forhold, noen som har erfaring med

[fru.ktbar]

1 mnd pause. Tenkte vi skulle bare ha email kontakt i en mnd kanskje 2. Ikke ringe eller treffe hverandre.

Vi krangler hele tiden.

Vi bor ikke sammen.

Venter barn sammen om ca 3 uker.

Han skal være med på fødsel kanskje.

Vi håper dette kanskje kan gjøre at vi savner og setter pris på hverandre mer.

Vi håper det kan gi oss litt rom til å tenke.

Det er mitt forslag. Hva tror dere?

[Anonym bruker]

har ikke vært i samme situasjon, men tenker jho at ikke noe bør være u prøvd! Så, ja, prøv! I alle fall en mnd da, også kan dere jo prate da om hvordan det har vært, og ta ting derfra...?

[Anonym bruker]

samtale terapi av regi jordmor/ helsestasjon, de tilbyr gratis foreldregruppe samtale... hør med helse stasjonen ..

[Anonym bruker]

hmmm skeptisk,vært der før...der spørs om dere legger det samme i "pausen" da......pause betyr det at det er lov å date andre f eks???

[Emmilo]

Det kanskje funker for dere, men jeg mener at problem løser man sammen, ikke vær for seg.

 

Prøv å ha han med på fødseln, hvis det er ok for deg. Så har dere et "fint" minne sammen uansett hvordan det går, og så får han større forståelse for hva du gått igjennom for å føde deres barn.

 

Lykke til, uansett!

[Tredje barn på vei]

jeg ville ikke gjort det rett før fødsel.

Mener oxo man ska prøve å løse det sammen, men er jo ikke heller alltid det funker..

 

Prøvde med smbo en gang og han sa han hadde hatt ferie mens jeg og sønnen hadde bodd hos min mor litt...

[Anonym bruker]

Min erfaring er at man må jobbe sammen for å få forholdet til å fungere, at ikke treffe varandre og ikke prate om problemet/en er jo motsatsen...

 

Mitt råd er å ta tak i problemen med proff hjelp, parterapi, hvis det er intressant for er to å få dette forholdet at fungere. "pauser" er etter min erfaring helt håpløse...

[Tasso]

Det som e fordelen med avstand, e jo at ein får tid til å tenke over ka ein egentlig savna med den andre personen. Ein merke OM ein virkelig savne den andre personen også... Men det eg og synst er viktig er å prate ilag slik at dåkke forstår kordan kordan den andre parten føler det og har det. Eg e veldig sånn som sier kordan eg føler det, og(veldig viktig!) korfor eg føler det sånn. Då gir eg "partneren" ein mulighet til å sette seg inn i min situasjon. Og forstå korfor eg reagere. Og så kan han forklara, og då forstår eg han også bedre korfor han føle det han føle.

Men eg va i ein periode usikker på om eg ville ha barnefar med på fødselen. For det viktigste e at du ska føla at du e i trygge omgivelser og blir tatt godt vare på. Og viss dåkke då krangle mye, så kan det vera ein spenning i rommet som du sette fokuset på. Og det hadde ikkje eg lyst til. Men ting blei heldigvis bedre og vi fikk snakka ut. Men det e veldig viktig at du trygg på han.

[Anonym bruker]

Eh.. hvor gamle er dere?? Pause?? det er ikke noe man tar i ett voksent forhold. Enten vet man hvor man har den andre, eller så prøver man å finne ut av det SAMMEN!! Noe annet er jo bortkastet tid spør du meg. Ta kontakt med familiesenteret i kommunen dere bor eller familievernkontoret hvis dere ikke finner ut av problemene deres. Og hva mener du med at far kanskje skal være med på fødselen?? fordet om at du kanskje er sur på han for øyeblikket bør du ikke ta fra han muligheten til å se barnet sitt komme til verden!!!

[Tasso]

Synst det e feil om han blir med viss ho ikkje har trygghetsfølelse på barnefaren. Ka veit vel me om ka historikk dei har. Han kan jo vera på sjukehuset og få se ungen etter fødselen. Men e jo ho som "blottlegge sjela si" under fødselen. E ein ganske personlig og sterk opplevelse. E masse me sikkert ikkje veit, så blir feil å anklaga ut i fra ka me trur eller antar at kanskje kan vera...