Depresjon i svangerskap- noen som har erfaring?

[Anonym bruker]

Hvordan begynner det, og hvordan utarte det seg? Hvilke hjelp får en? er det lettere for å få det etter fødsel hvis en har det i svangerskapet? Hva kan jeg gjøre for å forhindre at det utvikler seg?

 

Hilsen en som er på vei inn i noe som jeg ikke har kontroll over......

[2 fine små]

Kjaere deg,

 

Foerst og fremst er det flott at du tar opp dette, og at du evner aa vaere bekymret for deg selv mens du ennaa bare aner noe. For det andre tror jeg at jeg ville tatt dette opp med en lege eller jordmor, en du er komfortabel med. Dersom du oensker aa ta det opp her inne, kan du gjoere det flere plasser, det kan godt hende at det egne forumet som heter Depresjoner kan vaere mest nyttig for deg, selv om mange her inne ogsaa sikkert har noe nyttig aa si. Jeg kjenner ikke kvaliteten paa forumet som heter Depresjoner, men vil anta at der finner man andre i samme situasjon, som kanskje kan vaere en start paa aa snakke om dette.

 

Det aa vaere gravid, vente paa en foedsel og et barn er en saa skjellsettende ting i livet at mange tuer skal veltes, mange erindringer dukker opp og alle spekter av vaart eget sinn popper opp naar vi minst venter dette. Det kan vaere veldig overveldende, og man har ikke helt det som skal til for aa "takle seg selv" paa et vis. Derfor er det viktig - nettopp som du saa beundringsverdig gjoer - aa ta tak i dette tidlig og sette ord paa det. Kanskje paa BIM, kanskje til en venn du stoler veldig paa og kanskje ganske raskt med noen i helsevesenet du har tillitt til, jeg vil tro at en jordmor noen ganger kan vaere mer lyttende til dette enn alle allmennpraktiserende leger.

 

Slaa opp paa Gule Sider paa svangerskapsomsorg, og soek deg fram til noe passende, dersom du vil ha en helt anonym og ny person aa snakke med. Dersom du er litt paa den alternative siden, kan du henvende deg til en som driver med en eller annen form for personlig lytteomsorg eller terapi innenfor en sjanger du er komfortabel med og har tillitt til.

 

Det viktigste er at du snakker med noen, og jeg tror venner og/eller profesjonelle noen ganger er bedre i saanne anledninger enn naer familie, da man uansett har en rolle i forhold til dem, og det kan vaere vanskelig aa vaere objektive for dem dersom de skal forsoeke aa hjelpe deg.

 

Uansett, mange klemmer fra meg, og lykke til. Jeg tror ikke det er noen sammenheng med aa vaere bekymret/deprimert i svangerskapet, og det at man ogsaa blir det spesielt i barselstiden. Selv var jeg hoppende glad i forrige svangerskap men ikke saa oppe og hoppet i barselstiden. Det var litt tungt, ensomt og jeg var ikke saa flink aa ta tak i det, men det gikk over etter 6-7 mnd og var nok ikke av en alvorlig nok art til at jeg gikk inn i en dyp greie, mer en saann maktesloeshet og oppgitthet over egne begrensninger osv.

 

Lykke til med aa aapne deg for noen som kan hjelpe deg fra naa av.

[Anonym bruker]

Hei,

 

vil ikke si jeg har erfaring men jeg har sympati i hvert fall. Lurer på om jeg er også på vei inn i noe men skyver selvfølgelig mye på den allmen tilstanden min ( graviditæt noe heelt nytt for meg ) + situasjonen privat / hjemme som er rett og slett helt forferdelig...! Hvis jeg ikke vet videre så går jeg til legen eller JM og snakker med han/ hum helt åpen. Er litt redd for å legge alt fram men jeg tror det kan være beho for det dnart altså! Få seh en tur til gode venner / noen som det går an å snakke med om ALT hjelper tror også! Vil helst komme meg ut av dette selv men noen ganger er det bedre å søke hjelp altså! Her må en jo ta hensyn til barnet også!!!

 

lykke til! tenker på deg.

[Anonym bruker]

Gå til lege, så skaffer han deg hjelp videre.

