Hvilken type mor er du?

[Gjest]

Når 1,5-2 åringen snubler ute og detter og ikke hyler til i samme sekund, hva gjør du da?

 

*Løper til, river ungen opp fra bakken (ungen gråter nå) og trøster og sier noe sånt som: "daaaaker deg, SLO du deg???" og trøster masse og lenge.

 

eller

 

*Tar et sekundfort overblikk og ser at det ikke er noe blod og ungen ser ut til å kunne røre seg helt fint, smiler oppmuntrende til barnet og sier "Dette gikk så bra så, opp igjen med deg!" og ungen som skulle til å gråte, snøfter til, og reiser seg opp og er igang igjen med full lek på få minutter. Evt, om gråten kommer så går du bort og løter h*n opp og prøver å avlede vekk fra situasjonen som skjedde og setter h*n fort ned igjen.

[Gjest]

"Opp igjen!" sier jeg. Barn ser jo på foreldrene om de bør gråte. Gir barna mine et stort smil jeg og så ler vi av fallet sammen.

[Mamman til Celine og Marcus]

Alternativ nr 2 =)

[pinglo]

Alternativ nr 2.

[selfangerkjerringa]

Ingen av delene... jeg reiser opp/løfter opp barnet, sier "nuss og blås" - nusser og blåser, gir klem og sier "nå ble det bra". Det funker som fjell her i hvert fall Akkurat passe dose oppmerksomhet uten å havne i dikkedikk-suppa.

[___]

Jeg er nr 2, til de grader. Jeg har en litt for stor evne til å tro at det går bra, så jeg må jobbe litt bevist med at ting faktisk kan være farlig.

[Gjest]

Som selfangerkjerringa

Var nok mer dillete med eldstemann da han var liten ;-)

[Gjest]

I følge barna mine er jeg den perfekte mor; Jeg er kul, snill, morsom, varm, gavmild, passe streng og holder dem med alt de trenger!!

Kan ikke få noen bedre karakter enn det, vel =)

 

Som svar på dine alternativer: Jeg ser an situasjonen fra gang til gang... Noen ganger trenger de å høre daaaaaaaaakar, andre ganger er det nok at jeg er i nærheten!

[grå :)]

nr to.

[Sjefsmegga]

Jeg er vel blanding av nr1 nr 2. Jeg trøster litt når de har slått seg. Er sånn med alle mine tre. Litt dullete av meg..uten å ta den heeelt ut ;-)

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg sier oppigjen! og begyner han og gråte noe som er en sjelden gang så sier jeg "du var så tøff det var jo det smellet jo,"også tøyser vi med det at han falt ned et helf fell eller noe.. heh og da begyner han altid og le.

 

når vi var på HS og tokk vaksine så bynte ikke småen og gråte og hun dama lurte på hvorfor "bevist barneoppdragelse" sa jeg. hun så rart på meg :-)

[Thula]

Svarer som Mcdreamy jeg, ser det an fra gang til gang og takler situasjonen deretter.

[Carnivale]

Helt klart nummer to.

[Gjest Sekretøsa]

Jeg er nok en god nr 2... vi mødre er flinke til og skille gråten fra hverandre. Er det ordentlig gråt, med smerte, så trøster jeg, men ikke på dikkedikkemåten...

jeg sier som regel, "opp igjen, ble det hull i bakken???".. så kikker hun på bakken, ler seg ihjel, og sier "neeida mamma, nå tuller du"... hehe

[Joikaboll@]

Alt. nr 2, men ikke så "dillete" da. Bare sier opp igjen.

[UnePune äntligen hemma!]

"Opp igjen!" Fungerer veldig bra her. De få gangene det ikke fungerer er det bare å blåse litt, så er alt bra igjen. Begge ungene her har alltid vært lett "trøstelige" =) Til og med om de slår seg ordentlig, er de ikke interessert i å bli trøstet så lenge.