Hjelp!! Ekstrem trassalder

[Lena og skatten]

Datteren vår på 3 1/2 år er så sint og aggresiv for tiden. Jeg kjenner henne rett og slett ikke igjen. Dagen starter med at hun legger seg ned på gulvet og skriker for hver minste ting. Jeg føler alt bare utvikler seg til en krangel. Det kan være alt ifra å kle på seg til å bestemme hva hun skal spise til frokost. I barnehagen hender det at hun slår og spytter på andre barn, og forrige uke hadde de problemer med at hun ikke fikk være med de andre å leke. Det virker som hun har mer tillit til voksne og er litt usikker på hvordan hun skal oppføre seg med barn på hennes egen alder. Jeg tror hun er redd for å bli avvist,for hun er en veldig følsom person. Men jeg synes det er trist å stadig se henne på et voksent fang når de andre ungene leker sammen.

Nå sporet det litt av her.. Hun ble storesøster i oktober, og det kan være det som utløste alt dette. Før lillebror kom til verden var hun en lykkelig og utadvendt jente som var veldig populær i barnehagen. Og vi så aldri noen tendenser til aggresivitet. Vi passer på at hun vår alene-tid med både meg og pappaen, og vi gjør ofte kjekke ting sammen bare oss. Men jeg er bare så lei av å krangle, og sliter med dårlig samvittighet hver eneste dag, for jeg mener ikke å bli så sint som jeg av og til blir. Jeg har sagt til henne 170 ganger at hun ikke får lov å slå og spytte, men så gjør hun det om og om igjen. Hun freser og kjefter på oss alle, og tåler ingenting før hun begynner å grine.

 

Er hun i trassalderen? Er dette normalt?

 

Håper noen kan komme med gode råd, eller bekrefte at dette er normalt. Jeg kjenner jeg er ganske bekymret for den lille prinsessa mi..

[tre små luringer]

Må si jeg deler en god del av dine bekymringer, kjenner igjen mye av det du beskriver. Jeg har en gutt på tre år og fire mndr, han ble storebror i september. Synes også lett det blir krangling og han nekter og kverulerer en del. Jeg kjenner også på meg selv at jeg har liten tolmodighet, ettersom man ikke for sovet nok og det er travelt med to barn, særlig når man er en del allene med dem. Synes det er vanskelig å strekke til hos han, og føler ikke at jeg klarer å være en god nok mor for han. Tror at trassalderen spiller en rolle, og at det kan være en del sjalusi inn i bildet... men det er jammen ikke lett, er jo ikke gøy å føle at mye av dagen sammen med barnet går til krangling. Har desverre ikke et fasitsvar å gi deg, men lykke til, blir nok bedre

[Gerd-Johan]

Jeg vil anbefale webster-stratton. enten kurs,eller kjøp boka. Den har fungert så bra for oss at vi er i sjokktilstand nærmest.

[Plug in babies]

Vår datter er 3 1/2 år, og hun var også sånn som du beskriver, frem til jeg og samboer tok en alvorlig prat og la opp en strategi om hvordan vi som foreldre skulle takle disse utbruddene.

 

Hun har også en lillebror på 1 1/2, og vi merket på henne at hun observerte at lillebror fikk oppmerksomhet når han skrek eller klagde, og vi kom fram til konklusjonen om at hun sannsynligvis prøvde å få vår oppmerksomhet på samme måte som lillebroren. Resultatet ble jo bare sutring, klaging og skriking fra hennes side, og meget irriterte foreldre.

 

Så vi fant ut av at vi som foreldre skulle blir flinkere til å gi klare beskjeder, gi mer positiv oppmerksomhet og ikke hisse oss opp når det stormet som verst. Ikke gi henne valg om hva vi ville hun skulle gjøre, og vi bestemte også at vi skulle gi henne noen påminnelser før ting skulle skje. Som f.eks, dersom hun leker på rommet sitt mens vi lager mat, at vi gir henne beskjed om at neste gang mamma/pappa kommer inn på rommet, så skal vi spise, det gir henne tid til å forberede seg på hva som kommer og da unngår vi et skrikeanfall.

 

Vi introduserte også "tenkebenken", hvor hun må sitte i 3 min, vi har en klokke som piper når de 3 min er gått, slik at hun også er obs på tiden. Denne brukes kun ved ekstreme tilfeller, som f.eks. skrikeanfall, slåing osv. Hun sitter der i 3 min, alene, og vi går kun bort til henne dersom hun prøver å komme seg vekk fra benken, men vi snakker ikke til henne ellers før de 3 min er gått. Etter de 3 min forklarer vi henne hvorfor hun måtte sitte der, og at hun må si unnskyld til den hun har slått/spyttet på.

 

Vi fant ut av alle disse tingene ved å se på Nanny 911 på TVNorge ), vi visste ikke om det kom til å hjelpe, men det gjør det jo, vi har sett en merkbar endring på hennes oppførsel. Jeg tror mye skyldes vår måte å reagere på, og det at vi er mer konsekvente og samstemte som foreldre. Lykke til!

 

Sjekk også denne linken:

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=102735

[Newton & Prinsessen på erten]

Kan være litt sjalusi + en god porsjon "trassalder".

 

 

Har dere forsøkt timeout eller inndragelse av goder når hun gjør slikt?

evt. premiering av god oppførsel?

[Newton & Prinsessen på erten]

Glemte å skrive..

 

Helt normalt.