Jente i hus:)

[Gjest]

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skrev i en kommentar på innlegget "Ble så lettet da jeg hørte ho samlivs eksperten på god morgen norge...".

 

Jeg så ikke innslaget på God Morgen Norge selv, men....

 

Jeg føler meg også som en slem stemor som bare syns alt er vanskelig. Mannen min har også jobbet en del sene kvelder, og jobber nå en time unna, så det hender jeg må ta meg av stesønnen min alene. Han er 5 han også. Det er helt ok, men føler akkurat det samme som deg, at det er noe som ikke stemmer alikevel. Liker ikke å være alene med han over lengre tid. Gutten er ikke MIN! Plager meg også! Og jeg føler meg slem som tenker så mange dumme tanker. Syns gutten er til bry av og til, selv om han ikke gjør noe galt, han er bare snill, og jeg er glad i han.... Utrolig vanskelig å sette ord på. Mannen min forstår det hvertfall ikke, og mener jeg bør se på han som min egen. Det går ikke.

 

Jeg har ikke barn selv enda, men vi planlegger å bli gravide i løpet av året. Hadde håpet at ting skal bli lettere når vi får barn sammen, og at ikke jeg føler som deg.

 

Lykke til, og stå på! Så lenge vi ikke behandler barna forskjellig, så kan vi tenke og føle hva vi vil inni oss. Det kan ingen styre.

[Gjest]

Ja,i dag har jeg brutt helt sammen,følt at alt har vært SKIKKELIG vanskelig.Ringte til samb å gråt.Å han skjønte at det hadde blitt alt for mye jobbing denne uken...han skulle love å bli flinkere til å ikke jobbe så mye ekstra.Å jeg mener...det må jo gå opp et lys for han når jeg ringer å er så fortvilet?? av og til i vanskelige perioder tenker jeg noe så slemt at hvordan ville det vært hvis det bare var oss tre.Jeg VET det hadde vært lettere.Hadde ikke trodd at stefamilie skulle bli så vanskelig å takle.Men som sagt...problemene for meg startet etter vi fikk en sammen.Fikk føle det enda me på kroppen det med at han ikke er min,og jeg kan ikke forme han som jeg vil..

nei,det er utrolig vanskelig...men det er jo i perioder.Går ikke å sturer hver uke når han kommer til oss altså

[Gjest]

heter jeg anonym 2 nå plutselig?Hm,hva skjer?

[Gjest]

For meg går det i bølgedaler....noen perioder er vanskeligere enn andre. Virker som februar/mars er en dårlig periode for gutten (griner og vil ikke i barnehagen ofte), og da blir det en dårlig periode for meg også. Men jeg trøster meg med at han blir eldre og eldre, og i år har vært bedre enn i fjor, så neste år kan jo bare bli bedre. Da går han på skolen også, så......

 

Forstår det sånn at dere har gutten hos dere annenhver uke. Her er gutten hos oss kontant, med annenhver langhelg hos moren sin. (Han skal dit denne helgen.) Sånn har det vært siden jeg og mannen min flyttet sammen for litt over to år siden. På en måte er jeg glad det er sånn, for han har det best hos oss, og jeg har blitt bedre kjent med han på den måten. Dessuten tror jeg han respekterer meg mer og har mer tillitt til meg, siden han er så mye sammen med meg. Men på den annen side, så hadde det vært deilig med barnefri annenhver uke også. Men jeg er glad jeg har vært fulltids-stemor fra starten, og ikke blitt det etterhvert. Tror det hadde vært vanskeligere om han hadde vært hos oss i helgene fra starten, og hos moren sin ellers, også plutselig byttet om..... Så jeg er for så vidt takknemlig for det.

 

Tror ikke mannfolka skjønner oss før vi bryter sammen og griner!!! Hehe! De er helt blinde, hvertfall når det gjelder barnet. Mannen min ønsker at jeg skal se på gutten som min egen sønn, og han forstår ikke at jeg ikke kan klare det. Hvis jeg prøver å få han til å se det fra min side, altså se for seg at han ikke hadde noe barn, men hadde delvis ansvar for et barn som var MITT, da mener han at han hadde nok klart å se på barnet som SITT. Men det tror jeg ikke noe på i det hele tatt. De som ikke er steforeldre kan IKKE sette seg inn i den situasjonen, og det gjelder både de med egne barn, og de som ikke har barn i det hele tatt. Jeg tar til og med moren min i å ikke forstå. Og min beste venninne syns jeg klager veldig mye. Men de forstår ikke!!!

