Usj.. samlivsbrudd og blandede følelser...

[.Ann.]

Det er slutt mellom samboeren min og meg, for en god stund siden, men vi bor sammen enda. Jeg leter etter et sted å bo.

Vi fungerer godt sammen som venner, men som partnere kan jeg ikke se vi har noen framtid.

Han har en livsstil som jeg ikke kan akseptere som partner.

 

Jeg har heldigvis god støtte både foreldra og vennene mine forstår valget mitt og mener det er det riktige.

 

Men av og til vil jeg bare fikse det og leve videre sammen med han...

Vi har jo barn sammen og det er ikke noen god følelse å tenke på det vi utsetter henne for. Bare det å flytte mellom to hjem, og hun kommer til å savne den andre når hun er hos den ene.. etc. Hu er jo bare tre år..

 

Må bare klage litt..

 

og hadde vært fint om noen kunne fortelle om sine erfaringer ang barn og samlivsbrudd..

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[3 blå]

Min gutt var bare 10 mnd når jeg og pappaen hans flytta fra hverandre... Vi hadde ikke vært sammen lenge før jeg ble gravid og jeg flytta da såklart inn til han. Det var aldri snakk om å ta abort...

Vi hadde ikke det helt store grunnlaget å bygge et familieliv på, hadde ulike holdninger til ting og var veldig mye uenige.

Vi hadde selvfølgelig glansdager vi også, så jeg kan jo ikke si at jeg hadde det dårlig i 2 år.

 

Men ting gikk bare gale veien, og til slutt, etter mye frem og tilbake, så bestemte jeg meg for å gå. Han var knust...

Jeg hadde prøvd i flere mnd å få det til å fungere, for det var ikke bare han som måtte forandre seg, men jeg også. Vi havna alltid tilbake i det samme gamle.

 

Dagen jeg endelig tok valget mitt var jeg veldig letta igrunnen, og dagen etter flytta jeg ut. Bittersweet...

Vi var veldig gode venner, tross forskjelligheter og uenigheter, men den dagen forandret alt seg. Jeg ble kald, han ble kald. Vi ble egoister og tenkte kun på oss selv. Vi klarte ikke å kommunisere, alt måtte gå gjennom advokater... Ingenting fungerte.

Det var noen jævlige mnd...i tillegg hadde jeg en liten gutt på under året som stort sett var hos meg. Oppi det hele ble jeg syk og ble lagt inn på sykehus, så det var mye styr i den tiden.

 

Nå er det snart 2 år siden, lillegutt er hos pappaen sin annenhver helg og han elsker pappa over alt på jord. Vi snakker mye om han, og det virker iallefall som de har det fint sammen. Jeg aner ikke hva de gjør, vi har nesten gått i 2 år uten å snakke sammen.

Men nå ser det lysere ut, han har fått ny samboer, mens jeg fremdeles er singel. Endelig ser det ut til at det jeg har ventet så lenge på begynner å komme frem i lyset. De siste gangene jeg har møtt han ved avlevering/henting er det smil og iallefall litt kommunikasjon.

Bare det at han gratulerte meg med morsdagen var den største gave jeg kunne få :)

 

Det er mye jeg angrer på, mye jeg har sagt og gjort...men jeg angrer ikke på at lillegutt kom til verden, og selv om vi ikke klarte å være en kjernefamilie, så har han gitt meg den største gleden jeg noen gang kunne fått

 

Ble visst mye dette....vil ønske deg lykke til videre

 

 

[.Ann.]

Takk for svar ! Håper samarbeidet bedrer seg hos dere,det høres jo kansje litt slik ut? ;-)

Jeg og samboer har bodd sammen i snart 10 år, så vi er jo på en måte godt sammensveisa også.Så det er ikke lett..

Vi har heldigvis klart å oppføre oss ok mot hverandre så langt, men det er jo en del kamel svelging.

 

Er spent på om vi klarer å holde en ok tone etter jeg flytter, det er jo da det forandrer seg for alvor..