Jeg er en av de som sliter med nettopp dette i svangerskapet. Jeg går ukentlig i terapi. Det hjelper veldig, og er ikke så "flaut" som jeg først ville trodd. Det er mer åpenhet rundt slike problem i dagens samfunn. Og takk for det.

Jeg skal begynne på medisin, husker ikke navnet på tablettene. Men det er god erfaring rundt denne medisinen, så legene mener at risiko for at barnet får problemer, er lik null. Men uansett, er det bedre at jeg tar en passe dose med disse pillene, enn at det kan "gå galt" på andre vis.

Må tilføye at jeg har gått på cipramil før jeg ble gravid også, men det gikk ikke uten medisin som planlagt.

Husk du skal nyte denne tiden, og da er det ikke godt å gå rundt og ha det vondt hele tiden inni seg.

Få hjelp. Det er ikke alltid venner og familie kan hjelpe, i alle situasjoner. Godt å prate med noen utenforstående i blant. Og som kan dine problem.

Ha det godt:)

[2 fine små]

Dere hoeres klartenkte ut begge to, og det viktigste er aa kjenne tillitt til noen man kan aapne seg for, det at man blir lyttet til og hvor man faar en konstatering/aksept av at dette er en tilstand/ekte og ikke bare noe man skal avfeie. Det hjelper veldig aa komme til noen som kan noe om dette, og som kan gi nyttige raad, men aller mest bli lyttet til, et sted hvor det er plass til og mottak for aa hoere om dette, ta det inn.

 

Lykke til begge to!

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode svar. Det skulle ikke mer til enn svar fra dere at jeg ble rørt, sitter å tørker tårer.....Ja så kan det gå.

 

Jeg har prøvd å snakke med venninner om det,men jeg legger det nok ikke helt ærlig frem, og de tar det nok ikke så alvorlig, for dette er ikke likt meg i det hele tatt. Familie vil jeg holde utenfor. Har snakket med min samboer,men vil ikke snakke for mye, jeg er en person som skal være støttende og beskyttende, hvis dere forstår. Så jeg syntes det er vanskelig å snakke om mine problemer med min samboer. Selv om han er støttende og kjempe herlig, prøver jeg å dysse ned problemet.

 

Jeg skal ta kontakt med legen min eller jm. Jeg ser jo at det trengs hjelp før det går for langt.Kom til å tenke på, alternativ behandling har ikke jeg erfaring med, man kanskje det hadde vært noe? For jeg hvet ikke va jeg skal snakke om til evt lege/jm. For jeg hvet ikke hvorfor jeg er som jeg er,.

[2 fine små]

Det aa snakke med venner og familie kan (dessverre) noen ganger gjoere at man foeler seg enda mer tom, da det ikke er noen garanti for at de forstaar faktisk. Man har en rolle i forhold til familie og det har man ogsaa hos venner, men hos en noeytral person har man ingen rolle paa forhaand, saa der blir akkurat det man sier tatt imot.

 

Det er ogsaa en terskel aa ringe et sted og si: "Hei paa du, er litt deppa jeg, saa skulle gjerne bestilt litt snakketimer, grinetimer og litt forstaaelsestimer med mulighet for en liten raadgivningstime dersom jeg blir ekstra modig mot slutten. Har dere noe aa selge eller??" Tuller litt, men det er vel akkurat saa lur man foeler seg naar man ringer i en saann anledning... =o)))

 

Saaaaa......ring en privat jordmor du, eller et jordmorsenter som driver med svangerskap og evt. foedsel, raadgivning og som har tid og lytter.

 

To eksempler i Oslo, og selv om du ikke bor i Oslo kan du RINGE hit, og de vil kanskje kunne veilede deg videre til ditt hjemsted sine muligheter:

 

Føderiket, Rikshospitalet (dette ligger ikke paa selve sykehuset, og er et sted man kan gaa i svangerskapet OG foede - hvor man vektlegger TID og ro og hel oppfoelging av kvinnen av samme personer hele svangersakpet) Jobber f.eks. en hyggelig svensk jordmor der som heter Aase (svensk).

