykdom, som bl.a. gjør at jeg nesten ikke kan gå. Jeg har det meste av ansvaret for gutten min, siden mannen min jobber veldig mye. Jeg har ingen venninner med barn, jeg kan "sammenligne" meg med, så der er jeg litt blank. Men alle besteforeldre bor 2t+ unna, faren min er mye syk, så moren min vil jeg helst ikke belaste med "jobb" i tillegg. De andre besteforeldrene er litt mere "aktuelle", men siden de bor så langt unna, blir det så som så med kontakten... Alt i alt; jeg tror ikke det du opplever er veldig uvanlig. Noen besteforeldre er "super-besteforeldre", andre er det ikke.

Helt konkret; kanskje du skulle ta en prat med svigerforeldrene dine, og sammen med dem legge en "slagplan", for å rette opp situasjonen? Ditt bidrag kunne være å begynne å være med på besøk igjen, rett og slett gå litt fram, som når man skal venne barn til å være i barnehage f.eks.? Det er sikkert ikke så veldig lystbetont for svigerforeldrene dine heller, å få overlatt en motvillig og gråtende liten jente. Svelg et par kameler hvis du må, men prøv å tenke litt konstruktivt, i stedet for å bli bitter og irritert. ;o)

[Anonym bruker]

Hvorfor er det så viktig for deg å tvinge datteren din bort der da?

Hun vil jo ikke være der, svigerforeldrene dine viser heller ikke interresse, men det passer deg best at det er slik?????

 

Selv skulle jeg gjerne ønske at mine egne foreldre tok seg tid til å komme med ideen om at dem kunne ta barna en dag. Da hadde de blitt bedre kjent med barnebarn, og barnebarn hadde blitt bedre kjent med dem. Kjenner meg også godt igjen med baby og bekkenløsning.

MEN....jeg vil da ikke påtvinge dem å være barnevakt. Fint med hjelp, men man forlanger da ikke. Har du ingen mann? Er vel han som burde ta dette opp med egne foreldre. Når man skaffer seg barn må man jo klare å ta vare på dem selv.

[Gjest]

To gonger i mnd er mykje samanlikna med alle oss som bur langt frå besteforeldre. Mine barn ser svigers 3-4 g i året og mormor litt oftare. Dei har god kontant med alle tre. Eg trur hovudproblemet her er kvaliteten på kontakten, og ikkje kor ofte det er. Har eg rett?

[Tommage♀♂]

Mine svigerforeldre bor 5 timer unna, og vi treffer dem naturlig nok ikke så ofte. Svigerfar har vi ikke sett siden begynnelsen av desember, svigermor var her i januar. Vi skal dit i mars. Minsten kjenner dem ikke i det hele tatt, men storesøster prater om dem hver dag, vi ser på bilder, prater i telefonen osv.

 

Mine foreldre bor i nærheten og har veldig god kontakt med barna, de ser dem flere ganger i uken. Gjerne hver dag enkelte uker...

 

På meg virker det som om svigerforeldrene dine gjør et halvhjertet forsøk på å få kontakt med barna, men at de egentlig ikke er så opptatt av dem. Det er deres valg, og deres tap! Synd for barna dine selvsagt, men det er ikke stort du kan gjøre med det annet enn å ta barna med deg på besøk. Da gjør hvertfall du ditt!

[2nj♥]

At de ser barnebarnet 2 ganger i måneden er ikke lite sammenlignet med mange som har besteforeldre som bor langt vekk. -Men siden de bor "15 meter unna", så er det jo lite da.

Men jeg skjønner ikke helt at kontakten trenger å bli dårlig pga at de ser hverandre 2 ganger i måneden..... Foreldrene mine bor 8 timer unna oss, og barna mine ser derfor ikke besteforeldrene sine mer enn en gang hver måned eller litt sjeldnere, men kontakten er veldgi bra likevel. Eldstemann på 2,5 år snakker masse om de og synes alltid det er stor stas når de kommer på besøk eller vi reiser dit.

Svigerforeldrene mine bor 10 min unna oss, og de ser barna minst en gang i uka, men det er ganske ofte mannen min som enten spør om de vil komme til oss eller vi kan ta en tur til dem, eller om de kan passe barna. Rimelig sjelden de tar initiativet, og det merket jeg at jeg syntes var sårt i starten (sikkert fordi mamma er veldig bestemor og bruker masse tid på barnebarna sine). Om ikke mannen min spurte dem, så kunne det fort gå 2 uker mellom besøkene og det er jo lenge for små babyer. Men nå har jeg vel slått meg til ro med at noen går mer opp i besteforeldrerollen mens andre velger å prioritere seg selv mer, og det må de da få lov til.