Om samlivsbrudd og blandede følelser ( samme som skravle)

[.Ann.]

Det er slutt mellom samboeren min og meg, for en god stund siden, men vi bor sammen enda. Jeg leter etter et sted å bo.

Vi fungerer godt sammen som venner, men som partnere kan jeg ikke se vi har noen framtid.

Han har en livsstil som jeg ikke kan akseptere som partner.

 

Jeg har heldigvis god støtte både foreldra og vennene mine forstår valget mitt og mener det er det riktige.

 

Men av og til vil jeg bare fikse det og leve videre sammen med han...

Vi har jo barn sammen og det er ikke noen god følelse å tenke på det vi utsetter henne for. Bare det å flytte mellom to hjem, og hun kommer til å savne den andre når hun er hos den ene.. etc. Hu er jo bare tre år..

 

Må bare klage litt..

 

og hadde vært fint om noen kunne fortelle om sine erfaringer ang barn og samlivsbrudd..

 

 

[Gjest]

Jeg har erfart at hvis den ene parten ikke er villig til å bidra til en løsning,så er det ikke mye håp.Du sier han har en livsstil du ikke kan akseptere,hvis han ikke er villig til å ofre den er det ikke mye du får gjort da...men hva er livsstilen da om jeg tør spørre??Noen ganger må man jo akseptere partneren sin for det de er....men det er jo grenser,vanskelig å gi deg råd når jeg ikke vet hva han driver med...

[.Ann.]

Vel, vi har vel egentlig hatt et mønster der jeg har hatt ( kansje ubevisst tatt på meg) det meste av ansvaret for hushold,og at det og at det daglige arbeidet med barn, økonomi, hjem blir gjort.

 

Han har til tider blitt som et ekstra barn.

 

Hverdagen fungerer greit om jeg har overskudd til å gjøre det som må gjøres, men det stopper opp om jeg ikke har overskudd til å ta tak, og fått ting gjort. F eks om jeg er syk. Hadde f eks en periode for en tid tilbake der moren min fikk en alvorlig diagnose. Da var jeg veldig langt nede,men han hadde ingen forståelse for at han burde ta i et tak for å få ting til å gå rundt. F eks i forhold til å ta seg av barnet sitt.

 

Han går rundt og er misfornøyd med livet sitt, arbeid, økonomi etc, men klarer ikke å gjøre noe med det.

 

Han røyker en del hasj, og er lite motivert for å legge det på hylla.

Det er hans måte å mestre hverdagen på.

 

Jeg tror han har en del mindreverdighets komplekser, men det er ikke noe jeg kan helpe ha med,så lenge han ikke vil ta tak i livet sitt selv.

 

han stiller seg uforstående til at desse dette er reelle problemstillinger, og vil ikke snakke om de, eller søke hjelp av noe slag.

 

han er ingen slem mann på noen måte, men han har på mange måter stagnert på det samme nivået han var da vi traff hverandre for snart 10 år siden.

 

han kan love bot og bedring,men det har ikke skjedd noe til nå, han har hatt mange sjanser.

 

[Anonym bruker]

Minner veldig om min historie.. Vi er akkurat gått fra hverandre, men vi er venner enda, og vil prøve å finne ut av det etterhvert hvis han viser at han klarer å skjerpe seg!

[.Ann.]

Ja.. har inntrykk av at det er en del lignende historier rundt omkring..

 

Håper det ordner seg for dere etterhvert. :-)

 

Jeg bare må flytte ut, og i utgangspunktet sette strek.

Men jeg klarer liksom ikke helt legge fra meg håpet om at det skal gå opp et lys for ham.

 

Usj. Skjer det egentlig noen gang da? At de skjerper seg?

 

 

[Anonym bruker]

Det er jo lov å håpe et det kan gå opp et lys for han når du går til det skrittet og flytter fra han?!

 

Syns du har tatt den rette avgjørelsen i forhold til å flytte fra han...kjenner til den destruktive typen du beskriver...det sliter noe j...... å være med sånne!

 

Men selvfølgelig vil jeg ønske at han kan åpne øynene sine,og at dere kanskje kan fnne tilbake til hverandre etterhvert?!

Lykke til...

[junior&vesl@]

Jeg ville bare at vi skulle være en familie, bo sammen og jeg var villig til å ofre "alt" for at familien skulle holde sammen, koste hva det koste ville. Men, det gikk jo selvfølgelig ikke... Jeg tenkte også som deg, 2 hjem -hit og dit, 2 familier osv. osv. Men nå som bruddet er et faktum og det har gått noen måneder så har jeg det faktisk mye bedre nå enn før:-) Skremmende hvor bra jeg har det, med tanke på hvor langt nede jeg var for kort tid siden. Jeg holder nå på å kjøpe meg et nytt hjem til meg og barna, så vi kan starte på ny frisk! Bf har flyttet til Danmark og har samvær hver 3.helg. Det er tøft, men det går bra -bedre og bedre dag for dag.

Junior på 6 år har vært endel sår og sint, mest har han tatt ut dette på skolen og i SFO og ikke hjemme. Men det har blitt mye bedre nå i den siste tiden, og det kan sikkert ha en sammenheng med at han ser at mor har det bra og at ting stabiliserer seg. Vesla på 3 år har tatt dette fint, men hun må ikke glemmes så jeg snakker så godt det lar seg gjøre med henne også. Vi snakker da om at pappa kommer på besøk og at hun skal til Danmark med broren sin. At de får se farmor og farfar, tanter og onkler og at vi alle er venner og at vi er glad i dem.

Angående savn, så går det seg til. Vesla har ofte ikke tid til å snakke med pappa`n sin når han ringer... Det er uansett viktig at de får lov til å ringe eller oppsøke den andre foreldren når de ber om det. Ikke si at; "nei, du må vente til helgen" osv...

 

Lykke til!