Mor vs. far

[Krusemynthe]

Etter endel meninger i tråden "hvordan skal dere fordele permisjonen" skal jeg kaste en "brannfakkel inn i 2. trimester.

 

Jeg ser at løsningene for fordeling av permisjon er litt ymse, sikkert med gode grunner.

 

Så blir spørsmålet; hvordan tenker vi om mors og farsrollen opp mot hverandre??

Er det sånn at noe er mor are "best" på? Eller er det noe far "bør" ta seg av?

 

I mine 2 første forsøk på barneoppdragelse har jeg gjort meg selv helt uunnværlig. Gubben (eksen) syntes nok det var "behagelig", men jeg innser nå (og "betaler" for det også) at jeg har gjort meg selv, ungene og faren en bjørnetjenste. Jeg var så "ille" at hvis pappaen hadde pakket barnehagesekken, så pakket jeg den ut for å sjekke at alt var der. Ergo, han erfarte at det var ikke så farlig om han gjorde "halvgodt" arbeid - for jeg kom jo uansett til å sørge for balanse i regnskapet.

 

Nå har jeg ny mann og venter barn med han. Vi har begge 2 barn fra før - så vi har virkelig fått testet at vi tenker likt om de store tingene i barneoppdragelsen. Derfor har jeg ambisjoner om å "gi ham litt slækk", stresse ned mao, på alt det som egentlig ikke betyr så mye. Er museflettene skeive...ja, ja, men hun er i hvertfall gredd!!! Joggebukse med skjørt utenpå...hvis hun er fornøyd og ikke fryser, så er vel det det samme??!!

 

Min eks har blitt (og det er i høy grad min feil) helt handlingslammet i forhold til sine egne barn. Vil helst ikke ha dem hvis de er syke, og vet ikke hvordan han skal aktivere begge på samme tid, og "mister "klær og utstyr kast i kule, fordi han ikke er vant til å ta ansvar for det. Dette er kilde til mye frustrasjon, men som sagt - ris til egen bak!

 

Så nå lurer jeg på...hva tenker dere om deres framtidige arbeidsfordeling, omsorgsfordeling og "rettigheter" til å være viktigst for barnet??

 

Noen som tør å by på sitt liv?

 

[*bubbs*]

Jeg VET at jeg er ganske kontrollerende og jeg gruer meg til de konfliktene det vil skape i forholdet når barnet blir født. Jeg vil jo ikke være sånn, men jeg er veldig skeptisk til at kjæresten skal drive med ting "jeg kan bedre". Så lenge det er jeg som interesserer meg mest for babyprat og barn så blir det fort slik at jeg kan mest.

 

Vi har snakket en del om det: hvordan skal jeg kunne stole på ham og hvordan skal han kunne få gjennomslag for sine holdninger i barneoppdragelsen? Det vi er kommet fram til er at han må sette seg ned å lese en del om babyer og barneoppdragelse på forhånd, slik at han har noe å slå i bordet med når jeg blir en bedreviter. Jeg tror det vil gjøre det lettere for meg å ta hans meninger seriøst også, for da vet jeg at han har et veloverveid grunnlag for dem.

[Gjest]

Jeg hadde blitt helt sprø hvis faren til barna mine hadde sjekket bhgsekken etter at jeg hadde pakka den (eller på noen måte retta på meg i forhold til ungene) og derfor gjør jeg det aldri mot ham. selv om jeg må innrømme at så mange tafatte menn som finnes er det ikke sånn at jeg har null forståelse for de som gjør det. Jeg har heldigvis vokst opp i et hjem hvor begge foreldrene tok ansvar for alt derfor er det helt selvfølgelig for meg at begge tar like mye ansvar. Pappaen her i huset var like grønn som meg når vi fikk vår første og vet at han vet like mye som meg. Det har nok denne familien tjent på.

