2 år og forhold til død

[mamma`n til Amalie og Albert]

snuppa sin oldemor døde natt til torsdag, hun var veldig opptatt av oldemoren sin, og spørr nå hvor oldemor er.... vi sier hun er død, pga hun var syk og sliten, men hvordan kan vi forklare dette til henne? hvilke ord bruker man?

[♥Toni & baby girl♥]

kondolerer.

Jeg ville kanskje ikke sagt at hun døde fordi hun var syk og sliten. Fordi du selv kan jo bli syk så datteren din ser det (jeg snakker om omgangsyken, eller noe vanlig, ikke farlig) og fortelle henne at du er sliten.

Da kan hun koble det å være syk og sliten til å dø og bli borte, også blir hun redd for at du skal dø. skjønner?

[mamma`n til Amalie og Albert]

ja skjønner, når jeg sa det hørte jeg at det ble feil, besteforeldrene har brukt ordet sove men blir feil det oxo synes eg, ikkje lett dette. Og hun skal være med i begravelsen, blir en del å forklare der oxo....

[grå :)]

det der er ikke lett. her var det katta som døde som gjorde at vi måtte forklare hele greia.

 

ble sånn at vi grep forestillingen om en himmel for at det skulle være greit å avfinne seg med. himmelen for moa er et lykkelig sted man kommer til da man dør og alle skal dit når det er deres tid: når man er kjempegammel. tror jeg har sagt noe om at man kan komme dit tidligere, men da er man veldig ødelagt ( det var det ordet hun hadde noe forhold til som vi følte var mest uskyldig).

 

der oppe har alle det fint. de er hele igjen og koser seg sammen. har hendt vi har vinket opp til stjernene så hun kan hilse på pusen ( som forøvrig leker med farmor sine puser, farfaren til fetteren, bestefars foreldre osv).

 

har ikke nevnt noe om noen gud eller noe slikt.

 

 

 

kondolerer så mye

[♥Gravid med nr 3-22.10.10♥]

vi sa noe slikt som at oldemor var veldig gammel og syk. Og sa på en måte at hun var sykere og annerledes sliten enn man blir som yngre. og at når men blir gammel og oldemor, så er det vanlig at man blir slik sliten og så dør. og igjen at det ikke var farlig , og at hun er i himmelen og ser ned på oss. Hun var da 2 år, idag er hun 5 og snakker fortsat om oldemor i himmelen, og spør etterhvert som hun har blitt gamlere og forstår litt mer! Ikke så enkelt det der, men vi synes det er viktig å fortelle at det er normalt og ikke farlig at mennesker dør når de blir gammel eller veldig syke.

Hun var forresten med i begravelse også, hun forsto nok ikke så mye annet enn at vi var veldig lei oss. Så hun satt i fanget mitt å tørket tårene mine og trøstet meg:) Så søt var hun! Hun husker faktisk dette enda, men vi har også pratet om det flere ganger i ettertid!

[moder3]

Hei, så leit..Det er kjempevanskelig å vite hva som er rett i slike situasjoner.

Pappaen til lille her døde (selvmord i psykose) da hun var 2.. Hun hadde ikke så mye med han å gjøre, men visste jo likevel hvem han var, og ble selvfølgelig preget av "oppstyret". Da kom spørsmålene som hva har skjedd med pappa, hvorfor kommer han ikke på besøk, hvor er han osv.

 

Jeg sa at han var så syk som det egentlig ikke gikk an for vanlige mennesker å bli (nettopp med tanke på at hun ikke skulle bli redd om andre rundt henne ble forkjølet e.l), og at han derfor måtte til himmelen for å få det godt igjen. At han aldri kunne blitt frisk her nede på jorda. Og at de som er i himmelen ikke kan komme tilbake, men må være der sammen med Gud..

 

Senere kom spørsmål som "hvilken bil har han oppe i himmelen, hva gjør de der oppe, hvordan ser det ut der".. hun snakket om han mange kvelder de neste ukene. Og jeg svarte alltid med "munter" tone for ikke å vise at dette var noe trist,men noe naturlig og understreket at han har det godt og vil at vi også har det godt.

Da hun bare var 2 år (og ikke sterkt knyttet til ham), syntes jeg det var best hun slapp å gå gjennom sorgprosessen.

 

Før begravelsa forberedte jeg henne på at vi skulle inn i ei stor kirke, og der ville det være mange som gråt, også mamma. Da skulle det være trist fordi vi tok farvel med pappa i himmelen, men at det ville bli bra etterpå.

I kirka så hun på kista og kommenterte at det var et bilde av henne og pappa der, og at hun syntes det var mange fine blomster. Mer enn det reflekterte hun "heldigvis" ikke over.

 

Det er som sagt vanskelig å vite hva man skal gjøre, men jeg unnlot å snakke om ham foruten de gangene hun selv oppfordret til -og hadde behov for det. Da stilte jeg meg selvfølgelig helt åpen og svarte så ærlig og godt jeg kunne på en likevel skånende måte.

Håper dere også finner ut av det som er best for dere!!

 

Klem