Er i skikkelig tvil her

[jordbær mathilda]

Mannen min jobber i et svensk konsern, som har avdelinger i mange land.

Nå sliter de skikkelig i Danmark, og sjefen til mannen min vil gjerne at han skal få det på fote igjen. Dette er en stor jobb som vil ta ihvertfall ett par år, og han må være der mye.

Han har sagt at det er vannskelig fordi vi har tre barn, og mye vil falle på meg.

Men jeg hører på han at egentlig har han lyst, men av hensyn til meg og barna sier han nei.

Men jeg får da dårlig sammvittighet, og føler jeg ødelegger store karriremuligheter for han.

Vannsklig dette her, jeg vil jo gjerne at han gjøre det han vil, men samtidig sitter jeg igjen med tre barn så og si alene.

 

Litt lufting av tanker dette her!

[Verbena]

Er det mulig at dere f.eks bor i danmark et år eller to da? Alle fem?

Om det er en kjempe karriere mulighet for mannen din og han sier at han kan gjøre det, men da må det ordnes slik at dere får være med og jobben hans virkelig vil det så ordner alt seg!

[Pixie Power]

Synes ihvertfall ikke du skal ha dårlig samvittighet!

Han har vært med på valget om å starte familie, han også :-)

[*Bluberrypai*og 3 prinsesser=)]

Vanskelig dette der. Har og en mann som jobber for et firma med mange utenlandskontorer og er mye på reise. Venter nå nummer tre så lurer litt på åssen det blir. Men vi klarer oss greit, og han trives, det er det som er viktig. Som oftest er han heller ikke borte mer en en natt eller to hver gang. Men det kan f.eks. bli flere helger på rad. Mest spent på hvordan det går til sommeren da han skal være 8-9 dager på kontoret i USA og jeg er høygravid og har de to andre alene hjemme, hmm.

 

Dere må bare snakke om det, rett å slett. Lykke til=)

[ano`num *17.03.10*]

Jeg har hatt en mann som jobbet borte over flere år

Forskjellige jobber, en tid som sjømann, en tid med langtransport og en tid som turnusarbeider med 1 av 3 uker hjemme.

 

Jeg ville latt han reise igjen!

Selv om alt ville falt på meg, og vi er langt unna familie.

(Dukker spm`et opp noen gang igjen, vil jeg nok vurdere sterkt å flytte hjem igjen. Greit å ha mulighet til å få hjelp på kort varsel, og slippe å planlegge hver gang noe skal skje utenom skjema.)

 

Men det er jo oss da!

Dere må finne ut hva dere/du kan klare ut med.

 

Må si at nå som han har en vanlig 8-16 jobb med litt overtid og et par helger i året med jobb er det som å komme til himmelen

 

Er ikke bare-bare å ha alt selv heller. Når vi kom hjem fra bhg og jobb var det jo å lage middag, ordne husarbeid, være både mamma og "pappa" og legge til rette for neste dag. Etter at hun hadde lagt seg, gjorde jeg mer husarbeid etc for så å stupe utslitt til køys. Var egentlig ikke tid for mye egentid.

Kom meg så og si aldri ut på egenhand. Det å dra i butikken var et lite ork.

Når han drar bort i helgene føler jeg omtrent at jeg er både mørk og husredd, og kan ikke fatte at jeg klarte det dag etter dag før.

Men, jeg skulle som sagt gjort det igjen. Bare for han (";)

[Gjest]

Hm...det er vel mer hensynet til barna som sier nei, enn deg altså.

Er det ikke mulig at dere flytter dit alle sammen et par år. Kjempe spennende..

[Gjest]

klønete sagt. Mener at du ikke trenger å ha dårlig samvittighet for at han ikke tar en karrieremulighet. Selv om du kan ta lasset alene, er det jo tre små som også vil se pappa mindre.

[jordbær mathilda]

Det hadde nok ikke vært noe problem om vi hadde flyttet alle sammen. Men jeg er veeeeldig hjemmekjær, og kan i grunn ikke tenkt meg å flytte. Har masse familie i nærheten. Pluss jobben min som jeg er veldig glad i.

Meningen er vel at han er borte i ukedagene og hjemme i helgene.

Men da vil jeg føle at jeg også må være hjemme vær helg siden vi vil se hverandre så sjelden. Ikke lett dette her gitt:)

Tusen takk for alle erfaringer dere deler med meg, det gjør det litt lettere å se forskjellige sider av sitvasjonen!