Hvordan takle at mini har en annen familie

[noLadyjustME]

som jeg ikke kjenner i det hele tatt?

Syns det er beinhardt å vite at han er å treffer "den andre familien" sin som jeg ikke vet noenting om...Å prøver jo selvfølgelig å tenke at han må bli kjent med de også, men han er bare 7mnd, og har kjent faren i 4 mnd, så jeg syns det er såå sårt at de skal dille og dolle med gullet mitt:/

Andre?Tips til å roe nervene?

 

[:::) Frøken Velferdsrett]

du må bare tenke på alle de positive tingene som er med at gullet har 2 familier og hvor mye barnet ditt fortjener og ha en far som er der, en farmor osv. og etter vært når du ser at småen blir glad for og se dem osv så blir det bedre. men tenk positivt. så lærer du deg og leve med at du ikke vet noen ting etter vært. (kansje det er like greit og ikke vite noe.. hehe)

[noLadyjustME]

ja det var det..tror eg det er bedre og ikke vite så lenge han har det bra:)

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg veldig godt..har sendt deg en PM:-)

 

[Anonym bruker]

Ja det er kjipt å ikke kjenne barnet sitt ordentlig, for det er jo sånn det er. Ens eget barn har lissom et liv utenom deg. Sånn føler jeg det, og det plager meg veldig.

[FrøkenSprøken]

Hva med å invitere barnefars familie på besøk?

Foreldrene og søsknene i det minste?

 

Ettårsdagen må jo vøre en flott anledning?

 

Kan du snakke med BF om dette?

 

 

Jeg tror barna føler trygghet ved at far "kjenner" mors familie, og mor "kjenner" fars. Det handler om at du skal kunne forstå hvem sønnen din snakker om i mange år framover.

 

Jeg var heller ikke sammen med BF den første tiden, men vi var allikevel mye på besøk hos hans familie med lillegutt.

Jeg og mini bodde faktisk i samme hus som "svigerfar" i et år.

 

Vet ikke hvordan situasjonen er for deg da?

Vi var jo tross alt veldig glade i hverandre, og trivdes i hverandres selskap (for det meste) selv om vi ikke var sammen.

Mange trivelige stunder som en liten familie førte til at vi ble sammen igjen, så nå er vi en lykkelig familie på tre:)

 

Men uansett. Gjør ditt beste for å bli godt kjent med familien til sønnen din. Det er viktig for ham.

Svigermor har iallefall alltid sagt at jeg og lillegutt vil være velkommen i deres hus dag som natt, uansett hva som skjer med BF og meg.

Mulig at min svigermor er spesiell, men det handler jo om å bli godt kjent med barnebarnet sitt, og å lære å kjenne moren til sitt barnebarn. Skulle da tro at de aller fleste bestemødre ønsket det?

 

Lykke til!

[noLadyjustME]

Din svigermor er ikke spesiell etter min oppfatning, det er slik jeg er vant med fra min familie..Kommer fra familie med skilte foreldre og litt av hvert, så vi er av typen som godtar det meste og liker de fleste:)

Det er vel derfor dette også er så viktig for meg!

 

I starten, dvs etter testen var i boks, og han fant manndommen igjen og tok kontakt( ) var jeg skikkelig gira!Var på besøg og traff familien hans med søsken og deres barn, tok kontakt og reiste på besøk uten bf, og trodde virkelig vi var på rett spor..

Men uansett hvor mye jeg ga og prøvde fikk vi ingen respons av barnefar, som jo var i første omgang hele grunnen til at jeg orka legge meg selv frem sånn for disse som i mine øyne er totalt ukjent!

 

Han ga så utrolig lite av seg selv til oss begge, så det var jo nesten umulig å bli bedre kjent..Å i ettertid kom det frem (selvfølgelig mens han var på fylla) at han hdde bevisst holdt tilbake for å lære meg å kjenne..For noe tull..det må jo gå begge veier samtidig..Jeg snakte til han-kan ikke si med han... Og han var rett og slett tiltaksløs, så det kom til et punkt der JEG ikke kunne gi mer før han ga litt tilbake. Det begynner å bli noen mnd siden nå ja.

Poenget var vel også at det samme gjeler farmor og farfar, vi har ikke hørt et ord fra dem etter VI var der sist som var en stund før jul..

Jeg ønsker å bli kjent med dem, så lenge mini skal ha noe med dem å gjøre.

 

*oppgitt og orker ikke gi uten å få mer*