 

Jeg tenkte som deg, og ante ikke at det skulle bli så vanskelig med et stebarn. Jeg visste ikke hva jeg gikk til, og var "blind" av forelskelse. Men jeg hadde nok valgt mannen min en gang til, selv om jeg virkelig hadde visst hva jeg gikk til, for jeg elsker han mer enn alt på denne jord. Det er bare veldig fortvilende til tider når han ikke forstår.

 

Jeg er egentlig veldig heldig, og tar meg selv i å tenke at jeg ikke bør klage, for jeg kunne aldri ha fått en snillere stesønn enn han jeg har fått. Han gjør aldri noe galt, er snill og stille og rolig. Så egentlig kan jeg ikke sette ord på hvorfor jeg blir så sliten til tider. Kanskje det er fordi han er en konstant påminnelse om at mannen min har hatt et forhold/liv før meg. Jeg vet ikke.

 

Jeg vet ikke om jeg har noe særlig råd til deg, men jeg kan trøste deg med at du ikke er alene. Og det finnes enda flere av oss.

 

Har du lest "Steforeldreboka"? Det har jeg. Og jeg ba mannen min lese den også. Og jeg fant masse artikler på nettet etc.som jeg ba han lese, og da forstod han meg litt bedre. (Dette var for ett år siden.) Kanskje det er en idé å prøve.

 

Jeg kan også love deg at mannen din kommer til å angre om noen år når gutten er eldre, fordi han var så mye borte på jobb. Det skjedde med mannen min. Han ble omtrent oppdratt av sin stemor, siden faren jobbet kvelder og netter, og dette har satt spor i både mannen min og faren hans. Og faren hans/min svigerfar (som jeg er veldig glad i) angrer på dette nå, og har rådet sønnen sin/mannen min til å ikke gjøre samme feilen.

 

At du ikke kan forme stesønnen din som du vil, det skjønner jeg ikke helt hva du mener med. Når stesønen min er hos oss, så er det VI som bestemmer, og om han har andre regler å forholde seg til hos moren, så er det VÅRE regler som gjelder hos oss, og det skjønner han. Hvordan er det du vil forme han da?

 

Bare stå på - og trøst deg med at gutten bare blir større og større, og enklere å ha med å gjøre. For et år siden visste jeg ikke om jeg kom til å orke dette resten av livet, men nå ser jeg så stor forskjell fra i fjor at det kan jo bare bli bedre.

 

Hvordan reagerte stesønnen din da han ble storebror forresten? Ble han annerledes? Er han sjalu? Hjelper han til? Jeg er nemlig veldig spent på dette når vi får barn sammen.

[Gjest]

Litt vanskelig å forklare.Men alle unger har en egen personlighet selvfølgelig,men med jenta vi har sammen får jeg begynt med våre regler/orden/oppførsel fra hun er lita hvis du skjønner hva jeg mener.Det er så mange ting jeg kan sette fingeren på med ste sønnen.INGEN er perfekte det vet jeg:) men vet han hadde vært en annen gutt hvis han hadde vært vår gutt.

Litt sjalu ble han i og med at han er en skikkelig pappa gutt:) men gikk veldig greit...å er veldig glad i å hjelpe til med ho.Nesten litt for mye av og til!Å det kan bli veldig vilt.Han er utrolig rastløs å leken så det har holdt på å gå galt noen ganger...

men...det har blitt bedre med åra.Traff han når han var tre så han har vokst ,det merker jeg:)

[såpa]

Skulle gitt veeldig mye for en time med denne kloke terapeuten! Det var akkurat som å høre om oss..

Vi har ungene til samboeren min hver dag, dag ut og dag inn uten noen "avlastning". De er relativt store også så de er aldri i seng før oss. Da sier det seg selv at noe privatliv er det ikke snakk om. Alt husarbeid faller på meg, klesvask til tenåringer som er på størrelse med et HUS hver dag, "låner" mine klær, sminke og utstyr uten å spørre... Jeg kunne ramset opp i timesvis.

Men som terapeuten sa, de virkelige problemene startet da vi fikk ett felles barn. Rart! Hadde trodd det skulle bli bedre siden vi fikk noe som knyttet oss sterkere sammen, men nei.. Noe av grunnen er at jeg fremdeles måtte gjøre alt husarbeid i tillegg til å være nybakt og usikker mamma. Da skal jeg love at det var irriterende og skuffende å rydde og vaske etter tenåringer, selv om jeg sa ifra x antall ganger.

 

Forholdet til meg og sambo er som dere skjønner ikke noe godt lengre, til det er det altfor lite "påfyll" av det gode og kjærestetid sammen. Var det et forhold jeg var helt 100% sikker på kom til å holde, så var det vårt.. Men nå vet jeg at det må skje et mirakel hvis jeg skal holde ut. Er bare så lei meg pga vårt felles barn som jeg vegrer meg veldig for skal bli skilsmissebarn..