 

Når det gjelder permisjon kan "likestillings"forkjemperene gjøre hva de vil, jeg skal hvertfall fullamme mitt barn hjemme i minst 6 måneder, og ikke pumpe på jobb bare for å vise hvor moderne og selvoppofrende jeg er. (leste jo om denne jordmora som var tilbake på jobb etter 3 måneder og mente at det var jo bare å pumpe. Søvn trengte hun visst ikke..Sånn er jeg ikke:) ) Her i huset bytter vi etter 7 måneder, for å ha minst ett måltid fast føde på plass først, så blir det barnehage etter 1 år. (først ville han bare ha de tilmålte 6 uker, men jeg starte på ny utdannelse så fort som mulig så etter litt overtaling gikk han med på det)

[Krusemynthe]

Jeg tror ikke at det er likestillings-krigen som pusher de ulike løsningene for permisjonsdeling, men jeg tror at mange fedre, barn og mødre hadde tjent på at man faktisk satte seg ned og så på fordeler og ulemper med fordelingen. Tror det er mye "gammal vane" som gjør at regjeringen blir nødt til å lovfeste stadig større del til far.Alle fedre har mulighet til å ta ut mer enn seks uker, men gjør de det?

Ja, jeg vet, for noen hadler det MYE om økonomi, eller andre forhold som gjør st det blir vanskelig for familien å tenke "utradisjonelt" - og de står selvsagt uten kritikk fritt til å velge - men for veldig mange blir gevinstene ved å gi far mer delaktighet druknet i tradisjoner og økonomi.

 

Jeg skal selv ha det aller aller meste av permisjonen (+ litt ulønnet på slutten av året), men så skal pappa'n ta ut tidskonto i ett år (delvis lønnet og delvis ulønnet). Så som du ser har ikke jeg heller fått til å være radikal på dette feltet denne gangen heller;.-). Men det betyr jo ikke at jeg ikke skal la far bety like mye som meg under det første året.

 

Og han er heller ikke en type som ville latt meg være "enerådende" heller!! HELDIGVIS OG TAKK OG PRIS!!

 

[2 fine små]

Fin traad!

 

Jeg mener mye om dette (mest for egen del da men...) og her er noe av det jeg tenker om saken:

 

Vaare barns fedre har strengt tatt ingen eller veldig faa rollemodeller paa omraadet "passe en baby 24/7 noen mnd, ergo de maa vaere pionerer i sin og vaar familie (min mann er det, faar maaaaaaaasse skryt og neeeeeeeeeei saa flink han er) men det er litt fint, fordi det motiverer tror jeg.

 

Man skal som mamma vaere helt sikker paa at man vil leve i en familie i mange aar som den barna vender seg til, paa alle felter, dersom man velger aa ta helt regien de foerste, tja....3 aarene. Menn som ikke faar delta foer barn er ganske selvstendige, blir ikke noedvendigvis naturtalenter, og det er vanskelig aa vente seg noe "bra nok" av dem naar de endelig slipper til.

 

Vi som er bevisste paa at begge skal kjenne barnets behov godt (saa svinger det litt hvem som er eksperten for tiden) faar mer aa snakke om angaaende barnet, man koser seg mer sammen om alt. Det er jo mange moedre som er bekymret om aa gaa glipp av foerste smil, foerste tann, foerste steg osv, uten at de er nevneverdig bekymret for fars foelelser i forhold til samme milepaeler.

 

For oss som ammer, er det innlysende smart aa vaere tilgjengelige foerste halvaar, gjerne den som er hjemme ogsaa, men i hvert fall ikke lengre unna enn at man kan arrangere en ammepause og saa maa man jo pumpe da. Men jeg husker selv at da ting begynte aa gaa seg til litt, saa syntes jeg jo det var morsomt aa faa vaere med barnet osv. Det er jo mange moedre som er skikkelig snytt med den kabalen vi skal ha (7 mnd til meg og saa 3 til far) fordi barnet er saa mye mer kommunikativt opp mot et aar, saa far faar liksom mer kontakt mens mamma mest har matet en liten hjelpesloes som ikke kan gi saa mye uttrykk for ting og tang....

