Jeg ser ingen mening med livet mitt lenger

[Anonym bruker]

Har 2 skjønne flotte unger, er til stadighet deprimert og synes selv jeg har få venner.

Barnevakt til ungene er en sjeldenhet og byliv aner jeg snart ikke hva er for noe.

Min familie bor ganske langt unna, har valgt og bo her pga barnefar og han ønsker ikke at jeg og ungene flytter nærmere min familie. Dette har jo også lagt hindringer i min videre yrkeskarriere, har søkt på høyskole 2 ganger, kommer inn, men kan jo ikke begynne når det er praksis og ingen kan passe barna, ikke engang deres far kan ha dem og bytte litt om på arbeidstidene sine.

 

Jeg har bare lyst og komme med videre med yrkeslivet, har en utdannelse, men kan ikke begynne i den da jeg fikk en yrkesskade som gjør det umulig og fortsette så evnt studier jeg ønsker vil da kunne gjennomføres via attføring.

 

Føler meg så lite verdig som menneske, eldstemann har begynt og skjønne at mamma er deprimert og hver natt kommer han inn til meg og vil sove sammens med meg for han er redd jeg skal dø selv om jeg ikke har nevnt dette for han.

 

Har noen akutte råd jeg kan benytte som virkelig kan hjelpe.Både min mamma og pappa vil at jeg skal ta med meg ungene og flytte hjem for de er bekymret for min helsetilstand for øyeblikket.

[Anonym bruker]

Hei, det er vondt å være deprimert. Det er tydelig at det farer mye gjennom hodet ditt på en gang, og det er ikke rart. Men nå MÅ du ta en ting om gangen. Det som ikke haster akutt, kommer det tid til å ta seg av når du har fått deg selv på beina. Ikke vær redd for det: tid kommer. Nå må du tenke på at barna dine ønsker å vokse opp med en mor som lever, og at det er deg de vil ha. De elsker deg.

 

Det første du må gjøre nå, er å ringe legen din. Si fra med en gang at du sliter mye, slik at du får komme til raskt, og IKKE LAG DEG UNNSKYLDNINGER PÅ FORHÅND OM AT DET IKKE KOMMER TIL Å HJELPE! Det hjelper hvis du bare våger å be om hjelp. Du trenger ro og overskudd til å sortere alt annet som flagrer i hodet, og det vil du få når du bare har løftet telefonrøret og startet prosessen med å få skikkelig hjelp. Jeg sender en stor klem til deg og ønsker deg masse lykke til.

 

Og har vært der selv, med pillene i hånda, klar til å avslutte alt.

 

[Gjest]

Jeg synes du bør flytte hjem, i allefall for en periode, barna dine trenger en frisk mamma som de ikke er redd for at det skal skje noe med, pappan kan da vel være fleksibel en stund for å få til samvær selv om dere flytter.

Du må tenke på deg selv nå og barna dine, og det er til dine barns beste at du flytter og kommer ovenpå igjen akkurat nå.

[Anonym bruker]

Jeg syns ikke du skal bli på plassen for bf sin skyld,når han ikke kan stille opp mer for deg og barna.

Da er det viktigere at dere har ett nettverk rundt dere der hvor familien din bor.

Er det mulig å prate med bf om hvordan du har det?

 

[Anonym bruker]

HEi!

Jeg har opplefd å ha det tøft og føle at det tar på psyken....og mitt råd til deg er - ta med deg ungene å flyt hjem....om ikke for godt så for en periode til du føler du ser lysere på tilværelsen.

Du må tenke på deg selv og ikke barnefar akkurat nå- ungene har det best med en mor som har det bra....

Ta en telefon til dine foreldre og jeg tipper de tar imot dere med åpne armer.

Håper du kan snakke med barnefar...fortelle at du trenger mer hjelp enn han kan gi deg nå...så derfor drar dere til din familie så du får hentet deg inn...det viser jo kun at du har ungene dine på alvor det og gjør noe med situasjonen.

 

Masse lykke til.

[jet trip]

Hei! jeg er enig med det som blir sagt tidligere. Flytt nærmere familien din!

Jeg har litt lignende situasion. langt unna familie, dårlig med barnevakt og bf stiller opp men bor så langt unna at er lite hjelp å få. Jeg har bestemt meg til å flytte hjem- i vårres tilfelle ute av Norge. Jeg har gått rund og tenkt og tenkt. Vist hensyn til bf men nå er jeg lei å bare tenke hans best og glemme meg selv. Bf tar dette ikke lett men er klarover at jeg sliter og det går jo selvfølgelig utover mini i lengden. Jeg føler meg ikke deprimert men savner familien og alle gode vennene mine.

 

Vi må bare gjøre best ut av situasjonen. Er ikke meningen at en av oss må ofre livet sitt for andre. Klarer mann å samarbeide så kan mann få mye til. ;-) Heh heh evig optimist...

[Gjest]

Jeg ville bare si til deg at vi er mange som har det som du. Jeg går sykepleien og deter mye praksis her også. Det tilretteslegges for vi som har barn, spess vi som er alene. Det ordnet seg vettu

 

Til det andre vet jeg ikke hva jeg skal si... jeg bor i sør og familien min bor i nord (det gjør også barnefar + familien hans) Jeg har heller ikke stort nettverk. Men detgåt om man vil det nok..... stå på og BESTEM deg for å greie det. Det ordner seg

[♥Kristoffer&Harald♥]

uff da.... jeg hadde gjort det som jeg følte at var det beste for deg og for dine barn. Du har det jo ikke bra når du selv går å er lei og deprimert. flytt tilbake til der dine foreldre bor. Vet ikke hvor i lande du bor eller hvor gamle barna dine er. men her jeg bor vet jeg om i alle fall tre som kunne hjelpet deg. Jeg bor da i sarpsborg.

 

Håper du ikke gir helt opp. av en nedtur ligger det alltid en opptur på lur!

[Anonym bruker]

stakkars barn..stakkars deg:-((((

FLYTT nærmere dine foreldre ja.

uff...tenk hvor vondt dine barn har det?! Vil du de skal leve med en mamma som er konstant deprimert?:-(

[Anonym bruker]

Du burde vurdere flytte. Du trenger hjelp av familien din. Du trenger avlastning og støtte. Du trenger å høre andre meninger enn barnefarens. Du trenger å høre at du er en god mor, at du gjør det rette for barna dine. Du er en god mor!

Husk når mor har det bra, har barna det bra.

Jeg håper du flytter. Du har folk som støtter deg, så du kommer til å klare det. Du trenger nye impulser og nye omgivelser.

 

Stooor klem fra meg!