[Gjest]

Jeg håper fortsatt at det skal bli bedre når vi får barn sammen, selv om dere her sier at det ikke har blitt det for dere. Jeg har lest om så mange som fikk det såååå mye bedre etter at de fikk barn sammen, så jeg håper og tror at vi alle er forskjellige.

 

Jeg tror faktisk jeg gjør lurt i å lese/skrive masse her på DIB nå før jeg får barn. Jeg har fått så utrolig mye tips og råd her inne. Hos oss tror jeg husarbeidet er det viktigste å ta tak i. Mannen min er veldig flink når jeg ber om hjelp, men når han ikke får beskjed om å gjøre noe, så er han helt blind. Han ser ikke at det henger klær på tørkestativet eller at det er en klesvask i maskinen eller hybelkaninene under trappa. Det eneste han ser er oppvaskmaskinen.

 

Nå har jeg satt opp en husarbeidsliste. Og selv om dette minner meg litt om da jeg var student og bodde i kollektiv, så er det nok dette som må til. Har satt opp for 4 uker hva som må gjøres hver uke, og så må vi krysse av når vi har gjort noe. På denne måten vil han kunne se svart på hvitt hvor mye mer jeg gjør i huset enn han. Og jeg kommer til å fortelle han hva han må hjelpe til med, og hvor mye vi må jobbe her hjemme når vi får barn.

 

Jeg misliker sterkt de mennene som slenger seg på sofaen med en gang de kommer hjem, fordi de er så sliiiiitne etter 8 timer på jobb. Hva med dama som har vært hjemme med babyen + gjort husarbeid i like mange timer??? Hvorfor har mannen rett til å hvile når han kommer fra jobb når dama må fortsette med husarbeid, lage mat etc. Nei, det kommer jeg ikke til å akseptere. Så dette er ting jeg kommer til å forberede han på og snakke masse med han om når som vi planlegger barn.

 

En ting han fortalte meg var at den gangen sønnen hans ble født, og ex'n hans var hjemme med babyen, så jobbet han i utelivsbransjen. Da sa han at han alltid KREVDE en time hvile hver gang han kom hjem fra jobb. Da tenkte jeg bare HVA??? Det kommer ikke på tale her i huset hvertfall, og det har jeg sagt til han. Og han skjønte det da. Det går ikke an å kreve en time "fri" når man har et spebarn i huset. Det er direkte frekt, spør du meg. Hadde jeg vært ex'n hans, så hadde jeg aldri godtatt det.

 

Såpa: Jeg tror det er mye vanskeligere å være stemor når man kommer inn i barnas liv når de er såpass store som dine stebarn tydeligvis var/er. Jeg møtte min stesønn før han hadde fyllt 3, og selv om han vet at jeg ikke kjente pappan hans da han var baby, så husker han det jo ikke. Han vet at mamma og pappa var kjærester en gang, men at de ikke er det nå lenger. Nå er det jeg som er kjæresten til pappa. Jeg er veldig glad for at jeg kom inn i bildet så tidlig. Tror det gjør ting mye lettere.

 

Hvorfor har alt husarbeid falt på deg, Såpa? Har mannen din en så krevende jobb at han ikke kan ta del i det??? Jeg leste et sted (tror det var her inne) at mannen til ei dame hadde sett en dokumentar om dette temaet, og først da gikk det opp et lys for han, selv om kona hadde mast på han og gitt beskjed hundre ganger om at hun trengte hjelp hjemme. Han skjønte det ikke før noen andre sa det, altså denne dokumentaren på tv.

 

Men nå begveger jeg meg litt ut på viddene her..... Poenget mitt var at jeg er veldig glad jeg har lest masse om dette før jeg velger å få egne barn. Jeg er også veldig takknemlig for at stesønnen min var såpass liten da jeg ble sammen med pappan hans.

[såpa]

Tror nok du har rett i at det er en stor fordel å komme inn i stebarnets første leveår. Da er de mye mer mottakelig for en stemors meninger og mye lettere for stemor å si sin mening. Når de begynner å nærme seg tenåringsalder er de jo på en måte såpass "formet" av mor og far.

 

Faren har ikke en krevende jobb og har en kjempefin arbeidstid, så problemet med at jeg får liten hjelp i hjemmet ligger nok i at han rett og slett ikk ser og aner hva som må gjøres i et hus. Selv om jeg sier fra ganske ofte, er det begrenset hvor ofte en gidder å mase også. Kanskje det kommer opp ei liste over ale gjøremål her også, den var ikke dum!

 

Ønsker deg iallefall lykke til! Høres ut som om du har et bedre utgangspunkt enn meg og samtidig reflekterer mye over det!