 

Pilestredet Park 7, 0176 Oslo

22 98 00 80

 

_______________________________________

 

Har en venninne som gaar her:

 

Oslo Jordmor og Kvinnesenter

Gjøvikg. 1, 0470 Oslo

928 28 833

 

Det er vanlig jordmortjeneste, men privat - de setter av god tid til deg, og forstaar at man ikke vil bli "en kasteball" i et system.

 

 

Kanskje verdt aa ta en telefon og hoere hva som finnes.

 

Husk tre ting naar du ringer:

 

- Du trenger ikke prestere noe paa telefon.

- Du trenger ikke kvalifisere for noe for aa faa kontakt.

- Du maa ikke utbrodere problemene dine for aa de skal synes det er alvorlig nok (som jo er slik man kanskje kan oppleve at det fungerer i helsevesenet foroevrig dessverre)

 

Lykke til, ta sats, det vil du vaere saa utrolig glad for etterpaa. Og husk at det blir litt toeft aa ta tak i dette i starten, og saa blir det saa bra etterhvert vettu....

 

Klem klem og lykke til!

[2 fine små]

Kom paa en ting.....kanskje paa tide aa bryte det moensteret dere har i forholdet ogsaa, hvor du UANSETT skal vaere saa stoettende, sterk og forsaaelsesfull? Det er man jo bare ikke i alle situasjoner. Naa er det DU som trenger stoette, styrke og forstaaelse fra din mann og han er - faktisk noen mnd naa - helt underordnet, og til din tjeneste paa et vis, det maa han faa hjelp til aa forstaa dersom det ikke er helt logisk for han... =o) Du vil synes det er godt selv ogsaa aa slippe "garden" ned litt og ikke vaere saa supertoeff, naar du jo rett og slett sliter litt.

 

Bare et lite tips og en personlig mening her, med fare for aa opproere deg enda mer da....som jeg jo ikke vil.

[junijente fikk julijente]

Hei! Jeg har ikke erfaring med depresjon i svangerskapet, men har hatt "vanlig" depresjon i mange år. Er frisk nå, dvs så frisk som jeg tør å regne meg selv, og så frisk som jeg kan regne med å bli...

Mitt råd er å kontakte lege eller annen som kan hjelpe deg så fort som mulig. Det er ofte ventetid :-(

Du skriver at du har pratet en del med venner o.l. Min erfaring med dette er at om det er en virkelig god venninne kan det lette noe av trykket der og da, men ikke på sikt. Jeg har gått til psykolog, og vært veldig fornøyd med dette. Da får du prate med en person som er helt nøytral, du trenger ikke være redd for å si ting akkurat som det er (om du er det går det faktisk an å be om en annen å prate med, det måtte jeg, klarte ikke betro meg til hun første), og de er utdannet for å hjelpe deg, vet hvilke knapper de skal trykke på osv for at det faktisk skal hjelpe.

 

Det kan være vanskelig å ta opp dette med legen, men bare tenk at hun/han har hørt dette mange ganger før, og er der for å hjelpe deg. Og tenk så flink du er som tør å si det og vil gjøre noe med det! Man må ha lov til å rose seg selv også :-)

 

Masse lykke til, ta godt vare på deg selv og den lille som er på vei :-)

[sorlandet]

Jeg opplevde en kraftig depresjon da jeg var gravid første gang. Hadde flere tidliger blødninger som gjorde meg engstelig, kraftig vektøkning som var deprimerende i seg selv, ble sykemeldt og følte meg unyttig, vi bodde hjemme hos mamma og pappa under oppussing som var ganske tungt, og i tillegg dukket det opp en ting fra fortiden som jeg ikke hadde jobbet meg gjennom da det skjedde, som gjorde at jeg fikk en kraftig psykisk knekk. Det toppet seg da jeg skulle søke hjelp hos lege, og han ikke var der den dagen jeg kom til time pga sykdom. Fikk hastetime hos jordmor, og brukte henne resten av svangerskapet. Fikk kjempeoppfølging, og har bestilt henne denne gangen også - rett og slett fordi jeg føler meg så trygg på henne. Vil du "snakke" - send meg en pm.