Noen som kom sammen med sin store kjærlighet til slutt?

[Anonym bruker]

Lurer på om noen har noen glad historier å fortelle? Jeg er singel for tiden. Har en stor flamme jeg valgte å avslutte forholdet til for en periode. Vi har et barn sammen.

Jeg tror jeg er ubetinget glad i han, men klarte ikke å fortsette på det tidspunktet tilbake i tid pga. diverse grunner. Jeg vil heller ikke inn i et forhold med han akkurat nå men drømmer om at det kanskje kan funke om noen år... Noen som har følt det sånn med noen og kommet sammen ved en senere anledning?

 

:-)

[Anonym bruker]

Jepp, kan svare på denne jeg. Var sammen med verdens deiligste fyr, og jeg ble gravid etter 1 mnd sammen. Vi gjorde det slutt etter litt over 2 mnd, pga masse dritt og sjalusi i forholdet vårt og jeg så han ikke hele den tiden jeg var gravid... Savnet han enormt hver dag... Håpet han skulle ringe eller komme på døra eller noe, men nei. Sta som jeg er tok heller ikke jeg kontakt med han.

 

Da ungen ble født, sendte jeg han ei meldig (en mnd etterpå) og vi fikk kontakt igjen. Det var bare vanlig kontakt pga ungen i begynnelsen. Men da babyen vår var 4 mnd skulle han ha han over natta for første gang. Vi avtalte at jeg skulle komme dit etter jeg hadde vært min første tur på byen, så jeg kunne sove der, og mate babyen på natta (hadde ikke drukket noe særlig med alkohol, turte ikke det i frykt for å bli for snytt...) Kunne heller ikke ammet babyen da. Så jeg dro dit, og sov der, og våknet der. Med armene hans rundt meg. Gud, så godt det føltes!!!!!!!!!

 

Etter den gangen var det mye frem og tilbake med oss, berg og dal-bane de luxe... Ble slutt en gang til, og vi hadde begge en annen partner i mellom, en kort periode på 2 mnd. Men vi klarte ikke holde oss unna hverandre, rett og slett!!

 

Så, i fjor vår ble vi sammen, og ble da enige for første gang at selv om det er vanskelig å leve sammen med hverandre, er det UMULIG å leve uten hverandre. Hehe... Og nå er vi gift og venter nr 2 til sommern

 

 

[Anonym bruker]

Så herlig det høres ut .

Jeg prøver å glemme men får han ikke ut av hodet mitt...Jeg savner han ikke men lengter alikevel etter noe ved han...Jeg kjenner ikke begjær men kjærlighet -og jeg aner ikke når følelsene skal slippe taket helt. Han har ny kjæreste og jeg kjenner ingen sjalusi, men et håp om at en dag så kanskje vi kan leve sammen :-).

[TrustNoOne (but Me)]

Her kan jeg dele min gledelige erfaring: Jeg var sammen med en knall kar i to år, vi fant tonen umiddelbart, fullførte hverandres setninger og hadde verdens beste sex. Eneste problemet var at han ville svært gjerne ha barn, og jeg ville ikke. Har aldri hatt noe særlig til overs for unger, selv som liten likte jeg ikke andre unger og ville bli voksen i en fart. Anyway, etter to år med uenigheter på barnefronten, ble det slutt. Jeg var knust, men også rasende fordi han hadde redusert meg til en "rugemaskin": Han sa rett ut at hvis jeg ikke kunne garantere at vi fikk barn i fremtiden, måtte han finne seg en annen. Og jeg pakket tingene mine og sa lykke til din gjøk. Hva om jeg hadde blitt, og tre år senere hadde vi funnet ut at jeg var steril? Eller han var steril? Hva da liksom? Så jeg tilbrakte to år med fest og moro og litt dating her og der, men ingen som vekket noe videre interesse. Og plutselig, etter en veldig bra date, fikk jeg telefon fra eksen, der han spurte om jeg kunne komme innom og ta en prat. Joda, greit det, vi hadde fått en vennskapelig kontakt igjen, så jeg trodde vi skulle se film eller preike om en felles hobby. Men når jeg kom, så jeg at han var veldig alvorlig, som er ulikt ham, han er en skikkelig morogutt. Og han slapp bomben om at han elsket meg ennå, og om han kunne få en ny sjanse. Han innså at barn ikke var så viktig, og at vi hadde en helt unik kjemi. Vel, lang historie kort: Jeg måtte tenke litt på det, men vi endte opp som samboere igjen, livet er bedre enn noensinne, og nå - to år senere - jaggu klarte vi ikke å smelle meg på tjukken...! Selv på p-piller og greier. Begge fikk sjokk, vi var enige om å ikke få barn, men nå som graviditeten er et faktum, prøver vi så godt vi kan å forberede oss. Abort var uansett ikke tema.Vi tar en dag om gangen, og regner med at vi skal takle denne utfordringen fint. Det viktigste er at vi har hverandre, og at vi har det flott sammen. Håper at det ordner seg for deg også! De to årene vi hadde fra hverandre, var faktisk det beste som kunne skjedd. Begge vokste mye på den tiden, og det beste var jo at vi vokste mot hverandre og ikke fra hverandre