 

Hvor mange menn er det som reelt velger egentlig? Litt brannfakkel her, men det er vel enda mange norske damer som bestemmer hvordan kabalen blir?

 

En annen ting, synes det er litt paafallende (nok en brannfakkel) at de mennene som synes det er viktigst at familiene faar bestemme selv ofte er de som forventer at mor tar mest mulig permisjon - mens de fedrene som er mest motivert for aa ta mye permisjon, ikke er i mot et mer eller mindre "paatvunget" fordelingsopplegg.... Spurte mannen min hva han mente om et eventuelt paabud om minst 3 mnd for far, og han svarte: "Det beroerer jo ikke meg, for jeg krever jo minst 3 mnd uansett, saa det kjenner jeg at jeg ikke trenger mene noe om for egen del. Men humrer jo litt i sjegget av noen kamerater som ville faatt panikk".

 

Det er vanskelig dette med at det ikke er sosialt akseptert at pappa tar ut mer enn et minimum, saa selv om unge pappaer kommer etter, tror jeg mange la oss si midt i eller i slutten av 30aarene som blir fedre, som kanskje kunne tenke seg aa ha hovedansvar for en baby en stund, ikke en gang drister seg til aa innroemme dette, fordi det ikke er akseptert paa arbeidsplassen. Dersom samme person ogsaa maa sloss litt paa hjemmebane for aa faa det gjennom, saa blir det jammen meg ikke lett....

 

Mange damer har gledet seg til den ene gangen i livet hvor man kan gjoere "noe annet" enn aa jobbe ute og vaere i vinden, man kan forstaa at de blir snytt for permisjonen "sin" bare fordi verden paa doed og liv skal gaa videre naar det ble deres tur.

 

Vi som blir moedre i midten av/,mot slutten av 30aarene, spesielt dersom man har jobbet hardt og mye i mange aar, vil setter pris paa denne endringen/avbrekket (jeg sier bevisst ikke pause for noen pause er det jo ikke aa passe egne barn!) saa jeg kjenner at selv om jeg hadde gaatt med paa 50/50, saa er det ogsaa i orden at jeg tar 7mnd og pappa 3 mnd altsaa...

 

Jeg husker da vi fikk foerstemann, vi var like groenne begge to, og jeg mener at det ikke var noen verdens ting som var mer naturlig for meg aa ordne enn amming selvsagt. Alt annet, absolutt alt annet, er vi like godt paa, kanskje pappa ogsaa er bedre enn mamma paa en del ting...

 

Tips! Det er mange barn som roer seg mer av aa bli bysset av en annen enn den som er matfat og lukter melk.... Det erfarte vi da jeg etter f.eks en times foersoek litt desperat ga henne til pappa og hun roet seg med en gang, hehe.....neste runde naa blir det rett til pappa ja, naar hun skal roes....

[M by M]

Min erfaring fra tidligere forhold er at når mor gjør alt, synker fars selvtillit og følelse av å være viktig for barn og mor ytligere enn det allerede er etter fødsel og han kapitulerer og gir opp. Dette kan igjen skap et gedigent problem i parforholdet og forhold mellom far og barn. KAN gjøre. Jeg stemmer for å la far slippe til! Han må lære og bli kjent med barnet akkurat som vi mødre må. Han kan like bra han og selv om han ikke er så god til å flette hår med en gang. Om han ikke er i stand til å matche klær; send han på handletur alene,s å kanskje han lærer litt ;-)

[2 fine små]

Kan ogsaa legge til at foer foedsel av foerste barn snakket med legen om at jeg var bekymret for om jeg kom til aa vaakne naar babyen trengte mat om natten.... Han sa at dette ordnet seg naturlig, men jeg forklarte at jeg sov veldig dypt og at jeg sov rundt min foerste natt i livet og har gjort det siden. Ikke noe problem sa legen.

