Hvor VOND er en fødsel????

[Anonym bruker]

Mange har forskjellige opplevelser og oppfatninger om dette. Jeg vil gjerne høre fra flest mulige:)

 

Ble du tatt på senga da riene kom? Var det Verre/Mindre verre enn det du hadde trodd?

 

Trodde du at du skulle dø?

Trodde du på et tidspunkt at dette aldri ville gå bra?

Hylte du som en stukken gris pga smertene?

Følte du deg kvalt? Kastet du opp?

Skjelte du på gubben fordi du hadde så vondt?

Klarte du å prate mellom riene?

Hvor vondt er dette liksom? jeg er så redd så redd, og her kan det skje når som helst!! er tre dager over termin, og har alle slags tanker i hodet:(

[Utålmodig fødeklar♥J07, G11♥]

Oi masse spørsmål...men først, slapp av kjære deg...klart du har mange tanker og klart du er litt redd, men dette går nok fint skal du se:)

 

Ble ikke tatt på senga da riene kom, siden legene gjorde alt i sin makt for å få de til å sette i gang 17 dager på overtid;)

 

Var nok et lite hakk verre enn hva jeg forventet, og jeg sa et par ganger at dette orker jeg ikke, jeg dør...men jeg holdt ut og jeg døde ikke:)

 

Jeg skrek ikke i det hele tatt, men jamret litt lavt på slutten der...måtte bruke alle kreftene mine på andre områder. Jeg følte meg ikke kvalt og jeg måtte ikke kaste opp.

Jeg skjelte ikke ut gubben, han holdt seg i bakgrunnen siden jeg tidlig fant ut at jeg ikke orket å prate særlig mye og ikke ville bli berørt, dette nok en gang, fordi jeg måtte konsentrere meg om å få ut snuppa.

Klarte å prate mellom riene, men ville ikke...

 

Vanskelig å beskrive smertene, men det er som om magen trekker seg sammen til en liten ball og vris rundt.....

 

Ja da har jeg svart på alle splrsmålene...som sagt over her....slapp av og begynn å øve på pusteøvelsene dine....og husk å senke skuldrene og slappe helt av i kroppen når riene kommer. dette hjelper veldig mye!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Så ondt at du trur du dør.grue meg t de smertan ijæn!

[Gjest Lenchen *fødeklar*]

Jeg skal ikke lyve og si at det ikke er vondt å føde, for noe vondere har jeg aldri i mitt liv opplevd. Det var helt grusomt vondt.

 

Men man vet jo hvorfor man har vondt, så derfor vet man at man overlever det og at det kommer noe fint ut av det.

Så nei, derfor jeg trodde ikke jeg skulle dø. Hadde jeg fått sånne smerter uten at jeg var gravid, så hadde jeg vært overbevist om at jeg skulle dø, hehe

Ja, jeg hylte som en stukken gris, og jeg kastet opp av smertene. Jeg klarte ikke å snakke mellom riene pga de kom så tett og var så intense, og jeg dytta alle som prøvde å komme nær meg bort. Tror jeg smekka til jordmora da hun forsøkte å hjelpe meg med lystgassen, noe som jeg følte meg kvalt av å puste inn.

 

Men å presse ut babyen, var ikke vondt syntes jeg. Det var riene i åpningsfasen som var vonde. Jeg fikk heller ikke bedøvelse, så det er nok også litt av grunnen til at det var så vondt. Men alt i alt vil jeg allikevel at det var en fantastisk opplevelse å føde. Jeg gleder meg faktisk til å gjøre det igjen. Kan beskrive det som det verste og beste som har skjedd meg på en gang. En vanvittig intens opplevelse som man aldri i livet kommer til å glemme

 

Lykke til med fødselen. Det går nok så bra så

 

 

[grolla]

Den som spør får svar:-)

 

Man får som regel god tid til å venne seg til smerten, lære seg å puste seg gjennom riene etter hvert som de blir sterkere.

DU har helt smertefrie pauser mellom riene i begynnelsen, men på slutten er pausene svært korte.

Smertene er unektelig veldig sterke, det føles litt som om å bli revet fra hverandre, men denne fasen varer for de fleste ganske kort før man skal presse barnet ut. Dette medfører også smerter, men på en helt annen måte.

 

Med mindre alt blir veldig langvarig, søvnløst og man får lite oppløftende åpningsmeldinger fra jordmor er det ingen vits i å grine eller hyle. Det hjelper ikke. Du må nok frem med noen gutturale presslyder når småtten er på vei ut, og vil muligens skjelle ut noen personer i rommet.

 

En fødsel er en helt spesiell opplevelse på mange nivåer, uansett hvordan du takler smerten!

