Det går mot et brudd her tror jeg..=/

[Anonym bruker]

Det er så mye som har skjedd, han sier selv han har vært en dritt. Han angrer nå, å prøver å rette det opp. Men han hørte ikke på meg alle de hundre gangene jeg sa det for 1,5 år siden..

Tilslutt så skrudde jeg bare av følelsene mine for han, for han hørte jo aldri på meg, dreit i mine følelser.. Nå klarer jeg bare ikke å skru dem på igjen. Jeg har mistet den god del følelser for han. Jeg er glad i han, men ikke på en kjæreste måte, mer en vennekjærlighet.. Jeg syns det er forferdlig vondt, skulle ønske jeg bare kunne skru følelsene på igjen. Men jeg klarer ikke, har prøvd lenge. Jeg klarer ikke at han tar på meg engang. Bare skyver han fra meg. Så jeg kan absolutt ikke gi han det han trenger..

Ikke rettferdig for hverken han eller meg å leve i et kjærlighetsløst forhold. Men jeg føler at jeg ikke har rett til å gå, for han har jo ikke vært utro, han har heller ikke slått, men han har vært en dritt på alle andre mulige måter. Jeg tror han skjønner det nå, fordi nå skjønner han at jeg faktisk vurdere å gå.

Han gråter masse. Lå å holdt rundt meg i natt og gråt. Jeg gråt ikke. Jeg hadde vondt. Men det var av medlidenhet.. Men jeg føler meg jo som en stor dritt! Men hvorfor hørte han ikke på meg før? Om han var så redd for å miste meg?

 

Ja, alle kan gjøre en feil. Men hvis feilen er stor eller mange, så er man ikke garantert at kjærligheten vil overleve. Jeg sa i fra, mange ganger, da var det jeg som gråt. Men han brydde seg ikke.. Da driter man i det til slutt.

 

Kommunikasjon er viktig, det vet jeg. Å vi har forsøkt å snakke om det mange ganger. Men det nytter ikke. Han er fortsatt ikke villig til å komme til meg om noe plager han. Men jeg tar opp alle ting med han da. Så vi har forsøkt å snakke. Men man kan ikke snakke følelsene tilbake..

 

Jeg er veldig trist å lei meg nå.. Men jeg vet ikke om jeg orker å være i dette forholdet lenger. Både for hans del og min del, og så absolutt for vår lille gutt (11 mnd.). Men jeg vil ikke ta fra han pappan sin..

 

Vi har bodd en plass nå i 3,5 år, hans hjemplass. Han har ikke kontakt med noen i fam. sin omtrent. De bryr seg ikke om oss.. Jeg er veldig familiekjær. Jeg har fått ei venninne her, resten er hans venner. Absolutt all righte folk, men ikke mine venner på den måten. Er som regel bare om vi er ute vi er med dem. Jeg har prøvd å få venner her lenge, men det er en liten plass, å ikke lett å komme inn i miljøet. Jeg lengter hjem. Jeg har en familie som bryr seg om oss og lillegutt. De er her ofte. Så jeg savner byen min. Savner å være en plass med folk rundt meg som bryr seg om oss. Alt er så tungvindt her. Jeg bor bare 1,5 t. herfra, så er jo ikke så langt heller, om vi skulle flytte liksom.. Ikke har jeg jobb heller nå, så dagene blir lange..

 

Det er så vanskelig å ta det skrittet å gå.. Noen her som har angret på at dem gikk? Sånn jeg ser det nå så vil jeg ikke angre... Kan ikke noen bare komme å bestemme dette for meg?!

 

Jaja.. dette ble laaangt.. Men deilig å få utt litt damp..=)

[Anonym bruker]

Hei!

 

har lest inlegget ditt og jeg forstår at du er frustrert...

Barnet ditt er kun 11 mnd...så forstår at denne perioden har vert spesiell...et svangerskap..fødsel og overgang til familie er jo stor i seg selv....Det er desverre altfor mange mannfolk som ikke helt ser hva vi går gjennom og er flinke til å stille opp på noen som helst måte:(

 

Det er tydelig at mannen din har skjønt at du vurderer det og jeg kan forstå hans redsel...kanskje han endelig har skjønt at det faktisk er mulig at han mister ikke bare deg - men barnet og.

 

Har dere vert til familikontoret? Dere må til megling uansett skal dere gå fra hverandre..så jeg foreslår at jeg ville begynt med det hadde jeg vert deg...

 

Hva med å vurdere å flytte til din hjemplass alle 3 da? Tror du det hadde blitt bedre da?

 

Det er en stor avgjørelse å ta...det er desverre mange som tror de har mistet følelsene for den andre part...og går ifra hverandre...for så å oppdage når den andre part stifter nytt forhold...at følelsene faktisk er der og at man blir sjalu...og at man angrer på det hele- men at det da er for seint...

Denne mannen må du jo ha kontakt med pga barnet ditt fremover...

 

Vanskelig råde deg til noe som helst...men første skritt er familierådgivning...det kan vere en bra investering uansett brudd eller ikke....

 

Vi forsøkte det ( men da viste det seg i ettertid at x-mannen min allerede var i et nytt forhold) så da er det liten vits i å megle...men som sagt så må man gjennom det skal man gå fra hverandre når man har barn.

 

Om du ikke jobber og er hjemme med barnet- hva med å bo hos foreldrene dine en periode...for å få litt pusterom fra hverandre??

 

Lykke til. Håper det går bedre