 

Vi endte opp med at mannen min ofte hentet babyen, bikket meg over paa siden, ordnet med at babyen fikk spist, og saa la han babyen tilbake etterpaa, HAHAHA, se for dere den scenen!!! Herregud, det er jo baade litt flaut og pinlig.

 

Meeeeeen, derimot, de nettene jeg var alene med babyen, vaaknet jeg paa et blunk, mange ganger om natten, og i hvert fall hver gang babyen ga fra seg et lite grynt og skulle ha mat.

 

Saa kompliment til mannen min da, jeg sover som en sten naar han er i naerheten, men er jeg alene med baby, ja, da er jeg som en ordentlig vaakemor, uten unntak. Det er som om jeg gaar inn i en mye lettere soevn naar jeg er alene med baby i rommet, hehe....

 

Akk ja, saa vi er jammen meg en foreldresymbiose vi da, og mannen min ble bare lei av at jeg skulle vaakne og ta opp babyen og tenkte at han bare kunne tilrettelegge og fikse, saa fikk han jo raskere sove igjen snart.

 

Kanskje jeg skal legge til at han enda vaakner to sekund foer datteren vaar lager lyd paa nettene, og hun er snart 4 aar....say no more, menn kan ogsaa utvike saakalte mammainstikter!! Og det har jo ikke hjulpet paa mitt nattevaak, for han er jo oppe foer jeg rekker aa hoere noenting.

 

Skal ogsaa legge til at datteren vaar har arvet mine sovegener, hun vaakner ikke av noen verdens ting foer hun er klar til aa vaakne, det skal veeeeldig mye til og ikke en gang brannalarmen vaakner hun av. Snakk om aa vaere avhengig av oss vaakne!

 

Poenget mitt er at menn ogsaa kan utvikle instinkter, dersom de maa eller det er rom for det. Og mannen min er ingen puseladd eller hva heter det, tusseladd altsaa... Har litt daarlig norsk noen ganger merker jeg, dere faar unnskylde, snakker lite norsk for tiden...

[Gjest Bjørnen Collargol*gravid*]

Her har vi både tenkt og snakket en del om dette.

Jeg skal ikke gjøre jente avhengig av mamma. Pappa skal få ta sin del av alt egentlig. Fra bleieskifte, mating og pakking av sekken til barnehagen.

 

Det er veldig greit at far kan ta barnet når jeg er syk eller borte en kveld. Samtidig som det skal være en like stor selvfølge at han ordner med tulla selv om jeg også er hjemme. Nå er jeg så heldig at min mann faktisk ønsker å delta mest mulig også. Han har gitt beskjed om at jeg må pumpe meg fordi han også vil mate jenta når hun er baby :-) Da får vi bare håpe at hun tar flaska!

 

 

[junijente fikk julijente]

Dette har jeg også tenkt en del på. Men må innrømme at jeg ikke har diskutert det noe særlig med sambo enda, så det lover bra dette ;-)

Han har en sønn fra før, som jeg stadig tar meg i at jeg tar hovedansvaret for når han er her. Jeg gjør lekser med gutten (det er en praktisk vurdering av at jeg stort sett er hjemme, men samtidig er det jeg som drar tidligere fra jobben for å gjøre dette om jeg faktisk jobber når han kommer), og sjekker i samme slengen om det er noen beskjeder osv fra skolen. Sambo regner nok med at om jeg ikke har funnet fram noe, så er det ikke noe, for han sjekker ikke sekken, med mindre jeg sier jeg ikke har gjort det. Vi har hatt våre krangler om arbeidsfordelingen i forhold til gutten, hvor jeg sier at far gjør så lite, men han svarer med at han nesten ikke slipper til. Og han har nok mye rett, så jeg prøver virkelig å holde igjen i forhold til f.eks legging, sette tider for når han skal hjem fra kamerater osv om far er til stede. Men så føler jeg at far ikke gjør noe, og da har vi det gående igjen. Nå har jeg gått mer over til å si at gutten får spørre far, og håper vel at far også gjør mer automatikk i å følge opp med sånne ting.