Vær forberedt på at det gjør vondere enn du kan forestille deg, men at du faktisk er i stand til å takle dette fordi kroppen er skapt slik. Si ja til smertelindring om det blir for tøft, det er ikke noe nederlag.

 

Lykke til!

 

 

[Leirha]

Jeg ble IKKE tatt på senga med rieene.

Det fine med rier er at det begynner litt forsiktig (som regel) og bygger seg gradvis opp i styrke/smerte.

På meg begynte det som lett murring i rygg og nedre del av mage.

Når de kom med jevne mellomrom ca 10min kom det som menstak i magen, deretter økte de i styrke, gradvis, men også litt i rykk og napp.

 

Kroppen blir vandt med det, det fine er at du har pauser mellom rieene, hvor du kan hente deg inn igjne og du føler ingen smerte.

 

Ja, det kom til et punkt hvor jeg trodde at nå dør jeg, dette kan umulig gå bra, det er ikke normalt å ha så vondt.

Men det fine med akkurat den perioden er at det da starks går over til pressrieer og smerten avtar drastiskt.

Den perioden varer ikke så lenge, og jeg ar forstått det slik at da er det aldeles for seint for noe epidural, siden det er rett før pressrieene.

 

Rieene blir veldig intense på slutten, både pga smertene, og det at det kjennes ut som om de haggler inn over deg, de varer lenger og pausene blir kortere.

Men da er du nesten i mål.

Pressrieene syns ikke jeg var vonde i det heletatt, men har forstått det slik at det er individuelt (men i forhold til punktet før, var de ingenting, herlig å kunne jobbe med bare).

 

Nei, jeg følte ikke for å hyle som en stukken gris,puster du og konsntrerer deg om det, tar du smerten mer inn i deg, og blir ikke helt overgitt til smerten, men tar mer kontroll.

Husk, det varer ikke så lenge om gangen.

Følte meg ikke kvalt i det heletatt, og kaste opp gjorde jeg ikke, men ble dårlig av lystgassen så den for i veggen.

 

Mitt beste råd er å bare ta det som det kommer, siden smertene ikke kommer pang på deg så blir du gradvis vant med dem.

Og PUST, det er viktig.

Lykke til

[Anonym bruker]

Ble du tatt på senga da riene kom? Var det Verre/Mindre verre enn det du hadde trodd?

 

Jeg ble ikke tatt på senga fordi det startet så pent og forsiktig etter at vannet gikk. I starten var jeg ganske eplekjekk.

 

Trodde du at du skulle dø?

Nei det trodde jeg aldri. Men jeg tenkte at dette vil jeg ikke mere og lurte på å bare dra hjem underveis - hehe.

 

Trodde du på et tidspunkt at dette aldri ville gå bra? Da jeg ble helt oppgitt fikk jeg epidural, og fikk noen timers smertelindring før det var på med pressrier og siste jobbinnsats.

 

Hylte du som en stukken gris pga smertene? Nei - men jeg brølte som en urkvinne!

 

Følte du deg kvalt? Kastet du opp? Ikke kvalt eller pusteproblem, men kasta opp middagen da jeg kom inn på fødestua.

 

Skjelte du på gubben fordi du hadde så vondt? Nei - syns det var utrolig godt at han var der. Ga litt "korte" beskjeder, sånn "dytt der" "kald klut" men var aldri grinete eller sinna på ham.

 

Klarte du å prate mellom riene? De første timene ikke noe problem. Gikk oppe, snakket og dusjet. Etterhvert ble jeg så sliten og riene kom tett, da orket jeg ikke annet enn å være stille med øya igjen og forbrede meg på neste ri.

 

Hvor vondt er dette liksom? jeg er så redd så redd, og her kan det skje når som helst!! er tre dager over termin, og har alle slags tanker i hodet:(

Jeg var underveis oppgitt og lei, og trodde jo ikke jeg skulle klare dette. Jordmor hadde forberedt meg på at særlig siste åpningsfase var tøff, og at mange fikk panikk da. Heldigvis varte det kort, og rett etter fikk jeg endelig lov å begynne å presse, og da hadde jeg noe å gjøre (ikke bare la riene herje med meg sånn passivt) og da fikk jeg masse energi og pressa ut lille vennen. Jeg trodde jo jeg gikk helt i stykker da babyen stod i åpningen og jordmora sa jeg skulle holde litt igjen også skulle vi få babyen ut hel på neste ri - men jammen gikk det ikke fint. Fikk 5 sting men brydde meg ikke i det hele tatt for oppå magen min lå en liten venn med blå øyer som kikka på meg!

 

Dagen etter var jeg øm som fy, nå 5 uker etter fødsel har jeg lyst på småsøsken til mitt første barn som ligger ved siden av meg og sover.

 

Alt som er nytt og ukjent blir man litt redd, men husk:

Babyen skal ut og du vil klare det! Uansett hvor redd eller sinna du blir underveis - ut kommer den!