[Anonym bruker]

Så flott det høres ut Zoulfire!

Ja, kanskje det ordner seg for meg og han også, aner ikke. Det rare er at jeg helt fint kan leve uten han...Men er som uttrykket heter...Kan man ikke leve uten kan man ikke leve med hverandre....

For hver dag så vokser kjærligheten til han sterkere istedet for å bli borte. Er det meningen så blir det oss to med årene, er det ikke så går det også helt greit, men sinnsykt så mye plass han har i hjertet mitt! Skulle ikke tro det gikk an med en jeg har kjent så lite i utgangspunktet.... :-D

 

[Løvinne77]

Joda, jeg fikk han til slutt Møtte 'mannen i mitt liv' i 2000 og det ble litt roting og greier. Ble håpløst forelsket, har aldri følt noe sånt for noen! Meeeen, han drakk nesten hver dag og var bare interessert i festing, hadde sikkert flere han rotet med også. Så det varte vel et års tid med roting i helgene, jeg kunne ligge og studere han hele natta, gud så forelsket jeg var!! En kveld var jeg dritt lei festinga og drikkinga og sa rett ut at jeg ville at vi skulle ha et forhold ellers gadd jeg ikke mer. Han sa han var nok glad i meg til å bli sammen med meg, men at han hadde noia for forpliktelser så han kom til å gjøre det slutt etter 14 dager bare fordi det het at vi var sammen... Så jeg dro. Samme kvelden hadde jeg møtt en av kompisene hans og jeg og han begynte å få kontakt. Tok ikke lang tid før vi ble et par, jeg var smigret over oppmerksomheten jeg fikk pluss at jeg syntes han var dritfin (har hele livet sagt at jeg ville ha en mann med brunt hår til midjen og blå øyne, og det hadde han :-) ), desverre viste det seg at han var psykotisk og en kvinnemishandler. Holdt ut med han i 5,5 år men tenkte i alle årene på min store kjærlighet som jeg visste jeg aldri kunne få... For å gjøre en lang historie kort, i løpet av de siste årene har han sluttet med festingen, fått seg jobb, kjøpt leilighet og blitt en skikkelig flott fyr :-) Og i januar i fjor traff jeg han på en fest, oppfattet mailadressen hans da han ga den til samboeren min og tok mot til meg og skrev til han. Han svarte :-D Han kunne fortelle at min samboer var utro mot meg og dette viste seg å stemme, så jeg flyttet ut, begynte å rote med min store kjærlighet igjen, og nå sitter jeg her da, i hans leilighet som jeg har bodd i siden mai, med vår 15 dager gamle sønn sovende på fanget, og vi har kjøpt hus sammen Håper du får din store kærlighet også!!

[Anonym bruker]

Hei Løvinne77!

 

Om det er riktig så får jeg han . Er så rart at jeg blir mer glad i han for hver dag, selv om vi ikke er sammen...Prøver å skjerpe meg men så hører jeg plutselig navnet hans eller det tikker inn en sms. Føler meg som 14 år i hodet... Hadde ikke trodd dette, ei heller at det var jeg som valgte å avslutte det. Noe jeg ikke angrer på for det hadde mest sannsynlig gått til hel... Jeg var ikke klar, usikker og utrygg. Også nå...har jeg bare blitt mer glad i han. Merkelige greier . Og det har gått 1 1/2 år.

Kjempe koselig å høre at det går an! Masse gode tanker til dere og bebisen!