Til sommeren får vi vårt første felles barn, og jeg har jo tenkt at jeg ikke vil overkjøre sambo. Vi har ikke diskutert permisjon osv enda, og jeg er litt usikker på om han har krav på noe siden jeg studerer, men går ut i fra at det løser seg. Far har sagt at han ikke kan være hjemme i flere uker pga jobben, og det problemet ser faktisk jeg og. Han kjører skogsmaskin, tømmeret må fram, og det er veldig vanskelig med vikarer i den bransjen. Jeg tenker derfor at det som vil fungere best er at han er hjemme en dag i uka (og igjen: JEG tenker, flere som ser mønsteret her?). Men den dagen har jeg virkelig ikke tenkt å være i nærheten! Da skal jeg være på skolen, jobb eller bare ute med venner, far og barn skal få klare seg helt selv. Om barnet har litt merkelig påkledning disse dagene (eller når h*n blir større og skal i barnehage osv), skal jeg virkelig prøve å ikke si noe på det, så lenge barnet har riktige klær (altså vintertøy om vinteren osv), og det er jeg helt sikker på at sambo klarer fint.

Det er nok litt som ei bekjent av meg sa: for hver gang vi jenter er/prøver være supermødre blir far mer og mer passiv og tilbaketrukket. Så jeg tror at det beste vi kan gjøre er å ikke være supermødre :-)

[2SmåTroll]

Jeg er jo så heldig at jeg har sambo hjemme i 14 dager i strekk, og da må han ta i et tak med tulla ja. Jeg må jo le noen ganger når jeg ser hvordan ho ser ut både på hår og hva ho har på seg. Men han gjør sitt beste og tulla er jo fornøyd.

 

Han leverer og henter i barnehage da jeg jobber skift og jeg stoler på at han klarer det meget bra. Og er tulla syk og han er hjemme så må han fint ta seg av sykt barn. Dette har han gjort noen ganger og det er supert at vi begge kan gjøre slilkt. de er jo mye alene da jeg jobber skift og jeg tror de storkoser seg. Lager god mat og nyter rett og slett livet

 

Men må innrømme at han ikke var veldig innteresert i og gjøre ting det første året. Han har nok ikke samme dulle genet som mange damer har. Det var først når ho begynte og gå og gjøre ting det ble morro. Tror nok ikke han hadde synes det hadde vært særlig gøy med lang permisjon det første året. Hadde nok blitt litt kjedelig.

[Anonym bruker]

på grunn av at jeg er ferdig med studier i vår og babyen kommer i juli, må vi gjøre det slik at jeg tar all permisjonen. dette vil allikvel si at dersom det dukker opp en jobb etter at barnet er 6 mnd vil jeg ta den og far gå hjemme.

 

vi vet allerede at minst en kveld i uka fra barnet er 2 mnd vil far få hovedansvaret for babyen da jeg er støttekontakt som jeg skal fortsette med til høsten.

 

jeg har allerede tenkt en del på at hvor viktig jeg føler det er at far får delta masse når det kommer til babyen, spesielt med tanke på at han faktisk må jobbe hver dag , mens jeg får være hjemme i hele permisjonstiden. derfor vil jeg prøve alt jeg kan å være bevisst min samboer og hans og babyens behov for å få være sammen uten min innblanding, og så får jeg heller tåle at ting ikke blir gjort helt slik jeg kanskje ville gjort det. samtidig har jeg en samboer som er flink til å si i fra dersom jeg tar over for mye! =) tror det er viktig at vi som mødre ikke gjør oss til noe mer spesielle enn det far er. fedre har akkurat samme forutsetninger til å klare alt som har med å oppdra et barn å gjøre som vi mødre har (Utenom når det kommer til amming da.. det får liksom ikke mannen gjort.. =))