Jordmødrene hjelper deg - lytt til dem og la dem guide deg med pusten og stillinger og sånn.

Det finnes mange typer smertelindring, ikke vær redd for å prøve litt forskjellig.

Ja det er vondt å føde, men du klarer det!

 

Lykke til sterke kvinne, dette klarer du:-D

[Anonym bruker]

VOOOOONDT!!!! i 19 timer......

 

 

klarte ikke å snakke, besvimte mellom riene,kastet opp og ja jeg hylte. under pressriene. Og Jeg fikk høre at jeg har høy smerte terskel....Ingen annen smertelindring enn steriltvannspapler..og de hjalp jo ikke, gjorde bare jæævlig vondt å sette.Vanligvis klarer vist de som tar det bare å få satt 1.Jeg fikk satt alle 4!!

 

 

Det værste var vel ikke smertene men at det varte så lenge!!!Og snart er det min tur igjen.......... =( traumer!!

[rosemor*endelig*mamma*igjen]

Jeg trodde jeg skulle sprekke og/ eller dø.

Jeg visste ikke at man kunne ha så store smerter uten å dø.

Etterpå følte jeg at underlivet mitt var blitt overkjørt av en trailer.

 

....men - så får du en fantastisk liten baby og etter to dager er alle smertene glemt!! Det er verdt det, og derfor gjør jeg det igjen!

 

 

Lykke til!

[~sjiraff~]

De første riene mine var ikke vonde. De kom som jevne vondter gjennom natta. Ikke vondt, men ubehagelig nok til at jeg ikke fikk sove (kan ha vært litt spenning inne ibildet der også).

Formiddagen etter syntes jeg det begynte å gjøre vondt nok.. hehe... Men da kvelden kom, det var da jeg skjønte at alt før bare var barnematen.

 

Trodde vel aldri at jeg skulle dø, men jeg gråt av smerte på hver ri før vi dro på sykehuset.

 

Jeg kastet opp før jeg kom på fødestua, da jeg lpå med sånn magebelte for å sjekke hjertelyd og rier o.l.

 

Skjelte ikke på gubben, men han klagde over vondt i fingrene (som om han hadde det vondt liksom.. hehe)

 

Mellom riene er det jo "smertefritt" så da sover man eller slapper av.

 

Husk at alle har forskjellige fødsel og alle opplever smerte forskjellig. Jeg skal ikke legge skjul på at det var sinnsykt vondt, men det var aldri et tidspunkt hvor jeg trodde jeg skulle dø. Du vet jo at det er for noen timer, så er det over og ungen er ute. Smerten er verdt det du får igjen.

 

Hvis du er redd så be om epidural umiddelbart da du kommer inn på føden.

 

Lykke til!!

[mukle]

Har født to store barn, venter nå på nr 3.

 

Riene kom gradvis på begge fødsler, så jeg fikk tid til å " venne meg til det".

 

Å føde er det vondeste jeg har gjort , MEN:

 

-Jeg trodde ikke på noe tidspunkt at jeg skulle dø eller at jeg ikke skulle klare det

- jeg trodde faktisk det skulle være enda vondere enn det var, blant annet opplevde jeg selve utdrivelsen som ganske smertefri til tross for ingen smertelindring

- Ja- jeg laget nok noen lyder mot slutten, men ikke skrik eller hyl eller grining, mer stønning etc.

- Jeg skjelte ikke ut hverken jordmor eller far, men var en smule krass da jeg skulle sy noen sting i etterkant...

Hadde to flotte fødseler , og håper jeg er like heldig på nr 3:)

Lykke til:)

[Tasso]

Eg hadde hatt murringa i rygg og mage i 3 døgn når det begynnte å gjera vondare. Huske at eg tenkte for meg sjøl at dette kjentes ut som 10 knivspissa på kvar si sia av korsryggen(ut mot hoftena). Men det var når rien va på topp... Og det gjekk jo over. Eg va verken redd for å dø eller at dette ikkje sku gå bra. Eg synst faktisk det va lettare enn forventa...Prata mellom riene samtidig som eg hadde fort gange fram og tilbake i rommet... Va litt irritabel, men verken hylte eller skreik te jordmor eller barnefar. Men, når eg fekk "dumme" spørsmål, så fekk dei et irritabelt svar... Men va ikkje noke videre frekk ut over dette. Eg gjekk i 12 timer med rier uten smertestillendes. Huske eg spurte jordmor kor lang tid ein førstegangsfødsel varte, og då svarte ho noke me at det va ikkje uvanelig at det tok over 1/2 døgn. Men i stede for å legga meg ner og "dø", så tenkte eg lystig, at då va eg jo vertfall halvveis. Og eg synst tia gjekk fort. Så om eg får ein sånn fødsel igjenn. Så klage ikkje eg. Men å gå fram og tilbake, lindra mye av smerten.

