Hva kan man gjøre???

[Anonym bruker]

Sniker inn et innlegg her, selv om jeg ikke hører hjemme her. Tenkte kanskje noen av dere har erfaring fra lignende situasjoner

 

Saken er den at jeg er svært bekymret for mine to stebarn. Siden jeg kom inn i livet til pappan deres for 2 år siden, har mamman deres konsekvent nektet å snakke med han. Vi ble sammen 1/2 år etter at de ble enige om å gå fra hverandre (de hadde da hatt et ti år langt av og på forhold), hun tok barna med seg og flyttet til en annen by. Samarbeidet gikk ok helt til han fortalte henne om meg.

 

Nå har altså vi bodd sammen i snart to år, har fått en liten baby sammen, kjøpt hus og tenker på giftemål.

 

Uansett, saken er at all kommunikasjon mellom mor og far går gjennom barna. Og dette sliter veldig på dem, de gråter ofte og sier at de ikke orker mer. I tillegg serverer mor diverse løgnhistorier om faren (og meg), noe som også er vondt for barna å høre på.

 

Far har innkalt til møte på familievernkontoret to ganger, uten at dette har hjulpet. I tillegg har mor vært innkalt til samtale hos barnevernet, fått passet påskrevet, men fortsetter som før. Mor har foreslått kontakt via e-mail, men dette fungerer ikke, da hun aldri svarer på henvendelsene. Med andre ord er far tvunget til å ringe ungene for å få kontakt.

 

Hva tror dere? Er det noe annet far kan gjøre? Fvk er prøvd og det fungerer altså ikke. Situasjonen er vanskelig for oss alle, spesielt barna.

 

Håper dere synes det er greit at jeg spør dere om råd

[:::) Frøken Velferdsrett]

hei. utrolig vanskelig sitvasjon dere er i. og utrolig trist for alle parter, men mest av alt for barna.

 

men jeg tror jeg ville sattsett på og spikre sammen en samværsavtale der far henter barna på skole/barnehage og leverer der. og i tillegg snakke med disse stedene og be om at de sender informasjon til far også. slik at dere ikke trenger og snakke med mor. det går blandt annet an og be om 2 konferansetimer en til dere og en til mor. jeg vet det ikke er noe ideel løsning. men hun gir dere ikke så mye valg. for barna takler tydligvis dårlig og være budringere og burde få slippe.

det gjør jo selvsakt at dere får vite mindre om barna og det er selvsakt trist. men det gjør det kansje lettere for dem og takle.

 

det er utrolig trist når skjalusi skal ødlegge så mye. jeg fatter ikke at mor her ikke klarer og se at det mest av alt går ut over hennes egene barn.

 

hva tenker du om dette?

 

[Anonym bruker]

Takk for gode råd

 

Det med å hente på skole/barnehage blir vanskelig, da de bor 12 mil unna. Samværsavtalen går ut på at de møtes på halvveien og overleverer barna. Dette er nødvendig for at det skal gå an å ha normalt samvær med tanke på jobbsituasjon osv. Far har kontakt pr. tlf med skole og barnehage innimellom for å holde seg oppdatert.

 

Når det gjelder samværaavtalen så bryter mor denne i hytt og pine, så far er rett og slett nødt til å kontakte barna for å høre om de kommer til avtalt tid - hver gang! Orker jo ikke å kjøre bomtur, da avstanden er stor.

 

Så jeg vet ikke. Vi må vel klare å finne på noe. Lever vel litt i håpet om at mor skal "ta til vett" etterhvert, men er redd det vil ta lang tid! Er jo slitsomt for oss som familie også, vet liksom aldri hva vi skal forholde oss til. I tillegg til at vi må leve med diverse løgner (som vi velger og ikke kommentere overfor barna).

 

HI

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg vet det går ann og få mor dømt til og følgeopp samvær. det vil si at om barna ikke er hos dere når de skal så får hun bøter. om du går in på aleneforeldreforeningen.no så er det en far der som ikke for så lenge siden fikk dette igjenom ved dom. han hadde også slitet lenge med en ekstremt lite sammarbeidsvillig mor. du trenger nok ikke lese mange overskrifter før du kjønner hvem jeg sikterer til. han kan kansje gi deg langt flere råd en meg.

 

selvsakt blir det og veie for og i mot hva som på sikt vil være det beste for barna. om en rettsak og kansje bli ferdig med det blir bedre en og leve sånn her for "alltid"