 

dette var hvertfall mine tanker rundt hvordan jeg vil jobbe med å inkludere en arbeidende far når vårt første barn kommer til sommeren! =)

[2 fine små]

Er det ikke litt interessant at de som svarer paa denne traaden stort sett er damer som er bevisste hele dette temaet? Som altsaa mener at pappa har en solid verdi allrede fra foedselen, morsomt.... Jeg er veldig interessert i aa hoere argumentene fra de som mener han ikke trenger aa vaere saa mye med ogsaa jeg, det hadde balansert og nyansert diskusjonen, selv om det er flott at vi er mange som vil ha med pappa, i ymse varianter og mengder.

 

Juni som venter....... Jeg tror din mann faar hele permisjonen naar du er student, siden det bare er han av dere som har rettigheter....eller? Er jeg helt paa jordet her? Har studenter rettigheter? (haaper det da, for ordens skyld)

[junijente fikk julijente]

Jeg er som sagt litt usikker på hvordan dette er, må høre med lånekassen og nav, siden jeg jobber en del ved siden av. Men har hørt at om jeg tar permisjon fra studiet har ikke far krav på noe, men om jeg melder meg opp i fullt studium kan far ta perm og jeg ikke ta eksamen. Men om far er hjemme på fulltid mister jeg fødselsstipendet og får vanlig studielån i stedet tror jeg. Derfor kan han ikke være hjemme på fulltid. Må sjekke litt, jobber hardt med saken for tida ;-) Det er noe med at far jobber opp rett til foreldrepenger selv, men ikke rett på permisjon, den må jeg jobbe opp. Eller noe rart, norske systemer altså!

 

Selv er jeg oppvokst med en far som var mye hjemme (kontortid 2 timer i uka + gudstjeneste på søndag, han er prest), mens mor var sjef og mye borte. Og kan ikke si at jeg har hatt noe vondt av det, heller tvert i mot :-) Nå er nok store deler av slekta mi litt "omvendt" sånn, broren min er også helt super med barn (jobbet f.eks ett år i barnehage i stedet for å gå på vgs, og ble headhuntet til SFO etterpå), og farfar var noe av det mest barnekjære jeg kan tenke meg. Så her er det bare positive erfaringer med å la far være hjemme med barna :-)

[cille35]

Jeg synes som deg at vi må slippe litt løs når far har permsisjon og når han har omsorgen, både alene og sammen med mor. Jeg synes det er teit at mødre ofte tar ut ferie når far har sin permisjon, sånn at hun egentlig bare går rundt og kontrollerer at han gjør tingene på hennes måte. Når det gjelder tre-deling av permisjon, er jeg for så lenge man utvider permisjonen til 12-måneder. Altså 4 til mor, 4 til far, og 4 man kan fordele som man ønsker. Slik AP-kvinnene skisserer forslaget til tre-deling i dag, vil amming bli et problem for mange av oss. Jeg er pendler, og har 11-timers dag når jeg jobber inkl reisevei. Dvs. at om jeg føder 14 dager etter termin (og man går jo ut 5 uker før), ja da er barnet mitt ca 5 ¨månder når jeg skal ut i jobb igjen. Det er ikke mulig å få til amming på dagtid når reiseveien er 12 mil. Så jeg er i prinsippet for tre-deling, men at man da må utvide permisjonen slik at alle kvinner har mulighet til å fullamme første 6 månder. Jeg er forøvrig helt enig med det i at om poden er ikledt den teite bodyen, eller håret er på skeiva er helt uvesentlig. La far få den andre hovedrollen som forelder, det fortjener ungenen våre. Han er stort sett strålende om han får lov til å prøve seg litt frem.