[Anonym bruker]

Det er definitivt det vondeste jeg har gjort. Og nå er jeg så dum at jeg skal igjennom det for tredje gang!!! Men du glemmer smertene like etterpå =)

 

Jeg skjelte ut mannen, og skrek. Ikke gråt vel og merke. Var frustrert og sint fordi jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Også nektet jeg å presse. For det var jo helt forferdelig!!! Du kan jo tenke deg et hode som skal igjennom der nede. Det er jo liksom ikke mulig....Men etter at jeg ble satt på drypp så gikk det jo til slutt.

 

Til sjuende og sist er jo det å føde en baby det største en kan oppleve =)

[Odine!]

Trodde du at du skulle dø? *NEI

Trodde du på et tidspunkt at dette aldri ville gå bra? *NEI

Hylte du som en stukken gris pga smertene? *Bare når jeg ikke fikk lov til å presse

Følte du deg kvalt? Kastet du opp? * Kastet opp på forhånd. Følte meg ikke kvalt

Skjelte du på gubben fordi du hadde så vondt? *NEI

Klarte du å prate mellom riene? * JA

Hvor vondt er dette liksom?

 

Det er selvfølgelig vondt, samtidig så vet man at "dette er noe jeg må gjennom", og det går på mange måter av seg selv. Jordmor har vært med på mange fødsler og er der for å hjelpe deg.

 

Hvis du er redd, så skriv det ned på et ark, så vet jordmor det, og tar hensyn.

 

For hver ri du har, har du ei ri mindre igjen til du får ungen din.

 

Hvis det blir skikkelig vondt, får du smertestillende.

 

Dette går bra, denne jobben er du designet for å klare, og du har erfarne folk rundt deg som vet hva de holder på med.

[Anonym bruker]

skal være så ærlig som mulig

 

riene var helt greie de, til vi kom på sykehuset,da var de ett ut jævlige

hylte som en stukken gris

skjelte ut alle og enhver (bortsett fra sambo,forstå den som kan)

sovna mellom riene (var utslitt)

det er vondt,men ABSOLUTT VERDT DET

[Anonym bruker]

Ingen kommentar!

Hehe... Men med meg tok det bare 3 timer før jeg fikk epidural som tok vekk all smerte. Så var det vondt siste halvtimen da babyen skulle komme ut. Men da jeg "sprakk" var det ikke vondt lenger. Gruer meg ikke til å føde igjen!

En god smerte for jordmor sa at hver gang jeg kjente smerten hadde barnet det godt

[mamma sin kompis]

Det er jo veldig individuelt da, hvor mye smerter man har. Var veldig spent selv hvordan det kom til å være. Men det var helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Nå har jeg hvert veldig plaget med menssmerter, og da hadde jeg så vondt at jeg ikke viste hvor jeg skulle gjøre av meg, om jeg skulle ligge, stå, gå, grine eller le. Hadde så vondt at jeg flere ganger holdt på å besvime. Herregud, tenkte på om det var like vondt og at jeg kom til å besvime under riene. Men nei, de var vonde men overkommelige. Og ikke på samme måte som jeg hadde erfart med mensverk. God pusteteknikk hjalp meg mye. Og sto på ei ferge, og satt i en bil på vei til sykehuset....det måtte bare gå

trodde ikke at jeg skulle dø nei.....

tenkte aldri på at det kom til å gå galt...

hylte litt under pressing, når hode var halvveis ut

Nei, kastet ikke opp

gubben var ikke til stede...men skjelte ikke på de rundt meg, lo og var blid mellom pausene. Veldig instilt på å gjøre meg ferdig....

Så ja, jeg pratet både mellom riene pg pressriene....

Du?? dettan går bare fint skal du se...vondt er det, men på en helt annen måte en du kan forestille deg. Ikke hver redd!! vi kvinenr er skapt til dette. Min tante var med på fødselen, og hun så en helt annen person...Noe hun ikke kunne hatt forestilt seg. Er nokså pinglete av meg...

 

Lykke til....Gled deg til lukten av ferskbebis

[Anonym bruker]

Undskyld ordvalg, men JÆVLI vondt.

Var absolutt ikke forberedt på smertene siden jeg var førstegangs fødene da, og bare gledet med til den av en eller annen grunn:P

Kastet ikke opp, men trodde vel gjennom hele fødselen (som varte i hele 30 MINUTTER! Intenst!!! ) at jeg skulle dø.

Ingen pause, tok altså 30 min fra første rie til han var ute..

Men alt gikk bra etter en liten opperasjon etter fødselen for å få ut morkaken.

Kunne likevel gjort det samme i dag for å få en slik fantastisk unge!